Juristkontakt 1 - 2001

More documents

Recommendations

Info

Habilitet i saker om fri rettshjelp der staten ved Justisdepartementet er saksøkt A, som ønsket å gå til sak mot Justisdepartementet, søkte om fri rettshjelp. Justisdepartementet avslo søknaden. A henvendte seg til ombudsmannen i saken, og stilte bl.a. spørsmål om Justisdepartementet burde avgjøre søknader om fri rettshjelp i saker der søksmålet er rettet mot Justisdepartementet. Jeg kom til at gode grunner talte for at det burde legges til grunn at statsråden i Justisdepartementet var inhabil til å treffe avgjørelser i saker om fri rettshjelp der departementet var saksøkt. Jeg viste særlig til reelle hensyn, det motsetningsforholdet en rettssak ville innebære og at utviklingen av vurderingen av inhabilitet også syntes å ha endret seg i rettspraksis. Sivilombudsmannen Foto: Terje Elvsaas Iet brev til Justisdepartementet tok jeg opp spørsmålet om det kunne anses å være i samsvar med forvaltningsloven § 6 annet ledd, jf. tredje ledd, at tjenestemenn i Justisdepartementet behandlet søknader om fri rettshjelp i saker der staten v/Justisdepartementet var part. Bakgrunnen var en henvendelse fra A der det ble stilt spørsmål om departementets praksis. A hadde fått avslag på sin søknad om fri rettshjelp i forbindelse med et søksmål som var rettet mot staten v/Justisdepartementet. I brevet herfra ble det vist til at problemet omkring habilitet i disse sakene oppstår fordi det er statsråden som øverste sjef for Justisdepartementet som representerer staten som part, samtidig som det er den samme statsråden som er sjefen for det departementet som avgjør søknaden om fri sakførsel. Departementet ble bl.a. bedt om å vurdere spørsmålet om inhabilitet i lys av Høyesteretts kjennelse i Rt. 1997 s. 1987 om en konstituert lagdommers habilitet i en militærnektersak. I den påfølgende korrespondansen fastholdt Justisdepartementet at departementet ikke kunne anses inhabil i slike saker bare fordi staten v/Justisdepartementet var saksøkt. Departementet begrunnet bl.a. sitt syn med at departementet som sådant ikke kunne være inhabilt etter forvaltningsloven § 6, jf. § 10, siden det bare er personer, og ikke organer som kan være inhabile. Det forhold at staten v/Justisdepartementet var saksøkt, var etter Justisdepartementets syn heller ikke et slikt særegent forhold som var egnet til å svekke tilliten til Justisministeren eller tjenestemennenes upartiskhet i saker som rammes av forvaltningsloven § 6. I forhold til kjennelsen i Rt. 1997 s. 1987 anførte departementet at denne saken skilte seg fra klagerens sak fordi dommeren i den aktuelle saken hadde et personlig tilknytningsforhold til Justisdepartementet som søker til dommerstillinger. I mitt avsluttende brev til Justisdepartementet uttalte jeg om inhabilitetsspørsmålet: «1. Spørsmålet er om det forelå inhabilitet da Justisdepartementet 19. januar 1999 behandlet klagerens sak om fri rettshjelp. I denne forbindelse har klageren bl.a. stilt spørsmål om departementet skulle behandlet saken når søksmålet det ble søkt om rettshjelp til, var rettet mot staten ved departementet. Forvaltningslovens regler om habilitet gjelder kun for offentlige tjenestemenn, og ikke for departementet som sådan. Problemet er derfor om de tjenestemenn som var ansvarlige for behandlingen av klagerens sak, var inhabile. Etter § 6 annet ledd er en tjenestemann inhabil dersom det foreligger «særegne forhold» som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. I utgangspunktet har det vært lagt til grunn at tjenestemenne- 36
ne i de ulike departementer ikke er inhabile til å behandle saker der staten er part. Dette er kommet til uttrykk i forarbeidene til forvaltningsloven, hvor det bl.a. er fremhevet at departementssjefer ikke anses inhabile til å behandle slike saker (Forvaltningskomitéens innstilling av 13. mars 1958 s. 140). Det er her bl.a. vist til at Justisdepartementet tar stilling til søknader om fri sakførsel i saker der staten - og endog Justisdepartementet - er part. For øvrig er det antatt at det skal «en god del til for at et organs særlige interesse i saksutfallet eller særlige tilknytning til saken, fører til inhabilitet», jf. Frihagen, Inhabilitet, Bergen 1985 s. 104. Under henvisning til forarbeidene la ombudsmann Os i en uttalelse som er gjengitt i årsmeldingen 1989 s. 62, til grunn at departementet ikke på rettslig grunnlag kunne kritiseres for å behandle søknader om fri rettshjelp selv om det gjelder saker der departementet er part (se i samme retning sak 92/333 for ombudsmannen, som departementet har vist til). Ombudsmann Os uttrykte imidlertid at den praksis som følges, ikke alltid fremtrer som ubetinget tilfredsstillende for den enkelte som har sin sak til behandling i forvaltningen. Flere forhold har bidratt til at jeg har valgt å ta opp denne praksisen til ny vurdering i den foreliggende sak. For det første utelukker ikke de ovennevnte utgangspunkter at det offentliges særinteresse kan være så sterk at det foreligger inhabilitet for tjenestemennene i det aktuelle organ. