Traumebevisst og relasjonsbasert omsorg

64
«Adil» var en ungdom som de ansatte følte seg
rådvill overfor og var i tvil om de kunne ha i mottaket.
Han kunne plutselig falle om, være helt vekk og
vanskelig å få kontakt med. Dette kunne skje både i
matsalen, i klasserommet og ute på gårdsplassen,
noe som påvirket både ansatte og ungdommer.
Hva kunne mottaket gjøre, og hva skulle andre
bidra med? Mottaket ble i veiledning enige om at
de skulle snakke høyt med ungdommene og gutten
selv, om det de hadde sett og reaksjonene på
dette. De skulle trygge gutten og ungdommene på
at de som voksne kunne ta vare på gutten under
anfallene. Når dette skjedde skulle de sette seg
ned ved siden av ham og snakke rolig til ham.
De andre ungdommene og voksne omkring skulle
fortsette med sine aktiviteter. Fokuset ble i tråd
med traumebevisst omsorg å fokusere på trygghet
i situasjonen, relasjonell kontakt og støtte, og
etterhvert se om de kunne regulere noe sammen
med ungdommen. De hadde kunnskap om at gutten
hadde vært igjennom veldig traumatiserende
hendelser og noen mente at det handlet om
dissosiative symptomer. 67 Det mottaket gjorde, og
mottak kan gjøre, er å stabilisere situasjonen og
hjelpe med å få kontroll over symptomene som
viser seg. Bearbeiding av traumatiske minner og
behandling av dissosiativ lidelse er Spesialisttjenestens
ansvar. Denne gutten ble henvist til
Barne- og ungdomspsykiatrien slik at samarbeid
og behandling kunne påbegynnes. I slike saker
hvor sektormyndigheter har vært involvert ift.
oppfølging knyttet til helse, er det spesielt viktig
med samhandling og informasjonsflyt ved flyttinger.
Dette mottaket opplevde å bli møtt og forstått
av spesialisthelsetjenesten og et samarbeid ble
etablert. Slik er det dessverre ikke alltid. Faforapporten
(2018) «Et trygt sted å vente», påpeker
at det er store forskjeller mellom mottak i hva
slags tilbud og oppfølging ungdommene får av
sektormyndighetene. I noen regioner er tilgangen
til psykologoppfølgning svært dårlig, og mottak
melder om at BUP i noen regioner nærmest
systematisk avviser ungdom som bor på mottak.
I slike situasjoner er det viktig ikke å bli handlingslammet,
men stå på for å sikre retten til likeverdig
behandling også for ungdommene i mottaket. Noen
ganger må et avslag tas videre opp i systemene.
Det er eksempel mottak som bl.a. har klaget til
fylkesmann på avslag fra barnevernet.
Et godt eksempel på samarbeid med sektormyndighetene
er fra et av mottakene vi var
engasjert i forhold til. Her inviterte de med både
kommunepsykolog, barnevern og helsesøster til
å være med i kompetansehevingsprogrammet
vi hadde med dem. Det fremmet lokalt et godt
samarbeid og var medvirkende til at ungdommene
ikke ble «kasteballer» mellom lokale instanser.
Et annet godt eksempel på samarbeid var et
mottak som opplevde sterke trusler fra en ungdom
rettet mot ansatte og ungdommer. Den lokale BUP
stilte opp, og de ungdommene som hadde vært
mest utsatt for dette ble allerede dagen etterpå
tilbudt en samtale der. Det samme BUP drev også
samtalegrupper for ungdommene i mottaket.
Gode overganger i flytting mellom mottak
Noe av det viktigste for mange av ungdommene
er opplevelsen av å bli inkludert i flytteprosessen
og få både innflytelse og forutsigbarhet på denne.
Du som ansatt i mottaket må være tydelig på hva
ungdommene har innflytelse på, og hvem som til
slutt bestemmer. Ved planlagt flytting må dere
sammen med beboerne formidle hvem de er, hva
de er gode til, hvilke ressurser og ferdigheter de
besitter, hva de opplever som utfordrende, og
hvilke ønsker og håp de har for fremtiden. For å
formidle dette kreves det en god dialog og prosess
sammen med ungdommene. Dette er momenter