Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

Le Chevalier (1996) fant at oocyster ble raskere inaktivert med klordioksid ved pH = 8 enn
ved pH = 6 og at effektiviteten ble redusert med 40 % når temperaturen ble redusert fra 20 til
10 ºC. Dette funnet, som er bekreftet av en rekke andre undersøkelser, kan ha betydning når
man ønsker å plassere sluttdesinfeksjonen etter korrosjonskontrollen.
3.2.5 Dannelse av desinfeksjonsbiprodukter
Alle desinfeksjonsmetodene medfører reaksjon med vannet slik at desinfeksjonsprodukter blir
dannet. Noen av disse er uønsket ut ettersom de kan være helseskadelige. Mest kjent er
biproduktene som dannes når klor reagerer med organisk stoff. I 1974 kom de første studier
som identifiserte trihalometaner (THM) som biprodukter ved klorering av drikkevann. Etterpå
er det utført en lang rekke undersøkelser om desinfeksjonsbiprodukter fra klorering, og man
fant at trihalometaner bare utgjorde en del av den totale mengde biprodukter. Andre viktige
desinfeksjonsbiprodukter inkluderer for eksempel halogenerte eddiksyrer, acetonitriler og
ketoner. Noen av desinfeksjonsbiproduktene er kreftfremkallende, og studier har indikert at
det kan være en forbindelse mellom klorert drikkevann og forekomst av visse kreftformer.
Bekymring omkring dannelse av kjente og ukjente desinfeksjonsbiprodukter ved klorering har
ført til at man søker å redusere så vel klordose som innhold av organisk stoff i vannet. Videre
er det økt oppmerksomhet om alternative desinfeksjonsmidler som ozon og UV.
3.2.5.1 Dannelse av desinfeksjonsbiprodukter ved klorering
Det er vel kjent at klorering danner en rekke desinfeksjonsbiprodukter i form av
trihalometaner, halogenerte eddiksyrer og andre halogenerte forbindelser. I det følgende skal
vi se litt nærmere på dannelse av trihalometaner
Figur 3.8 viser strukturen av vanlig forekommende trihalometaner i klorert drikkevann.
Mengden av bromerte trihalometaner i forhold til kloroform er avhengig av bromidkonsentrasjonen
i vannet. I en landsomfattende undersøkelse av drikkevann i Norge
rapporterte Flaten (1985) at 90 % av de undersøkte vannverkene hadde mindre enn 39 µg/l
bromid i vannet.
Cl
Br
Br
Br
Cl
C
H
Cl
C
H
Br
C
H
Br
C
H
Cl
Cl
Cl
Br
Kloroform Bromdiklormetan Dibromklormetan Bromoform
Figur 3.8
Strukturen av trihalometaner.
Resultatene fra forsøk som ble utført av SINTEF i Drikkevannsprogrammet (Melin et al,
2000) viste at kloroform ble dannet i størst konsentrasjon og dernest mindre mengder av
bromdiklormetan. Bromidkonsentrasjonene i norsk drikkevann er vanligvis lave.
Konsentrasjonene av dibromklormetan var vanligvis svært lave (