Klassiske Linjer nr 10 1999 - Klassisk Treseiler Klubb

22
MIN FAR – seileren
Med «22-liter» til Danmark i 1920-årene
HENRICH NISSEN-LIE
Redaktøren har bedt meg
skrive litt om seiling i gamle
dager i Norge. Fra den gang jeg
var ung. Men så gammel er jeg
vel ikke blitt at min ungdoms
seilas er blitt historisk og interessant?
Nei, Chris Ennals får
ha meg unnskyldt. Jeg velger å
gå en generasjon lenger tilbake
i norsk seilsports historie.Til
min far.
Jeg vet ikke hva som fikk min
far interessert i seiling. Men
han var tidlig glad i naturen,
gikk lange skiturer med hund,
slede og telt. Og hans familie
tilbragte sommerferiene ved
sjøen i Asker allerede fra før
århundreskiftet. Far ble født i
1903 og han hadde alle sine
sommere ved landstedet på
Nesøya sammen med tre søstre
og to brødre, samt nabobarn i
samme alder.
De første seilturene var trolig i
en 14 - 15 fots rosjekte, den
typiske landstedbåten den
gang. En båt bygget i furu på
eik, fire eller fem bordganger,
to sett årer og gjerne et mastehull
i fortofta til en liten mast
med spristake. Man rodde
utover fjorden til de ytterste
øyene og skjærene om formiddagen
da det gjerne var stille.
Fisket og badet. Og når tiden
var inne til å dra hjem til
middag var det helst sønnavind.
Da var det godt å ha litt seil til
hjelp.
Mens han gikk på gymnaset
bygget far et par kajakker. En
av dem var stor nok til to
voksne og utstyrt med seil. Den
varte helt til 1970-årene og var
til glede for tre påfølgende
generasjoner. Som medisinerstudent
kjøpte far sin første
22-liter, TOMMELITEN. Med
den ble interessen for
kappseilas vakt. Jeg vet lite om
båten, bortsett fra at den var
ekstremt lang og smal. På den
KLASSISKE LINJER NR.10 MAI 1999
tiden hadde man jo innsett at
en seilbåts fart var veldig
avhengig av vannlinjelengden.
Seilarealet var begrenset til 22
kvm. Det var en konstruksjonsklasse,
det vil si at man kunne
tegne båten som man ville, så
lenge man holdt seg innenfor
vannlinjelengden og seilarealet.
Konstruktørene var ikke sene
om å innse at jo lenger man
kunne gjøre båtens overheng
for og akter, jo bedre gikk
båten på kryss og slør. Men
samtidig ble det jo noen
håpløse båter å seile i litt sjø
utenskjærs.
GUTTETUR TIL
DANMARK
Interessant er det at man
allerede den gang, i årene like
etter første verdenskrig, dro på
guttetur i seilbåt til Danmark. I
dag ville neppe noen turde seile
over Skagerrak i en «undervannsbåt»
som de gamle 22-literne.
Uten selvlensende cockpit, med
bare 30 – 40 cm fribord og
ingen andre hjelpemidler enn
et gammelt sjøkart trykket på
tekstil og et lommekompass.
Men de hadde det sikkert like
moro som deres barne- og
oldebarn har det i dag når de i
pappas lånte «havseiler»
cruiser frem og tilbake til
Skagen.
Jeg husker godt far fortelle om
en av sommerturene til
Danmark i TOMMELITEN. Ute
på Sotenhavet på vei mot
Skagen blåste det opp til stiv
kuling. Det var ikke mulig å
krysse mot både strøm, bølger
og vind og far og hans studentvenn
bestemte seg for å søke
nødhavn i Smøgen. De fant
Hollø fyr og kom seg velberget
i havn, uten annet sjøkart enn
det vi i dag kaller 305 Skagerrak.
Men før de reddet seg inn i
smult vann, hadde de kjempet i
mange timer med å holde
båten flytende. Sjøene slo over
dekk og det meste av vannet
forsvant ned i båten. Det var
bare ved kontinuerlig lensing
Et av de eldste seilerbildene jeg fant i fars gamle album. Her
sitter han beskjeden akter i cockpiten i sin første
«Tommeliten» med to vakre damer ombord, som imidlertid
ikke synes å fange fars oppmerksomhet. – Kanskje sitter han
og drømmer om en seiltur til Danmark?
Et fall må skjæres inn – far i masten på Tommeliten II O
135. «22 liter» var det populære navnet på 22-kvm klassen
med klassebokstaven «O» i seilet. Den første båten ble bygget
i 1914 og de fleste av i alt ca. 150 båtene i 1918-22.
Frisk kryss sydover mot Danmark. Ikke mye fribord og ingen
selvlensende cockpit den gang!