Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

Det er viktig at en prosedyre for bestemmelse av k, k oksid og k overf er enkel og kan
gjennomføres tilnærmet hvor som helst, samtidig som den gir gode og pålitelige data.
Følgende eksperimentelle prosedyre foreslås derfor for å bestemme k og ko ksid for en gitt
vannkvalitet:
1) Det prepareres begerglass med den aktuelle vannkvaliteten.
⇒ Viktige vannkvalitetsparametere registreres, som for eksempel temperatur, NOM,
andre reduserte forbindelser, pH, osv.
⇒ Parameterverdiene må være lik de som anlegget skal dimensjoneres for.
2) Det lages en ozondoseringsløsning med kjent konsentrasjon.
⇒ Ozongass løses i rent vann (destillert vann) til en ønsket konsentrasjon i
doseringsløsningen.
⇒ Det må benyttes tilstrekkelig lav pH (antagelig ca 3 – 4) i doseringsløsningen til at
ozonkonsentrasjonen forblir konstant.
3) Det doseres en kjent mengde ozon til begerglasset.
⇒ Dosen må være i nærheten av de doser man vil bruke på fullskala anlegget.
4) Ozonkonsentrasjonen måles og logges mot tid.
5) Resultatene plottes som ln (C/C 0 ) mot tid.
6) Dataene analyseres hver for seg for tiden t < 1 minutter og t > 1 minutter.
7) Det trekkes en rett linje gjennom dataene for t > 1 minutter.
⇒ Helningen på linjen vil være nedbrytningskonstanten, k.
8) Det trekkes en rett linje gjennom dataene for t lik 0 – 1 minutter.
⇒ Helningen på kurven måles. I tillegg registreres skjæringspunktet mellom de to
kurvene i forhold til startkonsentrasjonen.
⇒ k oksid bestemmes fra disse dataene (fra helningen eller fra delta-C).
9) Forsøket ved en gitt vannkvalitet repeteres så 2 ganger ved bruk av 2 andre ozondoser.
10) Hvis k oksid og k i de tre forsøkene ikke avviker mer enn 20 %, bestemmes k oksid og k som
gjennomsnittet av de tre målingene.
11) Er avviket mer enn 20 % utføres det 3 nye repetisjoner med forskjellige ozondoser.
Gassoverføringskonstanten, k overf , kan ikke bestemmes fra testprosedyren. Man bør derfor
benytte k overf som angitt i Tabell 9.4, eller andre verdier fra litteraturen, avhengig av
doseringsutstyr og reaktorutforming. Man bør imidlertid også sammenligne doser fra
fullskalaanlegg med beregnede doser basert på testprosedyren for på denne måten å
opparbeide et bedre datagrunnlag på k overf .
De angitte prosedyrene og fremgangsmåtene må uansett prøves ut i praksis, og etter hvert som
man får mer data og erfaringer med dem, bør de modifiseres og raffineres der det er behov for
dette. Vi anbefaler at konstanter bestemmes, prosedyrene evalueres og eventuelt modifiseres i
neste fase av dette prosjektet.
9.5 UV-bestråling
UV-desinfeksjon skiller seg fra annen desinfeksjon ved at det ikke doseres kjemikalium eller
gass, og at ved at oppholds-/kontakttiden er svært kort. De samme begrepene for
konsentrasjon, kontakttid og Ct-verdi, som blir brukt for klor og ozon, kan også anvendes for
UV. Når det gjelder UV angis imidlertid konsentrasjon som intensitet (I), kontaktiden som
stråletid (t) og Ct-verdi som UV-dose som er produktet av intensitet og stråletid. Dette gir
følgende begreper:
• Intensitet, I, som normalt angis med benevning mW/cm 2 i Norge.
⇒ Ekvivalent med konsentrasjon for andre desinfeksjonsmetoder.
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 206