– blikk på eksistensielle spørsmål - IF

Men også her er hans brodd mot religionen tydelig. Hankaller religiøse verdensbilder for deskriptiv ekstremisme,altså ekstreme oppfatninger om saksforhold, og begrunnerdet med avviket fra vitenskapelige tenkemåter.– Finnes det for deg noen religiøse syn på verdensom ikke faller inn i kategorien deskriptivekstremisme?– Nei.– Alle religiøse syn på verden er deskriptivekstremisme?– Ja. Forutsatt at de forfekter ting som er i strid medvåre beste kunnskaper, altså det som vitenskapen fortelleross. Hvis du har en religion som sier: «Nei, alt det jeg tror,det er i overensstemmelse med vitenskapen», da er du jo ien religiøs posisjon som ikke er deskriptivt ekstrem. Menhvor religiøs den er, kan du sette spørsmålstegn ved. Så visnakker om i større eller mindre grad, dette er etkontinuum, altså man kan bevege seg kort eller langt fradet vitenskapen forteller oss om virkeligheten.– Det går ikke an å være ekstrem i sin tro på atvitenskapen kan forklare alt, da?– Nei. Jeg vet ikke hva det skulle innebære. Ekstrembetyr å være i en ytterkant. Prinsipielt sett er det ikke noeekstremt i å tro at vitenskapen en dag vil finne svar på allerelevante spørsmål. Hva skulle alternativet være? Mittpoeng er at alle relevante spørsmål kan vi forsøke åbesvare, og da har vi en solid metodikk, og det er denvitenskapen har etablert. Nå snakker jeg om vitenskapen ivideste forstand, ikke snevert naturvitenskapen, jegsnakker om kritisk tenkning, jeg snakker om rasjonelletilnærminger, jeg snakker om prøving og testing,hypotesedannelse og så videre. Men man kan selvfølgeligovermodig insistere på at vi har svarene, eller at de er rettrundt hjørnet. Da får du en, ikke ekstrem, men kanskjedogmatisk holdning til vitenskap.Jeg tror, paradoksalt nok, at vitenskapen kan gi oss allesvarene, men at vi aldri kommer til å få alle svarene. Dethenger sammen med at så fort vi har fått et svar, så er detfullt mulig å reise et nytt spørsmål.Velferd som religionserstatningDet er ikke mye positivt Lars Gule har å si om religion. Tilnød kan han være med på at protestantismen har lagtgrunnlaget for kapitalismen og moderniteten gjennom denederlandske kalvinistenes kapitalakkumulasjon kombinertmed imperativet om ikke å sløse med det manopp arbeidet seg. Men Gule tror sosiomaterielle forhold ervel så viktig for historiens gang, og mener at den MaxWeber-inspirerte kalvinistforklaringen kanskje legger littfor mye vekt på det marxistene kaller overbygning.Sammenhengen mellom velferd og religion er et annettema som opptar Gule. Han mener velferdsstaten skaperen trygghet som fjerner behovet for guddommer.– Du har en veldig enkel korrelasjon: Jo mer velferd,desto mer sekulært er samfunnet i betydningen at det ermindre individuell tro. Dette er funn i store globaleverdiundersøkelser, blant annet World Value Survey. Deter det faktisk gode grunner til å tro at det er en årsakssammenhengher, blant annet fordi vi da også kanfor klare den såkalte amerikanske anomalien. USA er etrikt land og et moderne land, men likevel ikke spesieltsekulært. Men landet mangler velferdsordninger, og detbetyr at man lever i usikkerhet: Mister du jobben så misterdu gjerne også syketrygd. Og da kompenserer man medeksistensiell trygghet i form av religiøs tro. Men der hvordu har gode velferdsordninger, så trenger du ikke religionensom eksistensielt forankringspunkt.– Du tror ikke at det vil komme en normoppløsningmed sekulariseringen?Nei. Det har vi ikke sett i det hele tatt. Tvert imot. Ogdet er veldig interessant, at aldri før i verdens historien harmenneskelivet vært, unnskyld uttrykket, «helligere» ennnå. Tilretteleggingen for å ivareta menneskets verdighetog grunn leggende behov har aldri vært større, i alle fallikke i den vestlige verden, og viljen har aldri vært større.Så er problemet at vilje og evne omsluttes av det økonomiskesystemet, den kapitalistiske produksjons måte, sombegrenser oss. Det gjør at vi ikke har kommet langt nok.«Det er mange som tror at hvis du tror påGud så har du åpnet for mysteriet. Tull og tøys.Troen på Gud lukker.»7