aktuelt

∞
∞
38
100 ÅR ETTER
– Det var ikke tilfeldig at Roald
Amundsen dro til Marinens base i
Horten for å finne mannskaper med
kompetanse. Der fant han folk som
var lojale og vant til å ta imot ordre,
men som samtidig var godt skolerte,
forteller Jan Ingar Hansen, dokumentasjonsansvarlig
ved Marinemuseet i
Horten.
– Dette var folk med spisskompetanse;
særlig viktig var det at flere av
dem kunne navigere – også på land,
for dem som fulgte med til polpunktet.
Navigering var trolig den ferdigheten
Amundsen verdsatte mest med
tanke på å finne rett vei til målet, forklarer
han.
Han peker på at Marinen gjennom
tiden har fylt flere roller i norsk polarhistorie;
den har selv gjennomført
ekspedisjoner, den har vist det norske
flagg og har vært villig til å håndheve
norske interesser. Andre bidrag har
vært kompetanse når det gjelder
skips- og flyrelatert teknologi.
Dessuten ulike vitenskapelige observasjoner.
– Men bidraget i Antarktis for 100
år siden er først og fremst personell
med militær erfaring, sier Hansen.
Roald Amundsen gjorde selv ikke
militær karriere. Han møtte til militærtjeneste
på Gardermoen i 1893 og
imponerte militærlegen med sin
fysikk. Det var trolig derfor hans nærsynthet
ikke ble registrert. Amundsen
fryktet at synet kunne hindre hyre til
sjøs. Men hyre fikk han. Før Fram-ferden
i 1910 til 1912 hadde han skaffet
seg mye erfaring, både fra Belgicaekspedisjonen
i Antarktis og gjennom
sin egen Gjøa-ferd i Nordvest-passasjen.
– Amundsens styrke var grundig
planlegging, svært gode forberedelser
og valg av utstyr. Han var egentlig en
uformell leder, men foretrakk å bli
kalt «sjefen», forteller direktør Geir
Kløver ved Frammuseet. Kløver
bekrefter at Amundsen konsekvent
brukte marinefolk som navigatører.
Marinen forsynte ekspedisjonen med
gammelt utstyr, tepper, telt og sprengstoff.
Men alt Amundsen selv bestilte,
betalte han for.
– Da Fram-ferden startet, fikk løytnantene
Nilsen, Prestrud og Gjertsen
kritikk for sin militære lederstil: altfor
kommanderende, men det gikk
seg til etter en tid med de andre om
bord, forteller direktør Kløver.
En som var med på første del av ferden,
før den startet for alvor, var den
tyske havforskeren Adolf Schröer.
Ekspedisjonen hadde nemlig påtatt
DESEMBER 2011 F
BRITISK SKUFFELSE: Robert F. Scott (t.v.), Oates, Wilson
og Evans nådde polpunktet 17. Januar 1912, drøyt en måned
etter at nordmennene satte igjen teltet med norsk flagg og
en hilsen til Scott og brev til kong Haakon VII. Bildet er tatt
av Henry Bowers. Foto: SCOTT RESEARCH POLAR INSTITUTE
seg en del forskningsoppgaver. Men
Amundsen & co. fikk sine pass
påskrevet av ham, og Schröer påpekte
svake sider:
«Det er etter min mening en uting å
la folk som ikke har vitenskapelig
utdannelse og som dermed ikke tenker
vitenskapelig, gjøre vitenskapelige
undersøkelser. Og sågar med marineoffiserer.
… Dessverre mangler også
Amundsen evnen til å tenke vitenskaplig.
Han er meget fornøyd hvis
han kan levere en fin journal og et
størst mulig antall pent nummererte
og ettikerte flasker. Her om bord blir
det dessverre ikke eksersert med
kanoner og gevær, men med vannhenter
og termometer og i de rutinemesig
fastlagte tidene.»
– Selv om det ble tatt både kontroversielle
og gale beslutninger, hadde
Roald Amundsen utvilsomt store
lederegenskaper, hevder Alexander
Wisting, forfatter av den nylig utkomne
biografien om polarforskeren.
