Innspill fra fagrådet for habilitering.pdf - Helse Sør-Øst

3.2 Statusbeskrivelse for voksenhabilitering i Helse Sør-Øst
Voksenhabiliteringens grunnlag og innretning
Det sentrale grunnlaget for voksenhabilitering som fagfelt er anerkjennelse av grunnleggende
rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser. Virkeliggjøringen av rettigheter skjer
innen sosiale systemer som familie, skolesamfunn, arbeidsplasser, fritidsarenaer, offentlige
institusjoner osv. Betydningen av sosiale systemer for grad av og opplevelse av
funksjonsnedsettelse, eller deltakelse og inklusjon, kan knapt undervurderes. Habilitering er
grunnleggende sett å utvikle og påskjønne individuelle tjenester og tilpasninger for å
virkeliggjøre rettigheter, deltakelse og inklusjon. Habilitering vil være et innsatsfelt som
vedrører mange instanser på ulike nivåer. Den største delen faller innenfor kommunale
tjenester, kommunal habilitering. Spesialisert habilitering omfatter den delen av dette som
utføres av spesialisthelsetjenestens enhet for voksenhabilitering. Spesialisert habilitering
bygger på kunnskapsgrunnlag hentet fra medisinske, psykologiske og sosialviteskapelige
disipliner for å forstå årsaker og konsekvenser av funksjonsnedsettelser, og for å bidra til
individuelle tjenester og tilpasninger. Den metodiske og systematiske tilnærmingen må være
standardiserte undersøkelser av personer og deres livsmiljø, samarbeidsavtaler med sentrale
parter, utarbeidelse av tiltak og tilpasninger, målsettinger og evalueringer. Dette må funderes
på evidensbasert praksis.
Grunnlaget for de funksjonsvanskene som henvises voksenhabilitering peker i to retninger,
uten at det kan trekkes opp et skarpt skille mellom disse. Funksjonsvansker som er direkte
konsekvenser av nevrologiske skader og lidelser, omfatter for eksempel cerebral parese,
medfødte og ervervede hjerneskader. Sentralt kunnskapsgrunnlag her vil være nevrologi,
nevropsykologi og sosialvitenskap. De habiliteringsfaglige sidene ved dette vil omfatte
langtidseffekter/slitasje og komplikasjoner, utreding og diagnostikk, syndromer og
atferdsmessige fenotyper, språklige utfall, kognitive/utviklingsbaserte forstyrrelser,
livsplanlegging og livsutfoldelse, tilrettelegging og tiltak.
Den andre retningen innen voksenhabilitering omfatter funksjonsvansker som har
atferdsmessige/utviklingsmessige og emosjonelle reguleringsvansker. Dette omfatter store
autismespekterforstyrrelser, atferdsvansker hos personer med utviklingshemning/
utviklingsforstyrrelse, og emosjonelle og psykiske reguleringsvansker. Sentralt
kunnskapsgrunnlag her vil være psykiatri, klinisk psykologi og sosialvitenskap. De
habiliteringsfaglige sidene ved dette vil omfatte årsaker og forståelse, utredning og
diagnostikk, tiltak og behandlingsmessige innsatser.
Disse to retningene gir et stort spenn i kunnskapsgrunnlag, forståelsesformer, metodisk
utvikling, og tiltak og innsatser. Det kan være et spørsmål om ikke spennvidden er for stor.
Tradisjonelt har voksenhabiliteringene vært særlig opptatt av den andre av disse to retningene.
Atferdsvanskene har hatt en stor plass. Dette har følgende forklaringer: 1) Ved nedleggelsen
av sentralinstitusjonene for snaut 20 år siden, var atferdsproblemer et dominerende trekk ved
en del av de som flyttet ut av institusjonene og inn i kommunale boliger. 2) Atferdsvansker er
i sin alvorlige form, svært inngripende og livskvalitetsreduserende (og livstruende)
tilleggsproblem. 3) For 10 år siden trådte det i kraft lovregler som satte nye grenser for
inngrep og behandling av alvorlige former for atferdsvansker. På denne bakgrunn har
atferdsvansker blitt innarbeidet som en nødvendig sentral del av voksenhabiliteringenes
kompetanse og innsats.
63