Innspill fra fagrådet for habilitering.pdf - Helse Sør-Øst

1.0 Innledning
1.1 Nasjonale føringer
Definisjoner
Funksjonshemning, funksjonsnedsettelse eller handikap er vanlige betegnelser for nedsatt
arbeids- eller funksjonsevne på grunn av psykiske, fysiske eller sosiale årsaker (skader,
sykdommer, ulemper, mangler) hos et individ eller i omgivelsene. Funksjonsvanskene kan ha
sin årsak i individets forutsetninger (individnivå) og kalles da gjerne funksjonsnedsettelse,
eller i omgivelsenes manglende evne eller vilje til tilpasning (samfunnsnivå), og kalles da
funksjonshemning. (Jf NOU 2001:22 "Fra bruker til borger").
Det har skjedd en utvikling i forståelsen av begrepet funksjonshemning de siste tiår. Det
tradisjonelle synet har vært at funksjonshemning er en egenskap ved individet. Synet bygget
på en forståelse der funksjonshemningen ble ansett som et resultat av individuelle, biologiske
forhold knyttet til sykdom, skade eller lyte. Ut fra dette synet skulle funksjonshemning møtes
med individuell behandling og rehabilitering, for om mulig å ”reparere” individets problem.
Dette synet har lenge møtt betydelig kritikk. Kritikken er rettet mot at dette synet ikke tar
hensyn til at omgivelsene har avgjørende betydning for om et individuelt forhold medfører en
hemning. Samfunnets utforming og den konkrete situasjonen vil være bestemmende for i
hvilken grad den enkelte opplever å være funksjonshemmet. Funksjonshemning er med andre
ord ikke bare knyttet til individuelle egenskaper, men også i større eller mindre grad til
situasjonen og omgivelsene. Denne relasjonelle forståelsen gjenspeiles i økende grad i
definisjonen av funksjonshemning i offentlige dokumenter. I St.mld nr 40 (2002-2003),
Nedbygging av funksjonshemmede barrierer defineres funksjonshemming slik:
”Funksjonshemning oppstår når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og
omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.”
Funksjonshemning er med andre ord ikke en individuell egenskap, men et forhold eller en
situasjon som kan oppstå i et individs møte med samfunnet.
Etter denne forståelsen beskriver begrepet funksjonshemning altså ikke individuelle
kjennetegn eller egenskaper. I norsk sammenheng er derfor begrepet funksjonsnedsettelse
eller nedsatt funksjonsevne introdusert, som en betegnelse på visse individuelle biologiske
eller medisinske forhold. I den nevnte stortingsmeldingen legges følgende forståelse av
nedsatt funksjonsevne til grunn:
”Med nedsatt funksjonsevne menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens
funksjoner. Dette kan for eksempel dreie seg om nedsatt bevegelses-, syns- eller
hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv funksjon, eller ulike funksjonsnedsettelser på grunn av
allergi, hjerte- og lungesykdommer.” Begrepene funksjonsnedsettelse og redusert
funksjonsevne anses for å være synonyme med nedsatt funksjonsevne.
Relasjonell forståelse
Innen nyere habiliteringsforskning og modellutvikling legges til grunn fire grunnleggende
premisser. Disse er at alle har potensial til læring, modning og utvikling, inkludert utvikling
av kompetanse til å forbedre sin egen situasjon, og det andre er at den enkelte person og
familie er ekspert på sin egen situasjon. Det tredje premisset er at alle er berettiget til å delta
sosialt, og å ha et velferdsbasert liv i nærmiljøet. Det siste premisset er at mennesker fungerer
21