– blikk på eksistensielle spørsmål - IF

e k s i s t e n s i e l l e s p ø r s m å l – m e t o d eHVEM ER JEG?Innblikk i et eksistensielt fellesfagav jan mar t i n medhaug, f o l l o f o lk e h ø g s k o l eHvem er du? I møte meddette spørsmålet oppstårdet mange tanker– sikkert også hos deg.For hvem er du egentlig?Jeg ville selv hatt store problemer medå svare kort og konsist på dette somfor meg er et av flere eksistensiellespørsmål i livet. I mitt fellesfag«hvemerjeg.no» prøver vi å nærme ossdette spørsmålet – hvem er jeg? Somoftest generer spørsmålet merundring og tankespinn enn eksaktesvar – heldigvis.«Hvem en er kan med ord værevanskelig å beskrive – hvem en erkan mer beskrives som ens egenrefleks på alt som skjer i enssfære.»Taust betraktetprosessenNår elevene møter til sin første timeber jeg alle elevene om sette seg iring. Vi er rundt 20 personer. Vi harnå tre timer foran oss – for eleveneoppleves det nok som om vi har godtid, siden jeg som lærer inntar entilsynelatende passiv rolle.Elevene har ved inngangen tilklasserommet plukket opp hver sinstol, og samtidig fått beskjed om åsette seg på stolene i sirkelformasjon.Jeg skal selv være en del av sirkelen,men er passiv i forhold til å organiseredet hele. Det blir sjelden en god sirkelpå første forsøk. Før vi kommer sålangt at vi har en sirkel der alle kan se3 2alle, er det alltid en eller flere eleversom etter hvert spontant beordrer ossandre litt frem og litt tilbake. Somlærer har jeg bare taust betraktetprosessen jeg selv meget passivt ogsåhar vært en del av.De elevene som tok ansvar, får nåfølgende spørsmål: «Hvorfor tok duansvar?» De første svarene somkommer er ofte korte i sitt omfang ogsin beskrivelse. Dette er jeg averfar ing forberedt på, og har oppfølgingsspørsmål klare: «Pleier du alltid åta ansvar?», «er mamma og pappa ogslik?», «liker du å ta initiativ?» og såvidere. De «tause» blir også utfordret:«Hvorfor var dere passive?»Det kan være spesielt utfordrendefor en passiv elev å bli utfordret påhvorfor han/hun var nettopp det.Men med god tid, åpenhet for at vialle er forskjellige og har ulike roller,samt forsiktig hjelp til noen med åformulere seg – pleier det hele åopp leves som positivt når vi evaluerer.Seansen som beskrevet over kanmange ganger være det som i etterkantviste seg å bli hele den førstetimen. Andre ganger er vi ferdige påfem minutter før vi fortsetter.«De beste timene er når eleveneubevisst «tar over» lærerrollen ogstiller spørsmål til hverandre. »«FRYS»Idet samtalen rundt første oppgavenærmer seg en avslutning, sier jeghøyt: «FRYS». De aller fleste skjønnertegningen og forholder seg helt stiveder de sitter lett ukomfortabelt på degamle trestolene. Som du sikkert kantenke deg, og se for deg, er mitt bildeav dem brokete. Elevene får beskjedom å beholde sin fryste posisjonsam tidig som de nå skal bevege øynefor å betrakte hvordan de andre sitterog/eller halvt ligger.De fleste smiler og ler etter en slikøvelse – noen fornøyde og glade for åha «tatt seg godt ut», andre i renselvironi over å ha «blitt fanget» i enslapp og sløv stilling. Noen kjennerogså på irritasjon over å ha blitt «tattpå senga» i å sende ut dårlige vibber.Dårlige vibber ja …Min første kommentar til eleveneetter en slik øvelse er at om jeg var sjefi en bedrift der de hadde søktsommer jobb så ville bare fem av demfått jobb. Min kommentar er jo frekkog provoserende i tonen og skaperførst en lett sjokkert stillhet i klasserommet.Allikevel tar det ikke mangesekundene før flere er «på hugget» ogargumenterer for sin egen fortreffelighet.Mange har tydeligvis enopp levelse av at de fremstår mye merpositivt enn det som fremkommer nårvi kommenterer våre visuelle inntrykkav hverandre.«Det oppleves som magisk nårelevene lar seg provosere, selv omde skjønner at jeg bevisst provoserer.Nesten som et rollespill medseg selv som innsats.»