Bokhistoriske foredrag. Festskrift til Jan Erik Røed

Den humanistiske historiografien var også påvirket av den kristne historieforståelsen, som i
motsetning til den gresk-romerske var lineær. Historien starter med at Gud skaper jorden og
menneskene og ender med dommedag. Slik sett ble ikke Gud tatt fullstendig ut av
fortellingene, tross de klassiske idealene. Formålet med å skrive historie var også å vise Guds
tilstedeværelse i tiden, Guds plan med menneskene på jorden, og Guds inngripen i deres liv.
Det var til sist Gud som var årsak til hendelser, forandringer, katastrofer, suksess og lykke.
Frontispiser generelt
På bakgrunn av dette skal vi nå se nærmere på frontispisen i Raleighs bok. Men først noen
generelle bemerkninger.
En frontispise, eller et frontbilde, er et bilde eller tegning plassert vis-à-vis tittelsiden i en bok.
(Jeg snakker her om trykte bøker.) De første frontispisene finner man i bøker fra slutten av
1400-tallet, og de ble svært vanlige på 1500- og 1600-tallet. Mellom 1570 og 1660 ble det i
England publisert ca. 200 slike frontbilder i bøker.
Man kan dele frontbildene inn i fire hovedtyper.
Noen frontbilder er oppdelt i forskjellige seksjoner, mens andre består kun av én illustrasjon,
for eksempel en scene. En tredje variant er kartusjene, som gjerne er en ramme i form av et
opprullet kart med diverse innskrifter, for eksempel en tekst, et våpen eller lignende. Den
fjerde typen, og den typen som vi skal se nærmere på her, har en arkitektonisk form. I
renessansen var man spesielt opptatt av arkitektur, og dette var en svært utbredt type. Fra
1490-årene av ser vi en rekke frontispiser med antikke arkitektoniske former, særlig mye
brukt i italienske bøker. Vi ser også at det i disse brukes mange allegoriske figurer. Engelske
litterater og lærde må ha hatt kjennskap til sike bilder fra bøker produsert og trykket i Italia og
Nederland. Slike frontisposer ble brukt i bøker skrevet av de største poeter, dramatikere,
lærde, filosofer, statsmenn, teologer m.v. på 1500- og 1600-tallet.
Hensikten med disse frontispisene, var ikke bare å være en vakker illustrasjon til boken.
Bildet kunne ikke stå for seg selv alene, men skulle være et symbol på bokens innhold, på
forfatterens budskap med boken. Derfor var det alltid forfatteren selv som sto bak
utformingen av bildet, men fikk en gravør til å utføre selve arbeidet.
Kildene til disse allegoriske figurene var en arv fra antikken og middelalderen. Det kunne
være hieroglyfer, medaljer, klassiske gjenstander, antikke guder og myter. Det kunne være
allegoriske figurer, ofte hentet fra antikken og middelalderen, som de syv dyder. Nye
symboler ble også funnet opp. Ett slikt symbol som man for første gang ser i slike frontispiser
i bøker fra renessansen, er Guds øye. Det er mange referanser til Guds øye i Bibelen., og øyet
skal symbolisere Gud som ser alt og som er tilstede over alt, til evig tid.
Som nevnt, så var hensikten med disse frontispisene å symbolisere bokens innhold, og
forfatterens budskap. Ofte kunne symbolikken bli så obskur, at selv de mest lærde hadde
problemer med å tolke bildene. For å gi leseren et hint om hva figurene skulle symbolisere,
Bokhistoriske foredrag s. 34