Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

praksis være en metode som baserer seg på fjerning av patogene som partikler eller knyttet til
partikler.
I Veiledningen til Drikkevannsforskriften er det angitt verdier for indikatorparametre for
hygieniske barrierer i et vannbehandlingsanlegg, både for desinfeksjonsmetoder og for
metoder som fjerner patogene mikroorganismer i form av partikler. Rent bortsett fra at enkelte
av verdiene som er ført opp kan diskuteres, opplever vi anvisingene som svært ”statiske”
ettersom de ikke angir noe om ”grad” av barrierevirkning. Ulike metoder vil jo nettopp (som
vist ovenfor når det gjelder desinfeksjonsmetodene) være mer eller mindre effektiv overfor
ulike typer av mikroorganismer. Vi tror det vil være hensiktsmessig, spesielt hva angår de
ulike desinfeksjonsmetodene, å komme fram til bedre beskrivelser av hvilken
inaktiveringseffekt som kan forventes.
Et vannbehandlingsanlegg består som oftest av flere delprosesser som alle kan ha en viss
barrierevirkning. Ulike prosessen kan imidlertid ha ulik barrierevirkning overfor ulike
patogene mikroorganismer hhv skadelige stoffer. Man må kunne legge sammen
barrierevirkningene for de enkelte delprosessene for å finne den totale barrierevirkning.
Utfordringen blir imidlertid å anslå hvor god barrierevirkningen er for de enkelte
delprosessene. Dette er ikke trivielt selv om det har pågått forskning over mange år. Etter at
man ble klar over den utfordring som parasitter innebærer, har det imidlertid i enkelte land
(for eksempel i USA) blitt satt i gang et omfattende arbeid for å komme fram til et regelverk
som inneholder omforent dokumentasjon om hva de enkelte metoder kan klare mht
desinfeksjonseffektivitet. Av denne grunn har vi lagt spesiell vekt på å beskrive den
amerikanske opplegg for fastlegging av barrierevirkning.
1.2.4 Hvilke indikatorer skal vi bruke for å overvåke barriereeffekt ved desinfeksjon?
Vi vil gjerne kunne overvåke drikkevannets kvalitet vha enkle, raske, spesifikke og rimelige
metoder som kan påvise utvalgte patogene mikroorganismer, men slike metoder finnes
foreløpig ikke. Som et alternativ til direkte påvisning av patogene, har det derfor i mange tiår
vært vanlig å benytte indikatorbakterier for overvåkingsformål.
Det kan imidlertid være grunn til å stille spørsmålstegn ved om de indikatorbakterier vi
benytter for overvåkning av vannkvalitet i henhold til Drikkevannsforskriften er egnet som
indikatorer for vurdering av barrierevirkning ved desinfeksjon. Veiledningen til
Drikkevannsforskriften angir at den enkelte vannbehandlingsmetode bør inaktivere bakterier
og virus med minimum 99,9 % (3 log) og eventuelle parasitter med 99 % (2 log) for å bli
betraktet som hygienisk barriere. Men hvilke bakterier, virus og parasitter skal man her ta
utgangspunkt i? Kravene til dimensjonering av et desinfeksjonsanlegg vil jo være helt
avhengig av hvilken patogen mikroorganisme man sikter på å ha barriere mot.
Vi vil se av denne rapporten at noen av desinfeksjonsmetodene er mer effektive overfor en
patogentype mens en annen metode en mer effektiv overfor en annen patogentype. Av de
patogener som vi dag kan tenkes å ha barriere mot er Cryptosporidium mest resistent overfor
klor, mens Adenovirus er mest resistent overfor UV-bestråling. Er det da disse to
mikroorganismene som skal legges til grunn for vår praksis og politikk med hensyn til
utøvelsen av kravet til to hygieniske barrierer?
En undersøkelse av 147 norske vassdrag mht Cryptosporidium og Giardia (Robertson og
Gjerde, 2001) påviste 1-3 cyster/oocyster per 10 l i 32 % av vassdragene, så det er helt
åpenbart at parasitter finnes i norske vannkilder. Det er imidlertid stor forskjell i resistens
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 19