Et alternativ til dagens allmenngjøringsordning

gir de arbeidstakerne som er omfattet av det rettigheter som de ellers ikke ville ha. De
kan kreve arbeidsgiveren sin for manglende lønn etter forskriften. Det har også
hundrevis av utenlandske arbeidstakere gjort sida 2005. Med innføring av
solidaransvar har de fått bedre inndrivelsesmuligheter, om arbeidsgiver ikke kan eller
vil betale.
For det andre hadde departementet rett i at så lenge lønnsforskjellene mellom Norge
og de nye EØS-landene er store, er det risiko for at det vil oppstå problemer på nytt.
Da loven ble vedtatt, var det ingen som så for seg at Norge et tiår seinere skulle være
del av et felles arbeids- og tjenestemarked som innbefattet åtte tidligere østblokkstater,
hvorav fire beliggende i Østersjøområdet, med lønninger langt under det som er vanlig
i Norge. Men spørsmålet i denne sammenheng er ikke om problemer vil oppstå på nytt
om et vedtak ikke videreføres. Det er om arbeidstakere fra disse landene har behov for
en særskilt beskyttelse. Og om formålet er arbeidstakerbeskyttelse, så er
arbeidstakerrettigheter kanskje ikke noe en slår av og på uten videre.
For det tredje har NHO rett i at det aldri var meninga at allmenngjøring skulle bli ei
permanent ordning. På den andre sida har vi i dag erfaringer som en ikke hadde da
loven ble innført. De tilsier at det kan være behov for å ha en særskilt
minstebeskyttelse mot underbetaling på visse områder og på lengre sikt enn det en så
for seg i 1993. Til gjengjeld bør da virkningene av allmenngjøring kanskje ikke være så
inngripende overfor uorganiserte virksomheter som ikke er bundet av tariffavtale som
det en la opp til i 1993. Som departementet pekte på i 2005, er det prinsipielt uheldig
om deler av arbeidslivet skal få sine lønns- og arbeidsvilkår fastlagt av ei offentlig
nemnd på permanent basis.
64