Bokhistoriske foredrag. Festskrift til Jan Erik Røed

erkebiskop Sigurds styringstid (1231-1252) og som forbød subdiakoner og alle med høyere
vigselsgrad å gifte seg. Eksempler på kristenretts-bestemmelser for vanlige folk kan være
bestemmelsene om fødsel, dåp, konfirmasjon, forlovelse, bryllup, begravelse og faste. Når det
f.eks. gjelder bestemmelsene om dåp, så gir de eldste kristenrettene tillatelse til å døpe i spytt
dersom det ikke var annen væske for hånden. Det var naturligvis svært viktig at et barn ble
døpt, for i motsatt tilfelle ville det være fortapt. For å kunne utføre dåpen trengte man en eller
annen form for væske, og Norges første erkebiskop Jon Birgisson (1153-1157) tillot nøddåp i
spytt, utført av foreldrene eller andre lekfolk dersom det ikke var en prest til stede. Dette ble
senere forbudt av pave Innocens III i et dekret fra 1. mars 1206 til erkebiskopen i Nidaros, og
de nyere kristenrettene tar hensyn til pavens bestemmelser.
De eldste kristenrettene ble i 1267-68 erstattet av kong Magnus lagabøters kristenrett.
Denne ble riktignok ikke landsdekkende, for i 1269 nektet en senere erkebiskop Jon, nemlig
Jon Raude (1268-1282) kong Magnus å innføre kongens kristenrett i Frostating lagdømme.
Grunnen kan ha vært at erkebiskopen syntes at kong Magnus i sin kristenrett manglet
bestemmelser for noen av de kristenrettssaker som det for erkebiskopen var viktig å få med,
som testamente og vern av pilegrimer. En annen grunn kan ha vært uenighet mellom den
verdslige og den kirkelige makten om fordelingen av innkomne bøter, som for begge parter
var en av de viktigste inntektskildene. I 1269 kom erkebiskop Jon med sin egen kristenrett,
Erkebiskop Jons kristenrett, som jeg i min dr.-gradsavhandling Kong Magnus lagabøters
kristenretter. Innhold, språk og overlevering fra 2006 finner grunnlag for å hevde at var en
kristenrett kun for Frostating lagdømme. Kong Magnus fikk således bare innført sin
kristenrett i Borgarting, Eidsivating og Gulating lagdømmer. Kong Magnus og erkebiskop Jon
kom først til enighet i 1277, da de inngikk et forlik, sættargjerd, om hvilke
kristenrettsbestemmelser som skulle gjelde i Norge. Da sættargjerden ble inngått i 1277 var
allerede landsloven av 1274 vedtatt. Landsloven har således ingen kristenrett i vanlig
forstand, men kun en såkalt kristendomsbolk.
I forbindelse med revisjonen og trykkingen av landsloven i 1604 ble også den norske
kirkeordinansen stadfestet av kong Christian 4., men først i 1607. De gammelnorske
kristenrettene gikk altså ikke av bruk da reformasjonen ble innført. Den danske
kirkeordinansen fra 1537, utarbeidet og utstedt under Christian 3 (1503-1559), ble også gjort
gjeldende for Norge, men uten at det var blitt tatt hensyn til særnorske forhold som f.eks. at
tienden her ble delt i fire, mens den i Danmark ble delt i tre.
Kong Magnus lagabøters landslov gjaldt med andre ord frem til 1604 og kristenrettene
ble brukt som rettskilder frem til 1607 ved siden av den danske kirkeordinansen av 1537.
Bokhistoriske foredrag s. 41