aktuelt

26
Oppstilling i Rusta leir.
Jeg møtte på Sessvollmoen 16. august
2010. Jeg trodde jeg visste det jeg trengte å vite.
Jeg skulle til CSS-bataljonen på Bardufoss, der
skulle vi få lastebillappen og bare «kul’en». Så
enkelt var det ikke. Jeg skjønte fort under
utdanningsperioden at alt ender med en eksamen.
Og jeg som alltid har hata eksamener...
Hvordan skulle dette gå? Jeg klarte meg akkurat
på de fleste prøvene helt til jeg kom til lastebillappen.
Da strøk jeg. Og ikke bare én gang.
Nei da, fire ganger strøk jeg på teorien før jeg
endelig klarte å stå. Dagen etter var det oppkjøring.
Dagen starta ikke som planlagt, for å si det
sånn. Jeg dro på kjøreskolen i leiren for å ta en
siste gjennomkjøring, men da streiket den ene
bilen etter den andre. Den fjerde (!) bilen jeg
fikk, måtte jeg hastekjøre til oppkjøringskontoret
i Finnsnes alene. Det lå 40 minutter unna.
Jeg var veldig nervøs. For første gang skulle jeg
kjøre helt alene med et ukjent kjøretøy uten å
vite veien helt. Jeg kom meg av gårde – for sent
– men fikk heldigvis gjennomført – og sto med
glans. Lastebilen havnet på verksted dagen
etter. Det var ikke min feil heldigvis. Noe var
galt med den fra før.
Omvask. De første ukene gikk mest til å lære
hvordan vi skulle kle oss, hvordan vi skulle
hilse på befalet, ta avmelding og ikke minst
hvordan vi skulle vaske rom og re senger. Det
var omvask hver dag. Ingenting var bra nok.
Befalet tok sats ved døra og sklei på magen
innerst inn under senga og fant en list i hjørnet
som ingen noen gang hadde sett, men der var
det så klart støv. Resultat: omvask. Jenteklær er
det ikke mye av i militæret, vi gikk rundt og
følte oss som macho gutter i stedet for feminine
jenter. Vi hadde store og klumpete uniformer,
spesielt når vi bare hadde fått utdelt en tilfeldig
størrelse som ikke helt passa.
DESEMBER 2011 F
Foto: ARNE FLAATEN
«Jenteklær er det ikke mye av i militæret,
vi gikk rundt og følte oss som macho gutter
i stedet for feminine jenter»
«Bæsj and carry». Vi dro på øvelse og for første
gang skulle vi bruke knappetelt. Det var
også første gang vi hadde med BC («bæsj and
carry»). Ingen av jentene hadde lyst til å sette
seg på den, men vi hadde heldigvis sett at det
var en utedo like ved den ene skytebanen. Jeg
tok derfor motet til meg og gikk til den «skumle»
fenriken for å høre om jeg kunne få gå på
utedoen i stedet. Jeg fikk plent nei og beskjed
om at jeg bare kunne sette meg i skauen som
gutta. Jeg prøvde å si at det ikke var så lett, men
fikk ikke rikka på fenriken. Det endte med at
jeg snudde meg for å gå samtidig som jeg sa:
«Det er greit det, da driter jeg i hele jævla dritten!»
Jeg snudde meg tilbake. Fenriken sto med
haka på bakken. Hehe. Jeg mente det bokstavelig
òg. Det ble ingen dotur på meg den øvelsen,
selv om den varte en hel uke. Men jeg fant jo ut
litt senere hvorfor jeg ikke fikk gå på utedoen.
Der hadde de satt opp gassbu.
I gjørma. Endelig kom vi til den siste dagen av
øvelsen, og vi skulle ut i gjørmeløypa. Jeg
hadde gledet meg lenge. Det skulle bli artig. Vi
løp fra hinder til hinder og fikk straffe-pushups
og straffe-sit-ups. Vi var nær plasser vi ikke
skulle være nær og gjettet feil på lengder. Det
verste var når vi skulle åle oss over den verste
gjørma – og satte oss fast en etter en. Jeg lå rett
ut, armer og bein hadde satt seg fast, og jeg kom
meg ingen steder. Da hørte jeg løytnanten fra
sidelinja: «Kom igjen nå, Fekjær, dette klarer
du! Jeg skal ikke se at du gir deg nå!» Det kom
en ukjent energi over meg, jeg skjønner fortsatt
ikke hvor den kom fra, men styrken fikk meg i
alle fall til å dra meg ut av gjørma og komme
meg videre. Å, jeg hata som gal da jeg lå der og
ble isende kald, men er det én ting jeg har lært i
militæret, så er det at styrken kommer fra psyken.
