Innvandrerungdom – integrasjon og marginalisering - NOVA

Tabell 6: Andel som vil gå til mor, far eller venner for å søke hjelp eller snakke med
om et personlig problem:
Andel som ville gå til: Første gen. Andre gen. Norske
Mor (p=,257) 56,1 62,3 56,5
Far (p=,066) 26,2 30,8 32,5
Venner (p=,447) 69,5 66,3 65,7
Fordelingen her avviker til dels sterkt fra det vi fant når problemstillingen
gjaldt utdanningsplaner. De unge er viktigst som ressurspersoner når det
gjelder å forholde seg til og løse personlige problemer. Likevel er det nesten
like mange, uansett etnisitet, som vil gå til mor. Far derimot er en relativt
perifer person i en slik sammenheng. Litt forenkla kan vi, med henvisning til
Parsons mønstervariabler, si at mens mor i stor grad ivaretar både ekspressive
og instrumentelle funksjoner i familien, fyller far primært en instrumentell
oppgave. Ekspressivitet står i denne terminologien for følelser, relasjoner og
omsorg, mens det instrumentelle omhandler størrelser som saklighet, kunnskap
og ytelse (Parsons 1937, 1951, Østerberg 1977). Vi finner ingen signifikante
forskjeller mellom norske og innvandrere langs disse dimensjonene.
Disse to spørsmåla er omgjort til et samlemål for å vise i hvor stor grad
foreldrene er ressurspersoner og fungerer som støtte og hjelp i konkrete
vanskelige situasjoner. Målet varierer fra 0 til 4. 0 indikerer at den enkelte
unge uansett ikke vil gå verken til mor eller far, mens fire forteller at den
enkelte vil gå både til mor og far i begge disse tenkte situasjonene.
45
40
35
30
25
20
15
10
5
0
Fordeling på sumskåren Ressurs i forhold til innvandrerstatus
14,8
11,2
38,2
15,7
20,1
17,2
14,1
28,1
12,8
11,9
32,1
23,8
21,4
19,3 19,4
Første generasjon Andre generasjon Norske
0 1 2 3 4
– Innvandrerungdom – integrasjon og marginalisering – 29