Klassiske Linjer nr 10 1999 - Klassisk Treseiler Klubb

24
Båtene skulle registreres og
seile rundt med nummerskilt.
(Kanskje noe av grunnen til
den massive motstanden mot
registreringen i våre dager?)
Og verst av alt; tyske offiserer
tok seg til rette på slipper og
opplagsplasser og «rekvirerte»
de båtene de selv kunne tenke
seg å seile med.
Fars THALATTA hadde fast
vinterplass under tak hos
Henrik Robert på Holmen
Yachtverft i Asker. Der fant
tyskerne båten i 1943 og sendte
den til Kirkenes, der den ble
kommandantens lystyacht. Etter
hva vi fikk høre ble den aldri
rigget, men fikk saluttkanoner
montert på dekk og motor. Jeg
husker far gremmet seg over
det med motor i båten. – Ville
den noen gang bli brukbar som
seilbåt igjen? Da meldingen
kom om at havnen i Kirkenes
var bombet av engelskmennene
og at THALATTA forsvant til
bunns, var far både lettet og
glad. Den skjebnen var langt
bedre enn at båten skulle tøffe
rundt som motorbåt med
kanoner på dekk!
Etter at IOD’en forsvant ble det
i all hast innkjøpt en brukt
drake fra Sørlandet. 20 N 114,
TINUS var bygget hos brødrene
Roland året før og hadde da
navnet HULDRA 2, en av de
mange gode båtene til
E. Hansen-Tangen i Kristiansand
Meningen var vel bare å ha
båten til IOD’en kom tilbake,
men da den forsvant og krigen
var over, seilte familien fortsatt
i draken. Den ble både tur- og
regattabåt helt frem til 1969.
Da ble den solgt til Sverige og
ble innsjøbåt på Vänern.
I 1947 bygget en god venn av
far, engelskmannen Fred
Morgan, en 40 kvm spissgatter,
W 17 CHANCE i Sarpsborg. Mr.
Morgan var en ivrig seiler som
hadde tilbragt flere førkrigssommere
i seilbåt her i
Skandinavia. Nå ville han ha en
KLASSISKE LINJER NR.10 MAI 1999
Stemningsbilde fra Garnholmen under en regattadag i mellomkrigstiden.
god norsk sjøbåt med hjem til
England. Men også britene
hadde sine etterkrigsproblemer.
Man måtte ha importlisens for
å innføre ting fra utlandet. Og
Morgan fikk ingen slik lisens.
Resutatet var at båten ble
værende i Norge under
familiens overoppsyn. Fred
Morgen selv kom over og seilte
tur i august. Resten av sommeren
sto båten til vår disposisjon.
Jeg husker CHANCE som
noe utrolig stort og flott. Det
var en flytende sommerbolig
som fikk den lille draken helt til
å blekne i sammenlikning. Men
tung på roret var hun. Skrekk
og gru!
SAMEIE OG HAVSEILAS
Etter at først CHANCE ble solgt
til Karen Aall på Ulefoss og draken
senere til Sverige, gikk min far
og jeg sammen om å bygge en
av de første norske «halvtonnerne»,
Sigurd Herbernkonstruerte
SKAWBELLE, OR N
128. Den deltok med brukbart
resultat i VM i Sverige i 1969 og
var aktivt med i alle havkappseilaser
her hjemme i fem år.
Nå var jeg blitt skipper og far
mannskap. Men det var noen
lærerike år og ha den gamle
med på havkappseilas. Mens
jeg satt under dekk og kjempet
med radiopeileren for å finne
vinnerkursen til neste runding
W 17 CHANCE i le og artikkelforfatteren til rors i draken
TINUS i forgrunnen.
under Skaw Race, pekte far i
retningen han mente bøya lå.
Hans kurs var ofte bedre enn
min. Far hadde Skagerrakkartet
i hodet og det skulle ikke
mer enn den minste, uklare
landkjenning til før han eksakt
visste hvor vi var. Og når det
blåste opp og var utrivelig og
det ble slått frempå om det
ikke var bedre å gi seg mens
leken var god, fnøs den gamle:
«Dette var da ikke noe vær å
klage over. Dere skulle vært med
da Agvall og jeg krysset sydover
her med TOMMELITEN i
1920!»
Dessverre fikk ikke far mye
glede av sine pensjonsår. Han
fikk kreft og døde allerede som
75-åring. Men like til det siste
var det seilingen som holdt
ham oppe. Med sin kjære
IF-båt deltok han stadig i
regattaer og seilte som i sine
ungdomsår alene på seiltur
med mor. Da han innså at
kreften hadde overtaket og at
han vanskelig kunne klare å
løfte den tunge påhengsmotoren
opp i cockiten når
mor og han skulle i havn, var
han ved å gi opp. Vi skjønte
problemet og fortet oss å kjøpe
en IF med innebygget diesel.
Med brosjyren og tegningene
på dødsleiet kviknet han til.
Livslysten var vakt, men det var
for sent.