Utdanning nummer 17 2009 - Utdanningsnytt.no

More documents

Recommendations

Info

Utdanning > nr 17 / 25. september 2009 portrettet. er vi komne lenger når det gjeld å bruke dei funna vi får, og vi får ganske presise tilbakemeldingar på kor elevane står. Saman med den andre informasjonen vi har, vert det opplevd som positivt. Ho tykkjer det er helt uproblematisk å skifte side frå arbeidstakarrepresentant til iverksetjar av skulepolitikk. – Eg er oppteken av å balansere interesser. Det er ikkje berre å stå på krava, med rettar følgjer òg plikter. Når eg forelas på kurs for tillitsvalde, var hovudavtala eit yndlingstema. Denne avtala er viktig for å skape ein god dialog mellom partane. Ryddig. Ordentleg. Oppteken av at ting skal gå rett føre seg. Utdanning sine informantar er samstemde når dei vert bedne om å skildre Åslaug Krogsæter. Om skrivebordet hennar kunne snakke, hadde det sikkert sagt det same. Etter ein månad i bruk er det framleis så ryddig at det nesten kjenst litt utidig å leggje den vesle mp3-opptakaren midt på bordet. Pennar står pent i stativet og dokumenta i papirhyllene har nærast teljekantar. – For meg er det viktig å ha truverde. Utan det har ein ikkje så mykje å fare med. Og truverde er det veldig fort gjort å rive ned. Difor vart ho litt sur ein gong ho fekk råd om å vere mindre skikkeleg. – Som om ikkje eg er sosial og festleg nok Eg bestemde meg for at det der skal eg ikkje bry meg om. For det er òg sider ved Åslaug Krogsæter som vert trekte fram. Menneskeleg varme og omtanke. Humor. Flink til å få folk rundt seg til å sjå at dei har potensial. Gjestfridom. – Eg legg mykje vekt på å vere saman med vener i det eg har av fritid. Mannen min er flink til og glad i å lage mat, og då er det ekstra greitt å invitere vener til middagsselskap. Så kan eg heller pynte bordet. For det skal vere klart. Sogn og Fjordane har fått ein utdanningsdirektør med sans for stil. – Eg er glad i å handle klede fordi eg tykkjer det er kjekt med alt som er pent. Vi bør gjere det beste ut av ting, og ha det så vakkert som mogleg rundt oss. Sjølv stiller ho i intervjuet i svart høghalsa genser og svarte bukser. Diskret, men sikkert ein gjennomtenkt kombinasjon. Ho tykkjer òg at dei som arbeider i skulen kan tenke litt på kva dei tek på seg. – Dei bør i kvart fall kle seg slik at det ser ut som om dei har tenkt seg på jobb. Det dreier seg om å setje ein viss standard og ta omsyn til omgjevnadene. Slikt har ein del å seie i eit klasserom. Eg har sett lærarar med påklednad som eg ikkje ville ha godteke på min skule då eg var rektor; med singlet der halve brystkassa er utanfor. For elevane kan det vere ubehageleg å kome Saman med veslebror Vebjørn. Bildet er teke i 1964 på Ulsrud i Oslo, der Åslaug Krogsæter budde dei første sju åra. Ho er eldst av fire sysken. Privat foto Ferdig med første året på gymnaset i 1978. Privat foto så tett opp i kroppen på læraren. – Men du har vel ikkje sendt lærarar heim med beskjed om å skifte klede – Hehe, nei, det har eg ikkje. Men når vi hadde lærarstudentar frå høgskulane i praksis, pleidde eg å ta opp det med påkledning med ein gong. Det handlar om å ta på seg ein vaksenrolle. Når det gjeld meg sjølv, så handlar det jo sjølvsagt også om at eg er rimeleg forfengeleg. Om morgonen 4. desember i fjor høyrde Åslaug Krogsæter på radioen at to menneske var funne døde i bygda Torheim i kommunen. Ein mann hadde skote og drepe den tidlegare kjærasten sin og tok deretter livet sitt. To av «... og ikkje har eg hatt noko særleg respekt for autoritetar, heller.» barna hennar var elevar ved skulen. – Korleis var det å stå i ein slik ekstrem situasjon som leiar og skulle gjere dei rette tinga Røysta hennar skjelv, men sviktar ikkje. Ho svelgjer og held fram. – Ein handlar litt på autopilot og skjønar kva for ting som må gjerast: samle kollegiet, samle elevane og gje informasjon. Det er ikkje noko alternativ, det