p o r t r e t t e t«Alt kan undersøkes.»Men med opplysningstidens idealer om individetsverdighet og rettigheter har vi sett at de sekulært forankredenormene, slik de da har blitt til moderne menneskerettighetsnormer,moderne folkerett, og også har fåtten enorm innflytelse nettopp i velferdsstats tenkningen,sikrer mot nettopp en normoppløsning.Men: Når man snakker om normoppløsning, så ernormer så mangt, og det er klart at, jo, vi har normoppløsningpå enkelte områder: Normene om at sex bare skalforegå innenfor et formelt, juridisk og religiøst sanksjonertekteskap, ja, den normen er borte. Flott, hurra!Kjempe bra! Normen om at homofili er en vederstyggelighet,den normen er borte. Flott! Hipp hurra! Det er en goddel normer som er borte, og for en del mennesker er detsmerte fullt fordi disse normene har de oppfattet som gittav Gud.Ekstrem fortidEnkelte har kritisert Gule for i det hele tatt å ytre seg omekstremisme. Grunnen er at Gule selv har en bakgrunnsom kan beskrives som ekstrem. Sjette mai 1977 ble hanarrestert med 750 gram sprengstoff i kofferten på flyplasseni Beirut i Libanon.– Vi kommer ikke utenom spørsmålet: Har du iholdninger eller handlinger selv vært en ekstremisttidligere?– Ja, det har jeg.– Ja? På hvilken måte?– Jeg har vært normativ ekstremist, etter min definisjonav dette. Jeg har vært villig til å bruke virkemidler ipolitisk kamp som er i strid med godt begrunnede ogomforente normer. Vilje til å bruke terror i en politisksammenheng er en form for ekstremisme, normativekstremisme.– Du skriver selv i etterordet til Ekstremismenskjenne tegn at du ikke er sikker på at du ville utført noenaksjon. Men det er også en åpning for at du ville utførten aksjon?– Ja, ja, ja. Det er det som er poenget. Mange sier «detville du», okay, og det får folk tro hva de vil om. Mittpoeng er at jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Det jeg vet, deter at etter at jeg ble arrestert og mishandlet i libanesiskfengsel, så ville jeg har gjort det. Men da kunne jeg ikkegjøre det. Mange opplever det som ekstremt at jeg trentemed palestinerne, at jeg ble utstyrt med sprengstoff på veihjem, at da var jeg en ekstremist. Nei, jeg var ikke det da.Men da jeg kom hjem etter å ha sittet i libanesisk fengsel,og var mentalt villig til å bruke vold som kunne rammeuskyldige, da var jeg en ekstremist, og det var jeg i enperiode på omtrent et år.Det som fikk meg bort fra en slik posisjon, var enomfattende revisjon av min virkelighetsoppfatning. Nårmin forståelse av hva som skulle til for å forandre verdenikke lenger omfattet nødvendigheten av en «væpnetrevolusjon» eller bruk av vold, var det heller ikke noengrunn til å forbli i en normativt ekstrem posisjon.Ateisme på frammarsjDe siste årene har det kommet flere bøker som forkynnerateismens evangelium, særlig i USA. Gule tror det kanvære en reaksjon på kristenfundamentalismens markantesynlighet i den amerikanske offentligheten. Han fortellerbegeistret at ateistargumentasjonen virker: En nyereundesøkelse viser at andelen ateister og folk som erlikegyldige til religion i vestlige land, inkludert USA, harøkt med ti prosent.Gule har ikke selv publisert noe om dette temaet somhar opptatt ham i mange år, men sier at en bokidé somhar vært luftet, er ateismens historie. Der kunne man sepå hvordan det alltid har eksistert en folkelig ateisme vedsiden av dominerende religioner.Det gjenstår å se om ateismens frammarsj noen gangvil kunne marginalisere religionen. Behovet for noe størreå tro på beskrives som naturgitt selv av ateistene. Omdenne søken er etter noe reelt som fins der ute, eller bareet resultat av en biologisk «feilkobling», vil det neppe blienighet om med det aller første.8
Lars Gule• Født i 1955 i Larvik• Er magister i filosofi og jobber som postdoktor vedHøgskolen i Oslo og Akershus med blant annet islam ogmenneskerettigheter som spesialfelt• Var generalsekretær i Human-Etisk Forbund fra 2000 til2005• Er en aktiv samfunnsdebattant og har gitt ut flere bøker,blant annet Islam og det moderne (2006) ogEkstremismens kjennetegn (2012)9