Et alternativ til dagens allmenngjøringsordning

Innledning
Allmenngjøringsloven ble unnfanget da EØS-avtalen var på trappene. Sommeren 1992
la kommunaldepartementet fram et forslag om lov om fastsetting av bransjevise
minstelønninger etter begjæring fra partene. Forslaget skulle hindre sosial dumping i
kjølvannet av EØS-avtalen. Men LO ville ikke ha forslaget. Ved fastsetting av
minstelønninger skulle det blant annet legges vekt på tariffavtalenes minstelønnsregler
og det faktiske lønnsnivået i vedkommende bransje. Det ga ordninga ei for løs
tilknytning til tariffavtalene etter LOs mening. Dessuten lå det faktiske lønnsnivået som
regel over og innbefattet mer enn overenskomstens minstelønnssatser. LO ville derfor
heller ha ei videreføring av det regimet som var etablert under innvandringsstoppen,
som i praksis betydde at et utenlandsk foretak måtte ha tariffavtale med LO for å få
arbeidstillatelse for arbeiderne sine. LO mente at den modellen som best ivaretok dette
var allmenngjøring av tariffavtalen etter begjæring fra partene.
Da allmenngjøringsloven kom til Stortinget, hadde den ingen formålsparagraf.
Formålsparagrafen ble til under komitébehandlinga og fikk til slutt denne utforminga,
riktig nok etter mye om og men:
Lovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er
likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har. Dette for å hindre at arbeidstakere
utfører arbeid på vilkår som samlet sett er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i
gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det
som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.
Loven skulle sikre likeverdige vilkår. Det var etter krav fra LO. LO mente at det ikke
skulle være noen forskjell mellom de lønns- og arbeidsvilkår som fulgte av en
allmenngjøringsforskrift og de som fulgte av tariffavtalen. Den fikk dessuten et formål å
sikre utenlandske arbeidstakere likeverdige vilkår. Det var for at LO ikke skulle
misbruke loven til å gi tariffavtalene sine generell utbredelse for innenlandske
virksomheter. Og det ble tatt inn ei forutsetning for allmenngjøring om at det arbeider
utenlandske arbeidstakere på vilkår som er påviselig dårligere enn tariffavtalen. Det var
etter forslag fra NHO, og den ble opphav til dokumentasjonskravet. Disse tre kravene -
kravet til likeverdige vilkår, ”utlendingkravet” og “dokumentasjonskravet” - har seinere
vært opphav til mye uenighet, som til tider har lamma allmenngjøringsordninga.
Gangen i det videre blir som følger. I kapittel I tar jeg for meg formålet om å sikre
likeverdige vilkår. I kapittel II tar jeg for meg formålet om å sikre utenlandske
arbeidstakere likeverdige vilkår. I kapittel III tar jeg for meg dokumentasjonskravet. I
kapittel IV legger jeg fram et forslag til omlegging av allmenngjøringsordninga.
7