Juristkontakt 1 - 2001

Habilitet i saker om fri
rettshjelp der staten ved
Justisdepartementet er
saksøkt
Sivilombudsmannen
▲
være tvilsomt om rettshjelp skal
innvilges.
Ved den nærmere vurderingen
av om det foreligger inhabilitet
etter § 6 annet ledd vil flere forhold
være av betydning. Etter
det som er opplyst, synes klageren
ikke å ha reist inhabilitetsinnsigelse
i forbindelse med
saken. På den annen side innebærer
reglene om fri rettshjelp
en viktig rettssikkerhetsgaranti,
som i mange tilfeller kan være
avgjørende for om en sak blir
reist. I saker der Justisdepartementet
vil være saksøkt, innebærer
dette at departementet
ikke bare bestemmer om offentlige
midler skal tildeles, men
ofte også rent faktisk avgjør om
en rettssak mot (staten ved)
departementet vil bli reist. For
departementet, som tjenestemannen
er knyttet til, vil det
normalt medføre ulemper om
sak blir reist, sml. ordlyden i § 6
annet ledd.
Ved en avgjørelse etter § 6 annet
ledd må det også sees hen til
arten av de vurderinger som
skal foretas. Etter rettshjelploven
§ 17 annet ledd skal det foretas
en bred skjønnsmessig vurdering
der det avgjørende er om
det er rimelig at det offentlige
yter fri rettshjelp. I denne forbindelse
er fremhevet i loven at
det som ett av flere momenter
skal legges særlig vekt på søkerens
mulighet til å nå fram med
en sak. Justisdepartementets
vurdering av om en sak mot
departementet vil føre fram, kan
med andre ord være bestemmende
for om fri rettshjelp tildeles,
selv om det ikke er opplyst
at dette har vært tilfellet i
den foreliggende sak.
Det fremgår for øvrig av opplysninger
i saken at det årlig kommer
inn ca. fem til ti saker hvor
søknaden gjelder et søksmål
mot staten ved Justisdepartementet,
og at søkeren i flere av
disse sakene reiser spørsmål om
departementets habilitet. Dette
kan være en indikasjon på at
det forhold at departementet er
saksøkt i en sak, svekker tilliten
til Justisdepartementets behandling
av spørsmålet om fri rettshjelp
i saken.
Videre kan det ha betydning for
vurderingen hva søksmålet gjelder.
Dersom søksmålet er rettet
mot angivelige kritikkverdige
forhold i departementet, vil det
kunne fremstå som særlig uforståelig
for publikum at departementet
skal avgjøre søknaden
om fri rettshjelp. Hvis saken
gjelder forhold i ytre etater, som
i det foreliggende tilfellet, er
koblingen mellom departementet
og saken kanskje noe mindre
nær. Men også her kan publikum
anta at departementet har
sammenfallende interesser med
sine ytre etater.
I den foreliggende sak gjaldt
søksmålet formuesskade oppstått
under strafferettslig forfølgning,
og ikke departementets
handlemåte. Likevel er det klart
at departementssjefen både er
ansvarlig for departementets
behandling av erstatningssaken
og saken om fri rettshjelp, og at
det politisk og administrativt er
departementets ledelse som har
styringsretten i de to sakene,
jf. ovenfor.
I lys av dette bør det avgjørende
skillet gå mellom tilfeller der
staten v/Justisdepartementet er
saksøkt og der staten ved andre
departementer er saksøkt. Ut fra
det motsetningsforhold en rettssak
vil innebære, de ovennevnte
reelle hensyn, og den utvikling
i vurderingen av inhabilitetsspørsmålet
som synes å gjøre
seg gjeldende, jf. bl.a. Rt. 1997
s. 1987, synes gode grunner i
dag å tale for at det bør legges
til grunn at departementssjefen
i Justisdepartementet er inhabil
til å treffe avgjørelser i saker om
fri rettshjelp der staten ved Justisdepartementet
er saksøkt, jf.
forvaltningsloven § 6 annet ledd.
En konsekvens av dette er at
øvrige tjenestemenn i departementet
er inhabile til å avgjøre
de aktuelle saker, jf. forvaltningsloven
§ 6 tredje ledd. Derimot
hindrer departementssjefens
inhabilitet normalt ikke at
underordnede tjenestemenn
kan forberede sakene (så lenge
det ikke gjør seg gjeldende en
inhabilitetsgrunn for dem personlig).
Hvis det i den foreliggende
sak var blitt oppnevnt en
settestatsråd, kunne ansatte i
Sivilavdelingen derfor tilrettelegge
grunnlaget for en avgjørelse
i saken. På denne måten
kan en redusere den ulempen
det medfører at avgjørelsesmyndigheten
i saken legges til et
annet departement som ikke
har den samme faglige erfaring
som Justisdepartementet med å
treffe vedtak etter rettshjelplovgivningen,
jf. departementets
anførsler i saken. (Ut fra opplysningene
i saken synes det for
øvrig som om Kulturdepartementet
ved i hvert fall én anledning
har vært brukt som settedepartement
i en sak om fri
rettshjelp.) For øvrig vil settestatsråden
kunne delegere avgjørelsen
i rettshjelpsaker til tjenestemenn
i sitt departement.
Jeg vil etter dette anbefale
departementet å besørge en ny
vurdering av saken om fri rettshjelp.
En mulighet vil her være
at det oppnevnes en settestatsråd.
For fremtiden vil jeg også
anbefale departementet å vurdere
andre ordninger for å behandle
fri rettshjelpsaker der
departementet er saksøkt som i
større grad enn dagens ordning
er egnet til å sikre at søkerne
kan ha tillit til behandlingen av
sakene og de avgjørelsene som
treffes.»
Justisdepartementet opplyste
senere at det ved kongelig resolusjon
av 8. desember 2000 ble
besluttet å overføre myndigheten
til å treffe vedtak etter lov
om fri rettshjelp i saker hvor
Justisdepartementet er part, fra
Justisdepartementet til Arbeidsog
administrasjonsdepartementet.
Det ble også opplyst at klagerens
søknad om fri rettshjelp
ville bli vurdert på nytt og
avgjort av Arbeids- og administrasjonsdepartementet.
(sak
1999-0799) ◆
38