Foreldre med kognitive vansker WEB

gang noen melder et behov. En annen peker på «fadderfamilien» som kan hjelpefamiliene med å bli del av lokalsamfunnet:102Jeg kunne tenkt meg en fadderfamilie, disse familiene trenger hjelp til å bli leid inn isamfunnet på en måte, de mangler erfaringer, f.eks. hvordan opptrer jeg på etforeldremøte, hva forventes av meg på en dugnad, hvilke klær skal barnet ha på seg ibursdagsselskap, for det er her det blir så synlig at foreldrene er annerledes når barnakommer med feil type gave, ikke har med seg det utstyret som trengs. Det hadde værtdrømmen, jeg tenker på dette når jeg sitter og skal finne tiltak, noen som kunne leiddem gjennom, det kunne virkelig kompensert og gitt barna et liv som var godt nok.Hvis barnevernet vurderer at foreldrene trenger et mer intensivt opplegg enn det somer mulig å få til hjemme hos foreldrene, eller at alle tiltak er prøvd og bekymringen forbarna blir stor eller økende, har barneverntjenesten også tilgang til tiltak utenfor dekommunale tjenestene som de kan benytte, slik som utredningsinstitusjoner ogsakkyndighetsvurderinger. Tiltakene benyttes på samme måten som i andre type sakerog har varierende formål. Barneverntjenesten kan f.eks. ønske hjelp til å forstå devanskene foreldrene har eller hjelp til vurdere om foreldrene kan bedre sine ferdighetervia andre tiltak enn de barnevernet har prøvd.Barneverntjenestene erfarer at de familiene de møter hvor en eller begge foreldre harkognitive vansker har omfattende og komplekse hjelpebehov. Dette betyr at de eravhengig av å samarbeide med ulike andre aktører, både i undersøkelsesfasen og rundttiltak. Helsestasjonene og helsesøstrene trer i denne sammenheng fram som særligsentrale og viktige samarbeidspartnere. Selv om barneverntjenesten og helsestasjonenkan vurdere behovet for kontakt med barnevernet som noe forskjellig i enkeltsaker, harhelsesøster ofte en annen relasjon til foreldrene og kan bidra med både viktiginformasjon for å etablere gode hjelpetiltak, og med veiledning i tillegg til – eller somet alternativ til – den veiledningen barneverntjenesten kan gi. Et slikt samarbeidforutsetter imidlertid at helsestasjon og barnevern er godt samkjørt på hvordanveiledningen skal legges opp. Dette samarbeidet viser til en praksis som også andrepoengterer som en viktig premiss for å kunne støtte familier med store utfordringer,nemlig organisering av kompetanse på tvers innen hjelpeapparatet (f.eks., McBrien &Power, 2002; Morris, 2003). Young & Hawkins (2005) peker på at det tverrfagligestøtteapparatet for foreldre med kognitive vansker og deres barn må omfatte ekspertisepå både barn, familier og kognitive vansker om en skal kunne møte behovene tilfamiliene. Til tross for at samarbeid og etablering av tiltak på tvers framtrer som envanlig praksis innen barneverntjenesten, kan det reises spørsmål om samarbeidet rundtdisse familiene krever flere andre samarbeidspartnere enn de barneverntjenestenesamarbeider med, og at det i tillegg kan være behov for en tettere kontakt. Det kanblant annet være viktig å se på om habiliteringstjenstene bør ha en rolle inn i dennetype saker.