blyttia - Universitetet i Oslo

BØKER
aktuelle alternativer med sidehenvisninger. Illustrasjonene
skal gjøre det lettere å finne fram i
bestemmelsesskjemaet, men da flere av illustrasjonene
er diffuse og dårlige, og krever en del
felterfaring for å oppfatte likhetstrekk, anser jeg
denne delen av boka som nærmest ubrukelig.
Dette er høyst beklagelig, da påfølgende artsdel,
som utgjør hoveddelen av boka, skårer høgt.
Artene er avbildet på sitt naturlige voksested
og omtales med norske- (der dette finnes) og latinske
navn, og symbol for «matverdi» (spiselig/
uspiselig/giftig). Deretter kommer en fyldig og systematisk
oppsatt artsbeskrivelse med karaktertrekk
som form, størrelse og farge, hattens underside/
sporedannende lag, stilkstørrelse og utseende.
Videre kommer karaktertrekk som farge på
kjøttet, lukt og smak, sporestørrelse, form og farge
og hvorvidt arten er vanlig eller sjelden eller plassert
på den norske rødlista over truede og sårbare
arter. Til slutt er det tatt med matverdi, vekstsesong,
voksested, utbredelse og eventuelle
nærstående arter.
Etter artsdelen kommer en grei forklaring av
ulike mykologiske faguttrykk som er nyttet i boka.
Bildemateriale
Over 1400 arter er avbildet i naturlig lys og i sitt
rette miljø. De fleste bildene viser soppen sett fra
siden eller ovenfra, og undersiden framgår mer
sjeldent.
Boka har to-tre bilder pr. side. Billedkvaliteten
er noe vekslende med en del diffuse og uskarpe
bilder (noen få eksempler er: børstepiggsopp s.
79, branntussehatt s. 306, mørk kokosriske s.
593). Hvorvidt dette skyldes trykkeriet eller fotografen,
er jeg usikker på, men de fleste artene er
likevel gjenkjennelige. Med så mange arter avbildet,
kan en vel vanskelig forlange at alle bildene
skal være av like god kvalitet.
Videre er noen bilder tatt på for lang avstand,
for eksempel trappepiggsopp s. 79 og snylteflathatt
s. 272.
Nærbildet av pepperrørsopp s. 153 gjør at arten
virker større enn normalt.
Traktfrynsesoppen s. 64 har etter mine erfaringer
en uvanlig farge. Nelliksoppen på s. 284 er
utypisk i forhold til mine erfaringer fra grasmark
og dyneenger, hvor soppen vanligvis har en mye
bleikere farge. Hadde det ikke vært for det ene
eksemplaret hvor skivene synes, ville jeg trodd
det var en hettesopp. Bildet av greinet flathatt s.272
er lite illustrerende i forhold til navnet, og rosa melparasollsopp
s.363 har en altfor lys og diffus hatt
til å kunne gjenkjennes. Rød åmeklubbe s.651,
er lite typisk i forhold til mine erfaringer med arten
fra beitemark.
Artsutvalget
I forordet av Bo Nylen kommer det fram at boka
inneholder 1234 avbildede arter, mens den riktige
omtalen fra landbruksforlaget oppgir 1426
arter, som er beskrevet i tekst og bilder, foruten
404 nærstående arter, som kun omtales i teksten.
De fleste av disse artene er kjent fra Norden, mens
en mindre del sannsynligvis kan bli funnet hos
oss i framtiden. Under innledningskapittelet om
soppgifter, blir det oppgitt at det finnes 3-4000 storsopper
i Norge. Litt grovt, kan en derfor regne at
rundt en tredjedel av våre storsopper er avbildet,
noe som gjør boka til den mest omfangsrike soppboka
som er utgitt på norsk, og hvor de fleste mer
vanlige artene er avbildet.
Artene omtales i tradisjonell systematisk rekkefølge,
og begynner med et fåtall iøynefallende,
og vanlige slimsopp. Selv om slimsoppene i seinere
år ikke lenger reknes å tilhøre soppriket, er
dette arter som vekker oppmerksomhet i «soppskogen».
Da det i tillegg er relativt få norske håndbøker
på markedet, med gode bilder/illustrasjoner,
som omhandler disse karakteristiske artene,
synes jeg at utvalgte arter forsvarer sin plass i
boka.
Boka har også med en karakteristisk rustsopp,
hagtornrust s. 56, som er relativt vanlig og spesielt
iøynefallende i sporestadiet på einer om våren,
også dette er en art som ofte er uteglemt i de
tradisjonelle håndbøkene.
En annen spesiell art er gullskiverørsopp s.
153, denne arten ser mest ut som en skivesopp
og den systematiske plasseringen, sammen med
rørsoppene, burde derfor vært nærmere omtalt i
teksten.
Ellers er de fleste gruppene av «storsopp» representert,
med et godt utvalg av karakteristiske
arter, men med tyngdepunkt på skivesoppene. Her
er avbildet og omtalt spesielt mange arter innen
følgende slekter: sjampinjong, fluesopp, musseronger,
kremler, skogvokssopp, fagervokssopp,
trevlesopp, slørsopp og risker.
Boka minner ikke så lite om den svenske soppboken
Svampar, som utkom i 1984 av Ryman og
Holmåsen. Artsutvalget og billedmateriale er likevel
noe forskjellig, noe som gjør at de ulike håndbøkene
ofte utfyller hverandre.
96 Blyttia 60(2), 2002