Juristkontakt 1 - 2001

Opphavsrettslige
forvaltningsorganisasjoner
innen musikk
Fagartikkel
▲
met til utrykk gjennom nasjonal
lovgivning i de ulike landene, i
Norge først og fremst gjennom
åndsverkloven. Ett av lovens
prinsipper er at utenlandske
verk skal ha likt vern som norske
her i landet. De nevnte konvensjonene
innebærer at også
norske verk får beskyttelse i de
land som har ratifisert disse.
CISAC er en internasjonal paraplyorganisasjon
opprettet av
organisasjoner som forvalter
opphavsrettigheter til musikkverk
over hele verden. Dette
internasjonale samarbeidet gjør
at norske opphavsmenns rettigheter
ivaretas også i utlandet, og
omvendt at utenlandske opphavsmenn
mottar kompensasjon
for at deres verk utnyttes
her i Norge. Dette betyr i praksis
at TONO, som medlem i
CISAC, forvalter et verdensrepertoar
av beskyttet musikk ved
fremføring i Norge, og forestår
vederlagsinnkreving i Norge for
sine utenlandske søsterorganisasjoner.
Når det gjelder musikere og
produsenter eksisterer også et
bredt samarbeid mellom forvaltningsorganisasjonene
over landegrensene.
Dette har gitt seg
utslag i en rekke bilaterale avtaler.
Grovt sett foreligger to alternative
hovedtyper av avtaler.
Det ene alternativet innebærer
at utøvere eller produsenter i
enkelte land kan gjøre vederlagskrav
gjeldende mot den
norske organisasjonen direkte
eller gjennom en organisasjon,
og omvendt at norske utøvere
og produsenter kan gjøre vederlagskrav
gjeldende i utlandet.
Det andre alternativet består i at
organisasjonene utveksler informasjon,
men at hver av organisasjonene
beholder det vederlag
som er krevet inn i landet.
5 KORT OM UTVIKLINGEN
FREMOVER
I Ot.prp nr. 15 1999-2000 ble det
fremsatt et nytt forslag til endring
av åndsverkloven § 45 b
og fondsloven. Endringene vil
først og fremst innebære at
åndsverkloven § 45 b utvides til
også å omfatte annen form for
offentlig fremføring enn kringkasting
av verk som har beskyttelse
etter loven. Med dette innføres
altså en selvstendig vederlagsrett
for musiker/produsent
ved offentlig fremføring. Det
gjenstår å se om virkeområdet
til GRAMO, som i dag innkrever
vederlag ved kringkasting,
vil utvides slik at GRAMO i
fremtiden vil innkreve vederlag
for musikere/produsenter også
ved annen offentlig fremføring.
Lovendringen i åndsverkloven
§ 45 b skjer parallelt med
endring i fondsloven § 3 slik at
avgiftsplikten etter fondsloven
ikke vil omfatte offentlig framføring
av lydopptak som er vederlagspliktig
etter åndsverkloven
§ 45b. Videre innebærer lovendringene
at fondsloven § 4 om
overføring av lydopptak til ny
lydfesting oppheves, at ervervskravet
i fondsloven § 3 utgår og
at fondsloven § 1 endres slik at
etterlatte ikke lenger er støtteberettigede
etter fondsloven.
Ovennevnte endringer er en
følge av artikkel 8.2 i EF direktiv
om utleie og utlånsrettigheter
og visse nærstående rettigheter
(92/100/EØF). Norge hadde frist
til 1996 med å gjennomføre
direktivet, og lovendringen er
således blitt forsinket. Imidlertid
antas norsk rett i all hovedsak å
være i samsvar med direktivet,
og man anser de økonomiske
konsekvensene av forsinkelsen
som små.
Den teknologiske utviklingen
byr på mange utfordringer for
aktører i musikkbransjen, både
når det gjelder de enkelte rettighetshaverne,
forvaltningsorganisasjonene
og de som på ulike
måter bruker musikkverk i sin
virksomhet. Grensene mellom
de ulike formene for utnyttelse
av musikkverk blir mindre
tydelige enn tidligere, og det
lovverk som foreligger bærer til
en viss grad preg av å ikke ha
holdt følge med den teknologiske
utviklingen. Slik forholdene
er i dag må rettstilstanden sies å
være noe uklar når det gjelder
enkelte former for utnyttelse av
musikkverk.
Det pågår et bredt internasjonalt
samarbeid med sikte på å
harmonisere reglene i de ulike
land knyttet til utnyttelse av
åndsverk, herunder musikkverk.
I vår digitale tidsalder er
det blitt et sentralt spørsmål
hvor grensene mellom tele- data
og mediesektorene brytes ned
(konvergens). Fremveksten av
Internett, uten tydelige landegrenser,
har avstedkommet
mange og nye muligheter for
utnyttelse. Internasjonale traktater
og direktiver legger føringer
på hvordan de enkelte land skal
løse opphavsrettslige problemstillinger
som følger av denne
utviklingen.
Det foreligger flere traktater og
en rekke EU-direktiver som
berører ovennevnte spørsmål.
En nærmere drøftelse av dette
emnet faller utenfor området for
denne artikkelen. Nevnes skal
imidlertid WIPO performances
and phonograms treaty og
WIPO copyright treaty som er
undertegnet av Norge, men
foreløpig ikke trådt i kraft. Disse
traktatene fremstår som eksempler
på internasjonale overenskomster
som antas å få en viss
betydning for regulering av rettighetene
til opphavsmenn og
musikere/produsenter ved utnyttelse
av musikkverk i fremtiden.
Følgelig vil traktatene også
ha betydning for de organisasjoner
som ivaretar rettigheter på
vegne av rettighetshaverne. Det
gjenstår imidlertid å se hvordan
traktatene blir inkorporert i
norsk rett. ◆
www.jus.no
12