Innspill fra fagrådet for habilitering.pdf - Helse Sør-Øst

Atferdsvansker
Begrepet atferdsvansker erstatter andre betegnelser som atferdsavvik, atferdsproblem,
problematferd, avvikende atferd, utfordrende atferd og lignende begreper. For å kvalifisere
den atferden som medfører vansker, hindringer, ødeleggelser eller på annen måte krever at en
aktivt må forholde seg til atferden, foreligger flere ulike definisjoner og avgrensninger i
omfang, styrke eller intensitet av atferdsvansken mot normalvariasjon i atferd under gitte
kontekstuelle forhold. Avgrensningene varierer betydelig, fra de som bare omhandler de
alvorligste formene for brudd på sosiale normer, til de som omfatter de fleste forseelser eller
avvik fra sosiale normer. Den viktigste avgresningen av atferden er at den må berøre eller
utfordre omgivelsene. En mye benyttet definisjon er foreslått av Emerson (2001), og omfatter
kulturelt avvikende atferd med intensitet, frekvens eller varighet som truer alvorlig den
fysiske sikkerheten til personen selv eller andre, eller at atferden i betydelig grad begrenser
eller hindrer tilgang på vanlige tjenester. Denne avgrensningen omfatter særlig tre former: 1)
atferd som medfører skade på personen selv, 2) atferd som medfører skade på andre personer,
og 3) atferd som medfører skade på materielle omgivelser. Avgrensingene av atferdsvansker
er knyttet til hvilke konsekvenser omgivelsene tillegger atferden, og dette bestemmes ut i fra
sosiale og kulturelle sammenhenger atferden opptrer i. Tolkninger og oppfatninger er
resultater av samhandlinger. Tolkningene og oppfatningene er sosiale konstruksjoner.
Forekomsttallene varierer avhengig av hvordan en de ulike formene for atferdsvansker
avgrenses, og hvilke kriterier som legges til grunn. Forekomsttallet synes å ligge mellom sju
og 17 % av mennesker med utviklingshemning (Emerson, 2001, Rose, 1996). Med et
utgangspunkt i 12 % forekomst av atferdsvansker hos mennesker med utviklingshemning, og
med 19.000 personer med utviklingshemning som er administrativt registrert, utgjør dette et
antall på 2.300 personer i Norge. Halvparten av disse har atferdsvansker i en mer krevende
form.
Fordelingen av forekomsten på de ulike formene for atferdsvansker, viser stor variasjon
mellom brukere som bor i institusjon og brukere som bor i åpne omsorgsløsninger.
Selvskading viser en forekomst på mellom to og 9 % for beboere utenfor institusjon, og
mellom 15 og 40 % for beboere i institusjon (Buitelaar, 1993). Når det gjelder skading av
andre fant Harris (1992) en forekomst på 17,6 %, og nær en fjerdedel viste raseri og
aggresjon. Stereotypier er vanlig blant mennesker med utviklingshemning som bor i
institusjon, og øker med avtagende funksjonsnivå (Lowe & Felce, 1995). Atferdsproblemer
vidt definert viser høye forekomster hos mennesker med utviklingshemning, mellom 12 og 17
% (Turner & Sloper, 1996, Quershi & Alborz, 1992).
Atferdsvansker kan ha flere årsakssammenhenger der disse sammenhengene kan ordnes i flere
nivåer. Tre nivåer av årsakssammenhenger er omtalt (Reiss & Havercamp, 1997)
Atferdsvansker kan forstås på bakgrunn av a) avvikende kontingenser, b) avvikende
motivasjon, og c) avvikende omgivelser. Avvikende kontingenser viser til direkte forsterkning
av avvikende atferd der personen lærer atferden direkte. Avvikende motivasjon viser til
motivsystemer eller motivasjon i forhold til enkeltfenomener som er avvikende. Dette kan
dreie seg om øket behov for oppmerksomhet, endret appetitt, endret aktivitetsnivå eller
angstsensitivitet. Atferd oppstår som en følge av avvikende motivasjon. I avvikende
omgivelser finner ikke den enkelte tilfredsstillelse av vanlige behov og motiver. Ved
mangelfull tilfredsstillelse tyr enkeltpersoner til ekstreme strategier for å oppnå
tilfredsstillelse av opplevde behov og motiver, eller som protest mot mangelfull
tilfredsstillelse, eller som emosjonelt uttrykk i en mangeltilstand. Innen tilnærmingen til
mennesker med utviklingshemning har atferdsvansker oftest blitt forklart med henvisning til
64