Som vi alltid fikk høre: «Fysisk smerte er
psykisk smerte, og psykisk smerte er digg!»
Dommedag. Beretløpet gikk vi og gruet oss til
gjennom hele rekrutten. Det kom til å bli hardt,
ifølge alle skremselshistoriene. Det var nesten
så vi sov med klærne på så vi bare kunne hoppe
ut av senga for å være klare når «dommedagen»
skulle komme. Vi dro ut på øvelse fra
mandag til fredag, men torsdag morgen begynte
løpet. Vi hadde ikke sovet så mye den uka, og
ikke rakk vi å spise frokost; vi var ganske
mange som ikke hadde spist siden middag
dagen før. Vi stilte opp på kjent plass og fikk
ordrer om hva som skulle skje, gikk mange mil,
hatet masse, gikk mange nye mil og hørte på
alle guttene som klagde. Jeg ble så lei av å høre
på hvor pinglete guttene var at jeg snakket til
dem flere ganger og ba dem holde kjeft og
tenke positivt. Det var ikke noe verre for dem
enn for noen av oss andre. Vi fikk mange oppgaver
vi måtte gjennomføre, og det eneste vi
fikk å spise, var et rått egg og en boks sardiner
4x4 intervalltrening utenfor leir. Fra Heggelia leir opp til
Polarbadet. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ
på deling. Den siste posten var sprengning. Vi
fikk beskjed om å legge oss ned «i skje» med
hørselvernet på. Jeg sovna. Jeg ble dratt opp i
søvne – og landet på den samme plassen. Og
sov fortsatt. Ikke skjønner jeg hvordan man
klarer å sove mens de sprenger rett ved siden av
deg, men det var ikke noe problem der og da. På
slutten av beretløpet skulle vi gjennom en hinderløype
med gru og våpen, alle kreftene mine
hadde forsvunnet for lengst, heldigvis var flere
av guttene i laget superhjelpsomme og fortsatt
positive. De hjalp oss som ikke orket mer, og vi
kom oss gjennom beretløpet alle sammen. Så
stolt jeg var da det var gjennomført. Vi kom inn
i plasthallen, de spilte «Alt for Norge» og tårene
til samtlige rant. En helt syk følelse jeg ikke
ville vært foruten.
Julefest. Så kom natta hvor alt av befal stormet
inn gjennom dørene. De banket i senger,
«Vi fikk beskjed om å legge oss ned i skje
med hørselvernet på. Jeg sovna.»
trappegelender og ropte «alarm» av full hals. Vi
hoppet ut av sengen og satte i gang med å få på
oss uniformen. Dette var like før jul.
Løytnanten kom inn på rommet vårt og fant
ut at han skulle stå der og vente på at vi fikk på
oss klærne. Vi sto i bare g-strengen og stressa og
prøvde å gjemme oss litt, samtidig som vi ikke
hadde tid til det sånn som han maste. Vi kom
oss ut og måtte beine inn igjen for å hente alt vi
hadde glemt x antall ganger. Da vi endelig
hadde fått med oss det meste av pakning og
utstyr, gikk vi mot plasthallen. Vi åpnet dørene
Den første rekrutt -
øvelsen: kamuflasje maling
i trynet, verne maskedrill
og «bæsj and carry» i
skogen bak et par duker.
Foto: PRIVAT
Isbading i Heggelia
leir, utrolig
kaldt i vannet, men
kjentes som det
var sommer da vi
fikk av oss den
våte uniformen.
Foto: TORBJØRN LØVLAND
og ble møtt med pepperkaker, gløgg og masse
levende lys.
Falt og falt. Den verste øvelsen var skiøvelsen.
Vi hadde drittvær gjennom hele øvelsen – regn,
snøvær, varmegrader og minusgrader om hverandre.
Det funka ikke å smøre Nato-plankene,
de kladda like mye uansett hva vi gjorde.
Skiene ble en halvmeter høyere enn de egentlig
skulle være og jeg trengte ikke gå langt før
jeg tryna, noe jeg gjorde flere ganger. Uansett
om jeg gikk oppover, bortover, nedover eller
F DESEMBER 2011
27