er berre å gjere det. Men hendinga gav henne rikeleg med høve til å reflektere over leiarrolla. – Mange takka meg og sa eg skapte tryggleik og verdigheit. Etterpå har eg tenkt mykje på det å vere leiar i ein slik situasjon; om kor viktig det er å vere til stades og stå støtt. At det hadde mykje å seie for ei heil bygd, var oppsiktsvekkjande. Eg gjorde jo berre det eg måtte. Eg skulle beskytte ungane mot pressa. Men journalistane oppførte seg ordentleg. Og eg har tru på det å vere imøtekommande. Akkurat det var ikkje vanskeleg. For meg. Etter ein månad på Leikanger tykkjer Åslaug Krogsæter at ho òg er vorten sett pris på og teken vel imot som utdanningsdirektør. Utfordringa med å kome utanfrå som ny leiar har gått greitt. – Eg er berre glad for at nokon har erfaring på avdelinga. Det er viktig å ha såpass respekt for folk at ein set seg godt inn i kva dei har gjort før ein gjer seg opp ei meining om det er godt eller gale. Etter kvart kan vi i lag sjå korleis vi skal justere kursen. Ho har hybel i Sogndal, men skal framleis bu på Nordfjordeid, to timar med bil frå Leikanger. – For ein sunnmøring å flytte til Nordfjord går vel greitt, men å krysse fogderigrensa og gjere sogning av seg er vel kanskje litt drygt Åslaug Krogsæter ler av spørsmålet, som er samansett av om lag ni tidelar skjemt, men òg ein tidel alvor i eit fylke der ulike lokaliseringsstridar har fått mange beiske ord til å falle, og av desse er til dømes «kystsyndromet» kanskje eit av dei mildare. – Nei, eg har ingen behov for eller tankar om å flytte. Men det er ikkje fordi eg ikkje likar meg i Sogn. Å kjempe for dei ulike fogderia i fylket verkar på meg som eit utruleg travelt prosjekt. Slik er det òg på Sunnmøre, og det er så tåpeleg. Det einaste ein oppnår med det, er at vi tapar samla sett. Eg tykkjer det er flotte folk overalt. Hovudproblemet med folk i Sogn og Fjordane er kanskje at det er for få av dei. Her ligg noko av det som uroar Åslaug Krogsæter mest i rolla som utdanningsdirektør. – Kommunane er så små og har lite ressursar. Det er òg vanskeleg å rekruttere lærarar. Mange kommunar har ikkje store nok forventingar til korleis skulen og barnehagen skal vere. Dermed vert leiarane overlatne til seg sjølve, og det er svært krevjande. Det blir kanskje den største utfordringa i jobben: Å få kommunane til å gjere det dei skal. Ikkje heilt ulikt det å vere lærar. hw@utdanningsnytt.no 32
Utdanning > nr 17/ 25. september 2009 «langskudd» > Når vi har valgt å kalle spalten «Langskudd», er det ut fra en forestilling om at vi i forhold til skolehverdagen og skoledebatten befinner oss på midtbanen. Det er vår ambisjon at langskuddet skal havne foran mål. Vi håper at du som leser går opp og nikker det pent inn. «Ekstra tilrettelagt opplæring» > «Blanke ark» er den nye realityserien der åtte niendeklassinger med fagproblemer blir løftet opp fra skolebenken til en bondegård på Hedmarken for motivasjon og kartlegging av skoleferdigheter. Når elevene returneres til skolen, har også lærerne deres blitt kurset i frisk og ny pedagogikk om læringsstiler. I løpet av seks uker skal elevene ta igjen år med tapt kunnskap. Det hele skjer under TVNorges kraftige lyskastere og for åpent kamera. Realityserien blir promotert gjennom helsides avisannonser med blant annet spørsmålet: «Hvorfor får ikke norske skolebarn den undervisningen de har krav på» Gjennom flere episoder skal vi følge elevenes jakt på tapt kunnskap og tapt selvfølelse. Og det ligger i (karakter-)kortene at elevene vil lykkes og skolen avsløres. Det som avsløres, er altså skolens manglende evne til å treffe ytterkantene – de elevene som sliter og de elevene som ikke møter nok utfordringer. Vi må innrømme at vi på forhånd var skeptiske til konseptet med å lage realityserie av «skoletaperne». Den yngste av oss ga et bekymret intervju i Dagbladet der han fryktet at TVNorge var langt ute på den tynne isen. Men