Et alternativ til dagens allmenngjøringsordning

de skal ansette utenlandske arbeidere, helst ansetter noen som er så like de norske
som mulig, også om de er like kravstore. (Hva de leier inn, er noe annet.)
Det er videre forskjell på den første saka om allmenngjøring for petroleumsanlegg på
land og den seinere saka om allmenngjøring for skips- og verftsindustrien.
I den førstnevnte saka fulgte både begrunnelsen og begjæringa stort sett det forløpet
loven i utgangspunktet la opp til. Utgangspunktet var rapporter om utstrakt bruk av
utenlandske underleverandører på Mongstad og Kolsnes. En gikk inn for en så
omfattende allmenngjøring som mulig hva angår omfang av bestemmelser i
tariffavtalen som ble begjært allmenngjort, samtidig som en ville ha en allmenngjøring
som var ”kirurgisk” avgrensa til landanleggene. Formålet var å hindre
konkurransevridning til ulempe for norske virksomheter og arbeidstakere.
Bakgrunnen i den sistnevnte saka var helt annerledes. Det var fortsatt stor
arbeidsledighet blant norske verftsarbeidere så seint som på etterjulsvinteren 2005. I
løpet av få måneder forandret situasjonen seg til at flertallet av arbeidstakere ved
mange verft var østeuropeiske leiearbeidere. Verkstedklubbene ble slitt mellom to
hensyn. På den ene sida var det hensynet til å sikre egne arbeidsplasser. Verftene
truet med å flagge ut arbeidsplasser om de ikke fikk bruke østeuropeisk
“lavkostarbeidskraft”. For norske verftsarbeidere som nylig kom fra arbeidsledighet
opplevdes det kanskje også som behagelig å ha de innleide arbeidstakerne som en
”buffer” mellom seg og ny arbeidsledighet. Det talte for at en godtok verftenes bruk av
underbetalt østeuropeisk arbeidskraft. På den andre sida var det hensynet til at de
østeuropeiske leiearbeiderne skulle ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Det talte for
at en gikk inn for allmenngjøring av tariffavtalen.
At verkstedklubbene endte opp med å støtte det siste var ikke gitt. Det pågikk en
diskusjon både i klubbene og i ledelsen i Fellesforbundet fra våren 2005. I forbundets
ledelse ville en først ikke ha en allmenngjøring for verftsindustrien. Det ble sett på som
et nederlag. I stedet forsøkte en å håndtere underbetaling av østeuropeiske
leiearbeidere ved bruk av regelverket for innleie av arbeidstakere. Det førte ikke fram.
Under tariffoppgjøret i 2006 kom avsløringen av at Genfer Llloyd betalte arbeiderne
sine 21 zloty i timen. 52 Det var dramatisk, for så vidt som Genfer Lloyd var den største
leverandøren av østeuropeisk arbeidskraft til verftene. Avsløringen førte ikke til at det
ble slutt på innleie fra Genfer Lloyd. Men den medvirket til at stemninga dreide i favør
52 Dagens Næringsliv 29. mars 2006. 21 zloty tilsvarte ca 42 kroner. Dette var netto lønn og
antakelig laveste lønnssats i GL på det tidspunktet.
29