Foreldre med kognitive vansker WEB

det i Norge synes å være liten tro på at foreldrene kan dra nytte av råd og veiledning.En slik pessimisme er imidlertid ikke i pakt med funnene fra internasjonal forskning.Rapporten bygger på tre delstudier. Den første er en studie av offentlige register og enkartlegging i et utvalg kommuner. Dette skal gi et bilde av forekomst, endringer overtid og hvor vanlig der er med omsorgsovertakelser. Den andre er enintervjuundersøkelse. Vi har gjort individuelle intervju med foreldre og hattfokusgrupper med ansatte i hjelpeapparatet, særlig innen barnevernet. Det gir etinnblikk i utfordringene sett fra de to perspektivene, og også om relasjonen preges avsamarbeid eller konflikt. Til sist har vi gjort en studie av vedtak i Fylkesnemnder forbarnevern og sosiale saker. Disse behandler omsorgsovertakelser og gir et inntrykk avbåde hvordan barnevern og fylkesnemnder argumenterer, hva slags tiltak som har værtprøvd før omsorgsovertakelse og om vi kan se tegn til at en brukerfunksjonsnedsettelsen i seg selv som argument for omsorgsovertakelse.Når det gjelder omfang gir registerstudien og kartleggingen i kommuner ulike resultat,men begge viser en forekomst som er minst fire ganger høyere enn en tidligere harregnet med i Norge. Det er sannsynlig at barn av utviklingshemmete utgjør minst topromille av alle barn som fødes, men om vi også tar med barn av en bredere gruppe avforeldre (med generelle lærevansker eller andre typer kognitive vansker) snakker viom nærmere en prosent, slik en også har funnet i Sverige. Da snakker vi om noe under600 barn per år. Antallet barn per år synes imidlertid å ha vært synkende siden 1980-åra. I disse familiene er omsorgsovertakelser relativt vanlige, mellom 30 og 50prosent. En del omsorgsovertakelser skjer i løpet av første leveår, men det er ogsåmange rundt skolestart og ved inngangen til ungdomsåra. Sjansen foromsorgsovertakelser øker klart om mor er alene. Data tyder også på at gruppa utgjøren stor andel av alle omsorgsovertakelser, trolig mer enn en femdel. Det stiller denlave oppmerksomheten i et grelt lys.Fokusgruppene med ansatte i hjelpeapparatet viser en del variasjon fra kommune tilkommune, men det er gjennomgående slik at kognitive vansker ikke er noe stort tema.Det er sjelden en del av saken når den meldes til barnevernet, og det gjøres sjelden tilet tema av dem. Det er også uvanlig at det er en del av samtalene med foreldrene.Noen, men ikke alle, synes kognitive vansker er et vanskelig tema å reise, også når detforeligger diagnose, mens andre ikke ser det som noe problem dersom foreldrene haren diagnose. Vi ser heller ingen spor av egne typer tiltak. Det er i og for seg ikkeoverraskende siden bredden i alminnelige tiltak er stor, og at individuell tilpasninganses som en del av den vanlige arbeidsformen. Vi har likevel vanskelig for å få tak ihvordan, og i hvilken grad, det skjer en tilpasning til målgruppas særegne behov.Det synes jamt over å være nokså lite kunnskap om kognitive vansker i de delene avhjelpeapparatet vi har vært i kontakt med, men de ansatte er ganske tvetydige hvax