Innspill fra fagrådet for habilitering.pdf - Helse Sør-Øst

Ifølge ICF består funksjonshemning av tre elementer: funksjonsnedsettelse (impairment),
aktivitetsbegrensning (activity limitation) og deltakelsesbegrensning (participation
restriction). Både individuelle forhold og samfunnsforholdene som omgir individet, er
faktorer som på ulik måte påvirker disse elementene.
Funksjonsnedsettelse er ifølge ICF problemer i kroppens funksjon eller struktur, som avvik
eller tap. Funksjonsnedsettelser er et forhold som er knyttet til en del av individet.
Aktivitetsbegrensning er ifølge ICF vanskeligheter et individ kan ha med å utføre bestemte
aktiviteter. Aktivitetsbegrensning er en mulig individuell følge av funksjonsnedsettelsen, men
trenger ikke nødvendigvis oppstå. Dette elementet er knyttet til individet i sin helhet, og
individets egenskaper.
Deltakelsesbegrensning er ifølge ICF problemer et individ kan oppleve i sin livsutfoldelse.
Samfunnets holdninger, fysiske og sosiale miljø vil spille en viktig rolle for om en person
med nedsatt funksjonsevne, og eventuelt med aktivitetsbegrensning, opplever
deltakelsesbegrensning. Deltakelsesbegrensning dreier seg om individet i møte med
samfunnet.
Funksjonsbegrepet innen ICF må forstås systemisk og prosessuelt, et menneskes funksjon og
funksjonshemning oppfattes som en dynamisk vekselvirkning mellom helsetilstander og
kontekstuelle faktorer. Kontekstuelle faktorer (både miljøfaktorer og personlige faktorer)
inngår i vekselvirkning med alle sider av funksjon og funksjonshemning. Den grunnleggende
begrepskonstruksjonen i miljøfaktorer er fremmende eller hindrende virkninger av særtrekk
ved den fysiske, sosiale og holdningsmessige virkelighet.
Habiliteringsbegrepet
Habiliteringsbegrepet slik det brukes i dag, har flere ulike betydninger og bruksområder.
Habilitering er en betegnelse på et kunnskapsområde og som kunnskapsområde er det uskarpt
definert og lite avgrenset. Kjernepunktet er vel sannsynligvis det som framgår av
definisjonen:
Rehabilitering og habilitering er definert som ”… tidsavgrensa, planlagde prosessar
med klare mål og verkemiddel, der fleire aktørar samarbeider om å gi nødvendig
assistanse til brukaren sin eigen innsats for å oppnå best mogleg funksjons- og
meistringsevne, sjølstende og deltaking sosialt og i samfunnet.” (St mld nr 21, 1999,
s10).
Habilitering utgjør et kunnskapsområde som er utpreget tverrvitenskaplig og som befinner seg
i grenseområdet mellom medisin, sosialvitenskap, psykologi og pedagogikk.
Hensikten med habilitering er å øke brukerens egen deltagelse, tilpasse mål, virkemidler og
tjenestene individuelt, om å bygge broer mellom ulike samfunnsinstitusjoner som ved
overgangen fra skole til arbeid, samarbeid og koordinering i hjelpeapparatet (Normann,
Sandvin & Thommesen, 2003).
Et forhold som inngår i habilitering som fagfelt vil være det relative forholdet mellom
individets begrensninger og muligheter, og omgivelsenes begrensninger og muligheter.
Avhengig av hvor hovedforståelsen legges, vil løsningene se forskjellig ut: trening, opplæring
og behandling som et ytterpunkt i den individuelle modellen, og universell utforming,
antidiskriminering, universelle rettigheter og politisk aktivisme som uttrykk for den
omgivelsesmessige modellen.
23