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak, sml. Frihagen, op.cit. For det andre kan kravene til forvaltningen og synet på hva som skal til før det foreligger inhabilitet etter § 6 annet ledd endre seg over tid. I denne forbindelse kan også rettspraksis etter andre inhabilitetsbestemmelser enn forvaltningslovens ha betydning. 40-års krise? Noen skifter kone, jeg vil bytte jobb Jeg kan tilby: Fleksibilitet, samarbeidsvilje og læringsevne. Selskapsrett, forvaltningsrett, panterett, forbrukerjus, ledererfaring og gode engelskkunnskaper. Jeg ønsker: Advokatfullmektigpraksis eller leder-/rådgiveroppgaver innen administrasjon, personal o.l. Bill mrk: Osloregionen Kontakt MediaFokus: tlf, 64 95 29 11, faks 64 95 34 50 e-post: dhamme@online.no. I brev herfra 24. juni 1999 til Justisdepartementet er det i denne forbindelse vist til Høyesteretts kjennelse i Rt. 1997 s. 1987 (sml. Rt. 1998 s. 986) om en lagdommers habilitet, jf. domstolloven § 108. Bestemmelsen har tilnærmet samme ordlyd som forvaltningsloven § 6 annet ledd, men det er antatt at det kan være grunn til å stille mindre strenge krav etter forvaltningsloven enn etter domstolloven, jf. Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett, 6. utgave, Oslo 1997 s. 408. Kjernen i saken var at en lagdommer i en «uegentlig konstitusjon» ble ansett som inhabil til å dømme i en (militærnekter-)sak der staten var part. I premissene er det bl.a. vist til at dommere i uegentlige konstitusjoner ofte er interesserte i en videre dommerkarriere, samtidig som det er Justisdepartementet som forbereder utnevningen av dommere, og som stort sett har den avgjørende innflytelsen på personvalget (s. 1993). Departementet har i sine brev hit anført at kjennelsen ikke har betydning i relasjon til klagerens søknad om fri sakførsel. Dette er jeg ikke enig i. Et viktig fellespunkt er at det i rettssaken var anført at det ikke var samme avdeling i departementet som behandlet militærnektersaker og utnevnelse av dommere, mens det i den aktuelle klagesak er vist til at søksmålet ikke var rettet mot den avdeling i departementet som avgjør søknader om fri rettshjelp (Sivilavdelingen). I kjennelsen i Rt. 1997 s. 1987 (på s. 1993) uttalte Høyesterett følgende: «I denne relasjon kan det etter min mening ikke legges vekt på at utnevnelse av dommere og militærnektersakene behandles av forskjellige avdelinger innen departementet. Dette er en intern arbeidsordning, og det ligger også en realitet i at når de to avdelinger tilhører samme departement, har de felles administrativ og politisk ledelse med hva det innebærer av styringsrett. Det kan ikke forventes at det rettssøkende publikum er kjent med og forstår betydningen av avdelingsinndelingen. For publikum er det naturlig å oppfatte Justisdepartementet som en enhet.» Disse argumentene gjør seg også gjeldende i den foreliggende klagesak. Jeg vil i denne forbindelse understreke at det avgjørende etter forvaltningsloven § 6 annet ledd ikke er om tjenestemenn i departementet faktisk sett vil kunne treffe en upartisk avgjørelse. Derimot er vurderingstemaet etter bestemmelsen om det foreligger forhold som kan være egnet til å svekke tilliten til Justisdepartementets tjeneste- og embetsmenns upartiskhet i saken om fri rettshjelp, når en eventuell rettssak blir reist mot staten v/departementet. Ikke minst vil dette være tilfelle i saker der det etter gjeldende kriterier og praksis kan ▲ Sivilombudsmannen 37
Page 1: JURIST KONTAKT Side 8 Opphavsrettsl
Page 4 and 5: Nyhets stoff Nyhetsstoff til Redaks
Page 6 and 7: Nyhets stoff Nyhetsstoff til Redaks
Page 8 and 9: Opphavsrettslige forvaltningsorgani
Page 14 and 15: Siling og oppsigelse av dommere som
Page 16 and 17: Siling og oppsigelse av dommere som
Page 18 and 19: Fra Grünerløkka til le Palais de
Page 24 and 25: Lønnsstatistikken 2000 Av Richard
Page 26 and 27: Kommunal sektor Årslønn etter eks
Page 28 and 29: Brukt eiendom solgt "som den er" -
Page 30 and 31: Brukt eiendom “solgt som den er
Page 32 and 33: Mangler ved fast eiendom - Bergsåk
Page 34 and 35: Mangler ved fast eiendom - Bergsåk
Page 38 and 39: Habilitet i saker om fri rettshjelp
Page 40 and 41: Strid mellom Økokrim og Datatilsyn
Page 42 and 43: Sannsynlighetsregning og bevistvil
Page 44 and 45: linger utkrystalliserer seg, og eve
Page 46 and 47: KURS Kurs i lokale lønnsforhandlin
Page 48 and 49: *) Bøkene som er merket NYE BØKER
Page 50 and 51: Personalia RUNDE ÅR 70 år 09.03.1
Page 52 and 53: Personalia Kvernes, Ola, kontraktsr
Page 54 and 55: Vinner av kryssord nr. 2010F ble Sv
Page 56 and 57: Advokatfirmaet RØSTUM, BJERKAN & S
Page 58 and 59: Justisdepartementet Ledige dommerem
Page 60 and 61: Oslo kommune Bolig- Plan- og eiendo
Page 62 and 63: Dommerfullmektig Dommarfullmektig S
Page 64: Ettersendes ikke ved varig adressee

Juristkontakt 1 - 2001

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?