blyttia - Universitetet i Oslo

SKOLERINGSSTOFF
Tettegras – insektfangande
plante
Ingvar Leiv Leknes
Høgskulen i Sogn og Fjordane, Postboks 133, 6851 Sogndal
Tettegras Pinguicula vulgaris L. er ein forholdsvis
vanleg plante i Norge, spesielt i myrlendte område.
Planten har karakteristisk blåfarga blome
og gulgrøn bladrosett, der blada har opprulla kantar
og slimete overside (figur 1). Småinsekt hektar
seg ofte fast i det klebrige bladslimet og blir så
oppløyst vha. enzym, dvs. tettegras er ei insektfangande
plante.
Hos tettegras består slimkjertlane av 8–32 celler,
som dannar eit kuleforma kjertelorgan; dette
sit på enden av ein stilk, som igjen er festa i bladoverflata
(figur 2). I tillegg finst det små enzymdannande
kjertlar på bladoverflata hos denne planten;
slike kjertlar manglar stilk og består av berre
2–8 celler, men er langt meir talrike enn slimkjertlane
(figur 2 og 3).
Til saman dannar slimet og enzyma eit væskelag
rundt småinsekta på bladet. Væska har også
såpeeffekt slik at den kjem direkte i kontakt med
insekthuda, som i utgangspunktet er vassavstøytande.
Enzyma i væska bryt så ned dei ulike insektdelane,
og nedbrytingsprodukta vert gradvis tekne
opp av dei enzymproduserande cellene, som såleis
har evne til både å skille ut og ta opp organiske
stoff.
I begge kjerteltypar ligg det ei spesialisert celle
under kjertelorganet; denne har eit ugjennomtrengeleg
stoff i celleveggen mot bladhudcellene,
dvs. dette stoffet dannar eit breitt, isolerande belte
rundt cella (figur 2). Dermed må all stofftransport
gjennom denne typen celler skje i cytoplasma, på
same måten som i endodermceller i planterøter.
Slike celler i tettegrasbladet vert derfor kalla endodermcelle,
og ligg oppå ei anna spesialisert celle,
som truleg har lagerfunksjon og derfor vert kalla
reservoarcella (figur 2 og 3). Det at stofftransporten
frå kjertelcellene til reservoarcella og omvendt
alltid går gjennom cytoplasma i endodermcella,
indikerer at det skjer kjemiske endringar og
omdanningar av dei ulike stoffa i sistnemde celle.
Det har lenge blitt hevda at tettegrasplanter
fangar insekt for å få fatt i nitrogenhaldige stoff,
slik at dei kan vekse og trivast i nitrogenfattige
miljø. Imidlertid kan slike planter truleg også nyttig-
Figur 1. Bladrosetten hos tettegras Pinguicula vulgaris L.. Blada
er gulgrøne med opprulla kantar; oversida er ru grunna store
mengder med hudkjertlar som skil ut slim og enzym slik at småinsekt
set seg fast og blir oppløyste og fordøya av blada.
gjere seg energirike sambindingar frå insekta, då
tettegras etter alt å dømme har lågare fotosyntetisk
aktivitet enn andre planter i same miljø. Dessutan
kan tettegras stundom vere vanleg på næringsrike
myrar, ofte saman med gulstarr og dvergjamne
etter eigne observasjonar, og hovudformålet med
insektfanginga i slike miljø kan neppe vere å få
ekstra nitrogentilførsel, men kanskje heller å få
tilført energi. Den gamle og omdiskuterte hypotesen
om at tettegras har svak grønfarge fordi planten
ikkje treng å danne så mykje sukker som andre
planter, er såleis framleis aktuell (figur 1).
Mengda med insekt som blir fanga av tettegras
varierer mykje; plantene fangar mest insekt
når dei er i reproduktiv fase. Ei tettegrasplante
fangar i gjennomsnitt om lag dobbelt så stor
insektmasse som planter av fjelltettegras P. alpina
eller dvergtettegras P. villosa i løpet av ein
sesong.
Hos den utenlandske tettegrasarten P. vallisnerifolia
fremjar stoffa frå insekta både vokster,
overlevingsevne og forplanting. Bladslimet hos
denne arten er meir klebrig i solrikt, tørt miljø, enn
i fuktig, solfattig miljø. I førstnemde miljø er det få
eignelege insekt for denne tettegrasarten, dvs. det
er viktig at dei dyra som kjem i kontakt med bladet
blir fanga; i det andre miljøet er det rikeleg med
insekt og plantene fangar nok dyr sjølv om slimlaget
er mindre klebrig.
126 Blyttia 60(2), 2002