blyttia - Universitetet i Oslo
blyttia - Universitetet i Oslo
blyttia - Universitetet i Oslo
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
de sterkt forstørra<br />
øreblada.<br />
På ettermiddagen<br />
tok vi hurtigbåten til<br />
Arnøyene på ytterkysten<br />
av Gildeskål.<br />
Her ble vi skysset til<br />
Krokholmen, mer kjent<br />
som Salmon Island, et<br />
jappested der de<br />
holder laks i avstengte sund som de pengesterke gjestene<br />
kan fiske opp. Vi hadde en spesialavtale! De gamle<br />
husa var nennsomt pusset opp, og vi ble servert en<br />
delikat laksemiddag. For å holde kulturlandskapet under<br />
kontroll hadde man skaffet noen sauer som hadde et<br />
svare strev med å holde all agressiv vegetasjon nede.<br />
Vi botaniserte på store deler av øya og fant f. eks.<br />
hårsvæve Hieracium pilosella, som er sjelden på disse<br />
kanter. Vi noterte oss også ørevier Salix aurita med en<br />
av dens nordligste forekomster.<br />
Dag 2 startet vi med tur på Sørarnøy som har en del<br />
interessante arter, men er ikke godt undersøkt. Her fikk vi<br />
sakkyndig ledelse av Åse Bøilestad Breivik, Gildeskåls<br />
lokale botaniker. Hun kunne vise fram ekstremrikmyrer<br />
med engmarihand og enger med storblåfjær Polygala<br />
vulgaris og hjertegras Briza media, som begge sterkt<br />
nærmer seg sine nordgrenser. Også her ble det funnet<br />
hårsvæve.<br />
Både her og på Mjelle var det rike forekomster med<br />
kalkmessinglav Xanthoria sorediata.<br />
Så stilte kommunen opp med legekyssbåten som tok<br />
oss over til fastlandet og Inndyrsområdet med sin rike<br />
orkidéflora med marisko, flueblom og vårmarihand. Vi<br />
vasset også i ulike typer marihender Dactylorhiza spp.<br />
som voldte oss en del eksamineringsvansker. Vi kunne<br />
bare innstemme i den svenske professorens ord: Hur<br />
sjutton ska jag kunna bestämma dom här när dom inte<br />
har bestämt sig själva ännu». Evolusjonen i et nøtteskall!<br />
Artig var å merke seg den vanligste starren, blåstarr<br />
Carex flacca, som lenger nord bare har små enkeltforekomster<br />
Dag 3 fikk vi på båtskyss inn gjennom den storslagne<br />
Beiarfjorden, som i sin innerste del kantes av det stupbratte<br />
marmorfjellet Seglfjell. Her skulle vi først besøke et<br />
av de største naturreservata innafor Verneplanen for<br />
rike lauvskoger i Nordland. Først gikk vi sammen med<br />
grunneieren, tidligere miljøvernleder i Beiarn, over Tverviknakkan<br />
med særs verdifull kalkfuruskog der vi såg<br />
skredarve Arenaria norvegica. Da vi krysset grenseelva<br />
fant en av deltakerne en tidligere ukjent forekomst av<br />
den for Nordland endemiske kransalgen sjøglattkrans<br />
Tolypella normaniana. I Arstadlia kunne vi bivåne verdens<br />
nordligste almeforekomst Ulmus glabra og ei rekke<br />
andre sjeldne arter som legesteinfrø Lithospermum officinale,<br />
lodneperikum Hypericum hirsutum, krossved Viburnum<br />
opulus og myske Galium odoratum. Orkideen<br />
fuglereir Neottia nidus-avis hadde dessverre gjemt seg<br />
i den tette høgstaudevegetasjonen (om den nå var kommet<br />
opp dette året), men i en blandingspopulasjon av breiflangre<br />
Epipactis helleborine og rødflangre E. atroru-<br />
Blyttia 60(2), 2002<br />
NORSK BOTANISK FORENING<br />
bens sto også noen hybrideksemplar.<br />
Etter noen timer fritt denne ekstremt varme dagen<br />
kunne vi så på fallende flo dra til Leirvika, foreslått reservat<br />