FRAMFERD-KYNDIG:
Direktør Geir Kløver på
Frammuseet og med
polarskipet i bakgrunnen
forbereder en gedigen
markering 14.
desember, 100 år etter
at Roald Amundsen
nådde polpunktet.
– Amundsen var en moderne, kreativ
og inkluderende leder, som gjennomførte
demokratiske avstemninger blant
mannskapet, litt motsatt av en militær
leder. Hans lederevner er ofte undervurdert,
er Wistings påstand, og han
mener det var en avgjørende forskjell
på Scott og Amundsen.
– En militær leder trenger ikke å
overbevise sine menn om sine planer
og avgjørelser. Amundsen overbeviste,
slår Wisting fast.
Likevel var det strenge kontrakter
han forlangte at mannskapet skulle
undertegne før påmønstring. Der forbeholdt
Amundsen seg retten til å
kunne sende folk hjem uten hyre.
Deltakerne forpliktet seg til lydighet
og til å ta allslags arbeid som måtte
være nødvendig.
På Scotts polarforskningsinstitutt,
SPRI, ved Cambridge-universitetet er
de enige i at det var forskjell på Scotts
og Amundsens lederstil.
– Amundsen valgte å være sjef, både
som ekspedisjonsleder og kaptein om
bord, for å unngå konflikter. Scott var
vant til å operere innenfor et system
med myndighet og ansvar på ulike
nivåer. Ved å gjennomføre disiplin
etter marine-mønster, opprettholdt
Scott et funksjonelt system som alle
hans folk forstod og var vant til å operere
under, forklarer Bryan Lintott
ved polarmuseet på instituttet.
– Scott hadde tre mål for turen mot
Sydpolen: prøve ut Shackletons kombinasjon
med menn og ponnier, som
skulle gjøre det mulig med mer proviant;
teste ut motorsleder; og ha med
hunder – uten at de var noen viktig
del av transportplanen. Da han hørte
om Amundsens opplegg, var det et
poeng for Scott ikke å endre sin plan,
påpeker Lintott.
– Amundsens store styrke var dristighet
kombinert med evnen til å
planlegge svært godt. De grundige
forberedelsene gjorde at planen om å
nå målet ble vellykket, selv når de
begav seg ut i ukjent terreng, sier polfarer
Børge Ousland, som selv har
bakgrunn som marinejeger.
– Disiplin, forberedelser, trening og
sikkerhet er stikkord fra militær bakgrunn,
som både jeg og andre har hatt
nytte av på ekspedisjoner. Dessuten
evnen til å jobbe under stress og likevel
ta de rette avgjørelsene. Som marinejeger
må jeg også nevne evnen til å
RØD RUTE: Ruten som Roald Amundsens og hans menn fulgte, en nokså rett linje til
polpunktet. Foto: FRAMMUSEET
«AMUNDSENS
STORE STYRKE
VAR DRISTIGHET
KOMBINERT MED
EVNEN TIL Å
PLANLEGGE
SVÆRT GODT»
BØRGE OUSLAND,
TIDLIGERE MARINEJEGER
tenke alternativt og finne løsninger og
vite at det finnes flere løsninger på et
problem. Og da gjelder det å velge rett.
Ousland mener at Scott og hans
menn hadde en rigid struktur, men at
det først og fremst var mangel på forberedelser
og det at de ikke lærte nok av
andre, som gjorde at det gikk dårlig.
– De følte kanskje at den britiske
militære måten å gjøre ting på var overlegen
og det eneste rette, men som
regel seirer sunn fornuft, sier Ousland.
– Når det er sagt, tror jeg den militære
disiplinen samtidig gjorde at de klarte
seg gjennom umenneskelige lidelser
før det var slutt. Deres død skjedde med
verdighet. Jeg er ganske imponert over
disilplinen i Scotts ekspedisjon, men
det var kanskje den som gjorde at det
gikk så galt.
JAHN RØNNE jr@fofo.no
(Journalisten er barnebarn til seilmaker Martin
Rønne, som sydde teltet som ble stående igjen
på Sydpolen. Red. anm.)
F DESEMBER 2011
39