24 DESEMBER 2011 F Soldatjenta Omvask, minus 35 i telt og rått egg og sardiner på deling. Men også hundekjøring med fullt spann, pepperkakefest i full «gru» og et unikt samhold. I ett år fulgte F førstegangstjenesten til Lisbeth Fekjær. Dette er hennes historie. Alltid digg å kunne slappe av litt i et varmt telt mellom slaga F DESEMBER 2011 Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ 25
26 Oppstilling i Rusta leir. Jeg møtte på Sessvollmoen 16. august 2010. Jeg trodde jeg visste det jeg trengte å vite. Jeg skulle til CSS-bataljonen på Bardufoss, der skulle vi få lastebillappen og bare «kul’en». Så enkelt var det ikke. Jeg skjønte fort under utdanningsperioden at alt ender med en eksamen. Og jeg som alltid har hata eksamener... Hvordan skulle dette gå? Jeg klarte meg akkurat på de fleste prøvene helt til jeg kom til lastebillappen. Da strøk jeg. Og ikke bare én gang. Nei da, fire ganger strøk jeg på teorien før jeg endelig klarte å stå. Dagen etter var det oppkjøring. Dagen starta ikke som planlagt, for å si det sånn. Jeg dro på kjøreskolen i leiren for å ta en siste gjennomkjøring, men da streiket den ene bilen etter den andre. Den fjerde (!) bilen jeg fikk, måtte jeg hastekjøre til oppkjøringskontoret i Finnsnes alene. Det lå 40 minutter unna. Jeg var veldig nervøs. For første gang skulle jeg kjøre helt alene med et ukjent kjøretøy uten å vite veien helt. Jeg kom meg av gårde – for sent – men fikk heldigvis gjennomført – og sto med glans. Lastebilen havnet på verksted dagen etter. Det var ikke min feil heldigvis. Noe var galt med den fra før. Omvask. De første ukene gikk mest til å lære hvordan vi skulle kle oss, hvordan vi skulle hilse på befalet, ta avmelding og ikke minst hvordan vi skulle vaske rom og re senger. Det var omvask hver dag. Ingenting var bra nok. Befalet tok sats ved døra og sklei på magen innerst inn under senga og fant en list i hjørnet som ingen noen gang hadde sett, men der var det så klart støv. Resultat: omvask. Jenteklær er det ikke mye av i militæret, vi gikk rundt og følte oss som macho gutter i stedet for feminine jenter. Vi hadde store og klumpete uniformer, spesielt når vi bare hadde fått utdelt en tilfeldig størrelse som ikke helt passa. DESEMBER 2011 F Foto: ARNE FLAATEN «Jenteklær er det ikke mye av i militæret, vi gikk rundt og følte oss som macho gutter i stedet for feminine jenter» «Bæsj and carry». Vi dro på øvelse og for første gang skulle vi bruke knappetelt. Det var også første gang vi hadde med BC («bæsj and carry»). Ingen av jentene hadde lyst til å sette seg på den, men vi hadde heldigvis sett at det var en utedo like ved den ene skytebanen. Jeg tok derfor motet til meg og gikk til den «skumle» fenriken for å høre om jeg kunne få gå på utedoen i stedet. Jeg fikk plent nei og beskjed om at jeg bare kunne sette meg i skauen som gutta. Jeg prøvde å si at det ikke var så lett, men fikk ikke rikka på fenriken. Det endte med at jeg snudde meg for å gå samtidig som jeg sa: «Det er greit det, da driter jeg i hele jævla dritten!» Jeg snudde meg tilbake. Fenriken sto med haka på bakken. Hehe. Jeg mente det bokstavelig òg. Det ble ingen dotur på meg den øvelsen, selv om den varte en hel uke. Men jeg fant jo ut litt senere hvorfor jeg ikke fikk gå på utedoen. Der hadde de satt opp gassbu. I gjørma. Endelig kom vi til den siste dagen av øvelsen, og vi skulle ut i gjørmeløypa. Jeg hadde gledet meg lenge. Det skulle bli artig. Vi løp fra hinder til hinder og fikk straffe-pushups og straffe-sit-ups. Vi var nær plasser vi ikke skulle være nær og gjettet feil på lengder. Det verste var når vi skulle åle oss over den verste gjørma – og satte oss fast en etter en. Jeg lå rett ut, armer og bein hadde satt seg fast, og jeg kom meg ingen steder. Da hørte jeg løytnanten fra sidelinja: «Kom igjen nå, Fekjær, dette klarer du! Jeg skal ikke se at du gir deg nå!» Det kom en ukjent energi over meg, jeg skjønner fortsatt ikke hvor den kom fra, men styrken fikk meg i alle fall til å dra meg ut av gjørma og komme meg videre. Å, jeg hata som gal da jeg lå der og ble isende kald, men er det én ting jeg har lært i militæret, så er det at styrken kommer fra psyken. Som vi alltid fikk høre: «Fysisk smerte er psykisk smerte, og psykisk smerte er digg!» Dommedag. Beretløpet gikk vi og gruet oss til gjennom hele rekrutten. Det kom til å bli hardt, ifølge alle skremselshistoriene. Det var nesten så vi sov med klærne på så vi bare kunne hoppe ut av senga for å være klare når «dommedagen» skulle komme. Vi dro ut på øvelse fra mandag til fredag, men torsdag morgen begynte løpet. Vi hadde ikke sovet så mye den uka, og ikke rakk vi å spise frokost; vi var ganske mange som ikke hadde spist siden middag dagen før. Vi stilte opp på kjent plass og fikk ordrer om hva som skulle skje, gikk mange mil, hatet masse, gikk mange nye mil og hørte på alle guttene som klagde. Jeg ble så lei av å høre på hvor pinglete guttene var at jeg snakket til dem flere ganger og ba dem holde kjeft og tenke positivt. Det var ikke noe verre for dem enn for noen av oss andre. Vi fikk mange oppgaver vi måtte gjennomføre, og det eneste vi fikk å spise, var et rått egg og en boks sardiner 4x4 intervalltrening utenfor leir. Fra Heggelia leir opp til Polarbadet. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ på deling. Den siste posten var sprengning. Vi fikk beskjed om å legge oss ned «i skje» med hørselvernet på. Jeg sovna. Jeg ble dratt opp i søvne – og landet på den samme plassen. Og sov fortsatt. Ikke skjønner jeg hvordan man klarer å sove mens de sprenger rett ved siden av deg, men det var ikke noe problem der og da. På slutten av beretløpet skulle vi gjennom en hinderløype med gru og våpen, alle kreftene mine hadde forsvunnet for lengst, heldigvis var flere av guttene i laget superhjelpsomme og fortsatt positive. De hjalp oss som ikke orket mer, og vi kom oss gjennom beretløpet alle sammen. Så stolt jeg var da det var gjennomført. Vi kom inn i plasthallen, de spilte «Alt for Norge» og tårene til samtlige rant. En helt syk følelse jeg ikke ville vært foruten. Julefest. Så kom natta hvor alt av befal stormet inn gjennom dørene. De banket i senger, «Vi fikk beskjed om å legge oss ned i skje med hørselvernet på. Jeg sovna.» trappegelender og ropte «alarm» av full hals. Vi hoppet ut av sengen og satte i gang med å få på oss uniformen. Dette var like før jul. Løytnanten kom inn på rommet vårt og fant ut at han skulle stå der og vente på at vi fikk på oss klærne. Vi sto i bare g-strengen og stressa og prøvde å gjemme oss litt, samtidig som vi ikke hadde tid til det sånn som han maste. Vi kom oss ut og måtte beine inn igjen for å hente alt vi hadde glemt x antall ganger. Da vi endelig hadde fått med oss det meste av pakning og utstyr, gikk vi mot plasthallen. Vi åpnet dørene Den første rekrutt - øvelsen: kamuflasje maling i trynet, verne maskedrill og «bæsj and carry» i skogen bak et par duker. Foto: PRIVAT Isbading i Heggelia leir, utrolig kaldt i vannet, men kjentes som det var sommer da vi fikk av oss den våte uniformen. Foto: TORBJØRN LØVLAND og ble møtt med pepperkaker, gløgg og masse levende lys. Falt og falt. Den verste øvelsen var skiøvelsen. Vi hadde drittvær gjennom hele øvelsen – regn, snøvær, varmegrader og minusgrader om hverandre. Det funka ikke å smøre Nato-plankene, de kladda like mye uansett hva vi gjorde. Skiene ble en halvmeter høyere enn de egentlig skulle være og jeg trengte ikke gå langt før jeg tryna, noe jeg gjorde flere ganger. Uansett om jeg gikk oppover, bortover, nedover eller F DESEMBER 2011 27
Change language