i Kystverneplanen. Dette er den største gjenværende<br />
estuariestrandenga i fylket og ligger strategisk ved utløpet<br />
av den store Beiarelva som nå er berga fra videre kraftutbygging.<br />
Området har vært mest kjent som beitelokalitet<br />
for alskens sjøfugler, men føden deres skulle vise seg å<br />
ikke være mindre verdifull. Det var nettopp her som den<br />
store 1800-tallsbotanikeren Johannes Norman fant den<br />
bittelille endemiske sjøglattkransen, som til forskjell fra<br />
de fleste andre kransalger trives i brakkvann. Det står<br />
stor respekt av Normans teft, ved at han for det første i<br />
det hele tatt fikk øye på planten, såg at det var en kransalge<br />
hørende til slekta Tolypella, og attpåtil at det måtte<br />
være en ny art for vitenskapen! Takket være den lommekjente<br />
grunneieren kunne vi gå rett på den. Ellers er<br />
Leirvika voksested for ei rekke interessante starrarter:<br />
pøylestarr Carex mackenziei, grusstarr C. glareosa,<br />
spraglestarr, ishavsstarr C. subspathacea og saltstarr<br />
C. vacillans.<br />
Etter innkvartering ulike steder tok oss dag 3 en leid<br />
buss over til Saltdal. På vegen kunne vi i Skjerstad studere<br />
flotte subalpine ekstremrike bakkemyrer med lappmarihand<br />
Dactylorhiza lapponica og fjelltettegras Pinguicula<br />
alpina. På Saltdalssida stoppet vi ved ei lita myr med<br />
tromsøyentrøst Euphrasia hyperborea i store mengder.<br />
Så ankom vi da Storjord og Saltdal turistsenter. Herfra<br />
leder et par fine hengebruer rett over til Junkerdalsura,<br />
en nytt naturreservat i Barskogsplanen for Nord-Norge.<br />
Ved senteret kunne vi se hundesennep Descurainia sophia<br />
på torvtak, et sjeldent ugras i Nordland. Vi passerte<br />
også et par klåvedbusker Myricaria germanica, som sikkert<br />
er kommet inn her med sand fra Saltdalselva, der<br />
den forekommer hyppig.<br />
Den forjettete og berømte Junkerdalsura trollbinder<br />
alltid nye besøkere, og sjøl blir jeg aldri lei dette fantastiske<br />
elvejuvet med sin unike blanding av varmekjære planter<br />
som marisko Cypripedium calceolus og legesteinfrø med<br />
eksklusive fjellplanter som rosekarse Braya linearis og<br />
blåmjelt Astragalus norvegicus. I Storura klatret vi også<br />
forbi den store forekomsten av tindved Hippophaë rhamnoides<br />
på en av dens få innlandslokaliteter i Nordland. Vi<br />
såg også på den svært sjeldne hybriden mellom bringebær<br />
og teiebær Rubus idaeus x saxatilis, som sannsynligvis<br />
har kunnet oppstå fordi artene nettopp her har litt<br />
overlappende blomstringstider.<br />
Etter den ganske tøffe marsjen gjennom ura skulle<br />
det bli enda mer utfordrende for dem som hadde krefter<br />
til overs – og det hadde de aller fleste. Fra Solvågli gikk vi<br />
nærmest rett opp to kilometer mot Solvågtind, på en godt<br />
tråkka sti heldigvis, men likevel... Da vi fikk øye på Solvågvatnet,<br />
fikk vi også lønn for strevet: Her fant vi en<br />
stor forekomst av den eksklusive grønlandsstarren Carex<br />
scirpoidea! I hele Eurasia fins den bare her rundt Solvågtind<br />
og et område sør for Narvik.<br />
Det ble mye fotografering i den sista kveldssola før<br />
vi ruslet ned til en forsinka, men velfortjent middag på<br />
turistsenteret. På vegen hit kunne vi studere den fantastiske<br />
utsikta ned i ura fra mellomriksvegen. I den stupbratte<br />
67