Innholdsfortegnelse - Svenskt Vatten

3.4.7 Inaktiveringseffektivitet ved UV-desinfeksjon
Det foreligger et stort antall undersøkelser av inaktiveringseffektivitet ved UV-desinfeksjon,
se for eksempel Tabell 3.9. Tabellen viser at UV er en svært effektiv desinfeksjonsmetode
overfor bakterier og parasitter og mindre effektiv overfor virus, spesielt Adenovirus. Visse
typer av dette viruset er meget resistent overfor UV og vil ikke inaktiveres ved de doser som
er vanlige å bruke i drikkevannsanlegg i Norge. Andre virustyper er mindre resistente. Et
spørsmål blir da om man skal legge det mest resistente virus til grunn for regelverket knyttet
til hygieniske barriere overfor virus, slik man har gjort det i USA hvor Adenovirus er lagt til
grunn.
Inntil 1999 var det allmenn enighet om at parasittiske protozoer var særdeles resistente
overfor alle desinfeksjonsprosesser inkludert UV-bestråling. Man anså at metoden var
uaktuell pga de høye doser som måtte brukes (og dermed høye kostnader). Disse
konklusjonene var trukket på bakgrunn av såkalte in vitro tester i lav trykks UV-lamper.
Senere har man utført forsøk med mellomtrykks UV-lamper der effekten er vurdert ved in
vivo-tester (bruk av mus) og disse har ført til at man nå ser på muligheten til at UV-bestråling
kan være en god barriere mot Cryptosporidium mer langt mer positive øyne (Ormerod og
Lund, 2004).
Tabell 3.9
Typiske nødvendige UV-doser for 4-log inaktivering av utvalgte
mikroorganismer (LeChevalier, M.W. and Au, K-K, 2004).
Arbeid i den senere tid (Clancy et al, 1998, Clancy et al 2000, Buhkahri et al, 1999, USEPA,
2003) som tar i bruk in vivo tester (museforsøk eller cellekulturer) viste at både lav- og
mellomtrykks lamper (kvikksølvdamp) kan oppnå 3 log inaktivering av Cryptosporidium
oocyster ved UV-doser så lave som 10 mWs/cm 2 . Tilsvarende følsomhet har vært rapportert
for Giardia (Craik et al, 2000).
Tilleggsrapport til NORVAR-rapport 147/2006 80