Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

vanlig å forestille seg at det ozonforbruket som medgår til oksidasjonen ikke bidrar til
desinfeksjonen, selv om riktigheten av det kan betviles.
Vi må altså først ha en innblanding og gassoverføring av ozon. I denne fasen kan man regne
med at oksiderbart stoff oksideres og bringer ozonkonsentrasjonen med til det vi kan kalle
initialkonsentrasjonen med tanke på desinfeksjon. Deretter får vi en langsommere forbruk av
gjenværende for ozon (på samme måte som ved klorering) ned til en verdi ved ut gangen av
den reaktor man betrakter, som vil være restkonsentrasjonen av ozon.
Ettersom ozon er så reaktivt og reaksjonene går såpass fort, er det ikke alltid like lett å skille
den ene fasen, som er omtalt over, fra den andre. Man benytter gjerne begrepet kontakttank
om den fasen der ozongassen overføres fra gass til væskefase via en innblandingsenhet og et
gass/vann kontaktsystem. Begrepet reaksjonstanken kan brukes om den fasen der løst ozon får
tid til å reagere med vannet samtidig som det selv blir brutt ned.
Innblandingen av gassen skjer normalt gjennom én av følgende innblandingsenheter:
• Finboblediffusorer
• Turbinmiksere
• Injektorer og statiske miksere
Kontakt- og reaksjonstanken kan bestå av en eller flere reaktorer i serie og er vanligvis
utformet som én av følgende:
• Diffusorbassenger eller - kolonner
• Pakkede kolonner
• Høytrykksreaktor (U-tube)
3.3.3.1 Diffusorsystemer
Finboblediffusorer har blitt mye benyttet for innblanding av ozongass i vannet og da er det
vanligvis en glidende overgang mellom hva som er innblandingstanken, kontakttanken og
reaksjonsanken. Figur 3.13 viser ulike måter å lede vann og gass i forhold til hverandre i et
diffusorsystem.
Overskuddsgass fanges opp i rommet over vannoverflaten og ledes til ozondestruksjon. Som
vist i Figur 3.13 benyttes flere steg i serie for å oppnå best mulig stempelstrømning og for å
sørge for å holde et ønsket ozon-nivå i en ønsket tid.
Ozonkontaktorer basert på diffusorer er svært enkle i utforming og enkle å drive og gir lave
falltap. Fravær av bevegelige deler gir lave vedlikeholdskostnader. Ozonoverføringen er også
effektiv; i overkant av 90 %.
Ulempen er at de krever dype bassenger og at man er avhengig av et trykksystem som kan
bringe gass ut i rommet ved lekkasjer. Kontaktbasseng basert på diffusorer må være 5-7 m for
å gi 85-95 % overføring av ozongassen. Man kan øke effektiviteten ved å fylle
kontaktvolumet med et pakningsmateriale som vil øke graden av overføring av ozongass.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 61