– blikk på eksistensielle spørsmål - IF

e k s i s t e n s i e l l e s p ø r s m å lnaturens liv. Det er jordnært (ordetydmyk betyr for øvrig «jordnær» pålatin). Den blir mer åpen og mindreautoritær enn åpenbaringstekstersom sier ovenfra hva Gud mener.Samtidig har den en kraft som lignerpå god skjønnlitteratur og kunst – dentaler på en måte som kan bli per sonlig.Problemet oppstår ved at detfestes til egen tids forestillinger – ogom det fryses fast, og forstås bokstavelig – kan man for eksempel hagjort Gud til en mann.Begreper om GudDet er særlig teologien og religionshistoriensom bruker abstraktebegreper om Gud. Om vi da brukernoen begreper – som det jeg la inn i enslags definisjon av «Gud» i begynnelsensom: Allmektig, Allvitende,Evig, da tyr grunn para dokset fram isin uløselighet. I det øyeblikket vi sierat Gud er allmektig og allvitende, harvi sagt noe som vi ikke vet noe om. Vihar definert Gud, men definisjonenviser jo at vi ikke vet og ikke har makttil å definere. Likevel bærer vi på noendefinisjoner av Gud – alle sammen. Vigjør noen valg i forestilling om Gud– eller ofte gjør andre valg for oss, somforeld rene, og da velger vi på ettids punkt å si: Ja takk – og arbeidervidere med hva disse ordene, hva disseforestil lingene kan bety, og så slår dekanskje rot, slik at man til og med tørå si det videre.Ateister og agnostikere påstårkan skje at dette ikke angår dem, menda blir det interessant å spørre hvasom kommer i stedet. Ideologier ogsekulære visjoner har skapt mange«gudssubstitutter»: Naturen, Utviklingen,Vitenskapen, Skjebnen,Klassen, Rasen, Menneskeheten,Sannheten … For ikke å snakke om:Markedet og Pengene. Slik kan vi (meden funksjonalistisk religions definisjon)si at de aller fleste menne sker larseg styre av en «gud» i sin forestillingsverden,et punkt som fortellermenin gen, sannheten, skjebnen ellerhva det nå er som skal oppsummerevåre liv. Her kunne jeg fortsatt medutredninger, men dette er ikke enWikipedia-artikkel som skal gi enoversikt over gudsforestil linger. Det eret essay, og det avsluttes personlig.Mitt forhold til GudHva er så mitt grunnleggende forholdtil Gud? Er det hva jeg lærte på skolenom religion? Er det at jeg ble døpt iGuds navn i den norske kirke? Er deten plutselig religiøs opplevelse? Er detmine tanker som tviler på det hele?Jeg tenker: Mitt første forhold tilGud er at jeg lever og puster. Derforeksisterer jeg ikke uten i Gud. Om jegskal omskrive det til et begrep om Gud,må det være «Livgiver». Det er dettegrunnleggende at livet er gitt meg, ogdet kan forsvinne (i sin kjente form?) iløpet av noen sekun der. Når jeg sier«gitt meg», røper jeg at jeg oppleverLivet som en gave. «Jeg vil takke livet»,synges det i en sang – men så erspørsmålet: Hvor er adres s en? En gavekommer jo et sted fra.Jeg vet at noen venner av meg ikkeopplever livet som en gave, men somen tilfeldighet – og da kjenner jeg eneksistensiell forskjell. Dette betyrikke at jeg ikke kan slutte meg tilviten skapens forsøk på å beskrivehvordan livet har utviklet seg. Jeg eren ganske ihuga darwinist og harglede av å tenke tanker om apenesnære forhold til mennesker, homenidenes evolu sjon og så videre, menå si at Charles Darwin motsier en tropå en Skaper og Livgiver, blir som å siat det er varmere på Lillehammer enni juli. Det er to former for for stå elseog forklaring som er komple mentære.Det er spørsmålet om Livets hvorforsom blir stående å dirre, selv etterypperlige og spen nende svar påspørsmål om Livets hvordan.Dette essayet har forsøkt å si noeom Gud i form av hva mennesker«Gud er ikke kristen.»tenker om Gud. Men menneskerprøver også å si noe til Gud, bønn,meditasjon, anklager, skrik, sukk,takk. Jeg har i hovedsak hentet mittbilde av Gud fra Jesus, og forutenLivgiver, er det ett ord til som blirviktigere enn alle andre: Kjærlighet.Dette er det klart viktigste begrepetsom står igjen i alle skriftene i det nyetestamentet. Likevel snakker man omtrossamfunn og trosbekjennelse i deinstitusjonelle resultatene av dette,når det burde hete kjærlighetssamfunnog kjærlighetsbekjennelse.Jeg antar de fleste nordmenn er forkjærligheten. Likevel er det provoserendefor mange å knytte ordetkjærlighet til Gud. Det er provoserendefordi verden har for myeond skap, og hvordan kan Gud da være(all)mektig? Jeg husker en gang jegdro med en norsk journalist til en avleirene under en hungersnød iEtiopia. Det var en slik leir dersyke pleierne måtte velge hvem somskulle få leve fordi det ikke var matnok. Der jobbet en sykepleier somtilhørte den etiopisk ortodokse kirke.Den norske journalisten utbrøt:«Hvordan kan du tro på Gud når duser all denne ulykken og ondskapen?»Sykepleieren så nærmest forundret påspørsmålsstilleren: «Tro på Gud? Jeghadde ikke holdt ut om jeg ikketrodde på Gud.»Denne replikkvekslingen beskriverfor meg et møte mellom en tilskuer ogen deltaker. Antagelig var dennekvinnen mer opptatt av å snakkemed/til Gud enn å snakke om Gud. Isitt indre møtte hun, innbiller jegmeg, en lytter, en som hjelper, ensom tilgir. For henne var svaret på detondes problem, at hun kjempetsammen med Gud mot det onde.Kjærligheten i Jesu versjon er merprovoserende enn dette. Den inneholderdet beinharde kravet: Elsk dinefiender – og det tilsynelatende myke:Døm ikke, Tilgi. Men dette ville ledemeg ut i et nytt essay. Bare la dentanken murre i sinnet: Gud somelsker sin fiende, meg.6 0