når vi nå har sett begynnelsen, er vi absolutt positive, og vi ser at isen holder. Serien er både varm og sjarmerende og bidrar i tillegg til et godt stykke folkeopplysning om norsk skole – på godt og vondt. Det trenger vi. «Vi ser det slik at en forutsetning for å nå alle elevene, er at mer av den spesialpedagogiske kompetansen blir satt inn i den ordinære opplæringen.» Illustrasjonsfoto: Ingunn Blauenfeldt Christensen Når skolen ikke treffer alle elevene, kan det forklares dels med organisering og dels med pedagogikk. Det er en kjent problemstilling at jo større gruppen av elever er, jo mer krevende er det å tilrettelegge opplæringen. Den profilerte svenske skoleforskeren Bengt-Erik Andersson mener det er håpløst å gi en felles undervisning som skal treffe alle elevene. Det blir umulig å fravike majoritetsprinsippet, de som trenger det mest, får ikke hjelp. Hans kritikk går på et fastlåst syn på organisering og arbeidsformer. Hans løsning ligger i tittelen på en av hans bøker: Spräng skolan! Før vi anbefaler å ta dynamitt i bruk i stor skala, skal vi først finlese det viktigste dokumentet for fremtidens spesialpedagogikk – NOU nr. 18: Rett til læring. Utvalget, som også kalles Midtlyngutvalget, har en rekke forslag til politikerne for å bedre skolen. Det er verdt å merke seg at de er samstemte i sitt råd om å opprettholde den lovfestede retten til spesialundervisning, noe som strengt tatt ikke var en selvfølge. Men det gjøres en endring ved at begrepet «spesialundervisning» erstattes med «ekstra tilrettelegging i opplæringen». Hva innebærer så dette Er det bare et kosmetisk skifte til et mer «moderne» begrep Neppe. Her ligger det et ønske om en dreining fra det spesielle til det generelle. Vi tolker det som en allmenngjøring av spesialpedagogikken der en ønsker å rendyrke spesialpedagogikken som allmenn skolepedagogikk. Dersom det innebærer at tradisjonell pedagogikk styrkes med økt spesialpedagogisk kompetanse, så er det positivt. Men vi trenger fortsatt høy spesialpedagogisk kompetanse for elever med større og sammensatte lærevansker, og disse er lite berørt i NOU-en. Det anbefales videre at i tilfeller der skole og hjem er enige, skal det kunne fattes vedtak om «ekstra tilpasset opplæring» uten at det skrives en sakkyndig utredning fra pedagogisk-psykologisk tjeneste. Det tror vi er en positiv oppmyking av et regelverk som mange lærere og foresatte har opplevd som stivbeint og byråkratisk. Vi ser det slik at en forutsetning for å nå alle elevene, er at mer av den spesialpedagogiske kompetansen blir satt inn i den ordinære opplæringen. For å få til dette vil det være en fordel om fagene spesialpedagogikk og pedagogikk innleder et tettere samarbeid om å utvikle et rikere metoderepertoar. Serien «Blanke ark» og NOU nr. 18 skisserer ganske så forskjellige løsninger; fjernsynsserien fokuserer på individuelle læringsstiler, mens NOU-en fremhever kollektivt læringsmiljø og allmenn pedagogikk. Kjør debatt! «langskudd» Av: Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz Magne Raundalen er psykolog og tilknyttet Senter for krisepsykologi i Bergen. Jon-Håkon Schultz er forsker ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. 33
Page 1 and 2: 17 25. september 2009 www.utdanning
Page 3 and 4: innhold. Utdanning > nr 17 / 25. se
Page 5 and 6: offentlighet Hemmeligholder spesial
Page 7 and 8: ehagen Vil diskutere utbyttebegrens
Page 9 and 10: TV-aksjonen - Lærerne er viktige T
Page 12 and 13: Tende på toppen Elisabet Dahle (ti
Page 14 and 15: Utdanning > nr 17 / 25. september 2
Page 20 and 21: Utdanning > nr 17/ 25. september 20
Page 30 and 31: Sceneskift Utdanning > nr 17 / 25.
Page 60 and 61: DEN EKTE KLASSETUREN CLUB ENGLAND U
Page 62 and 63: Utdanning > nr 17/ / 25. september
Page 68: B-Postabonnement Returadresse: Utda

Utdanning nummer 17 2009 - Utdanningsnytt.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?