blyttia - Universitetet i Oslo

fastruter lagt ut i ulike retninger innenfor reservatet og
skal på sikt vise effekten av skjøtsel og gjengroing.
Marihandblomstringen var praktfull, og mange arter
og krysninger ble demonstrert. I nord er smalmarihand
Dactylorhiza traunsteineri vanligst, mens engmarihand
D. incarnata, med små prikker på bladene, fins mer spredt.
I kantene fins skogmarihand D. fuchsii og flekkmarihand
D. maculata. Øystein Ruden demonstrerte ulike overganger
mellom de to sistnevnte artene.
I sør er myra tørrere og der er krysningen mellom
flekkmarihand og smalmarihand den vanligste orkidéen.
Den har tilnærmet blomst som smalmarihand, men har
flekker på bladene. Myrflangre hadde tidlig blomstring i
år, og bare ett eneste individ sto fremdeles i blomst den
25. juli, men vi observerte hundrevis med sterile individer.
Den rekordfuktige høsten 2000 gjorde at området med
myggblomst Hammarbya paludosa var oversvømmet,
og denne spede orkidéen ble derfor ikke funnet innenfor
fastruten der den tidligere fantes rikelig, men på noe
tørrere land. Stortveblad Listera ovata er sjelden i reservatet,
og gleden ble derfor stor når den ble funnet på et
nytt sted. I alt er det registrert 10 arter og tre hybrider av
orkidéer på Slåttemyra.
Kåre Homble fant en ny starrart, strengstarr Carex
chordorrhiza, og han demonstrerte forskjellen mellom
den vanlige stolpestarr C. nigra ssp. juncella og den
mer sjeldne tuestarr C. cespitosa. Det ble dessuten kommentert
at liljekonvall Convallaria majalis er påfallende
vanlig på myrflata i sør sammen med hjertegras Briza
media.
Vi avsluttet vandringene med en diskusjon omkring
problemet med gjengroing og forfall av vernekvalitetene
i kulturbetinget natur og behov for ressurser til forvaltningen
av verneområdene våre.
Tor Øystein Olsen
1. juli til Ramsåsen Bærum
Vi var seks som møtte opp på Kattås parkeringsplass
for i første rekke å registrere hvordan det står til med
den en gang (ekstrem-)rike floraen i myr- og sumpskogområdet
mellom Ramsåsen og Ringiåsen. For en som har
fulgt dette området siden 1940-årene var det et trist og
deprimerende gjensyn! Her møttes atskillige edle kystplanter
og kontinentale arter. Området ble omhyggelig
skamgrøftet i 1957, og senere er det anlagt ski- og joggeløyper.
Etterhvert grodde de åpne myrpartiene igjen og,
de edleste artene, først og fremst myrflangre Epipactis
palustris, forsvant. Endel gamle edelløvtrær var slaktet.
Det er bittert å tenke på at dette kunne vært unngått hvis
ikke skjebnen hadde vært vrang! Vi snublet oss fram
over kvister og felte busker og trær og tette nyplantninger
av gran, langs grøfter og veier som hadde ført til uttørking
og erosjon. Til tross for gammel lokalkunnskap var det
nesten umulig å orientere seg.
En liten trøst var det at mange av de beste artene
hadde overlevd, om enn tildels sterkt redusert og undertrykt.
Vi fant skogsvingel Festuca altissima, storrapp
Poa remota, sanikel Sanicula europaea og grov nattfiol
Platanthera chlorantha. Et eksemplar av nattfiolen på en
vegkant tiltrakk seg vår oppmerksomhet ved å være
Blyttia 60(2), 2002
NORSK BOTANISK FORENING
svært grovt og 80 cm høgt. Den grøftede rike sumpskogen,
med ask og svartor bød på mye slakkstarr Carex remota,
endel langstarr C. elongata og praktfullt blomstrende
skogmarihand. Et gras som vokste der skogsøtgras Glyceria
lithuanica en gang fantes, var så kort kommet at
det ikke lot seg identifisere med sikkerhet.
Til tross for svært lummert vær med spredte regnbyger
kunne vi nyte lunsjen i utkanten av skogen uten å
registrere plagsomme insekter, og i stedet hvor langt lys
skogsnegl beveget seg mens vi spiste.
Fra sumpskogen tok vi oss gjennom tett ungskog og
ble mottatt av over 100 blomstrende skogmarihand på en
liten flekk, før vi nådde det forhenværende rikmyrområdet
i senkningen vest for Ringiåsen. Uttørkingen her hadde
ført til økt dekning av trær, men her var blomstrende
skogmarihand i tusentall, og vi registrerte fortsatt taglstarr
Carex appropinquata, mens stautstarr Carex acutiformis,
som tidligere opptrådte i stor bestand, ikke lot seg oppdrive.
Finn Wischmann og Kåre Homble
8. august: ettermiddagstur til Langvannet i Lørenskog
Én turdeltaker (Tore Berg) møtte opp i regnværet, i tillegg
til ekskursjonslederen.
Turens formål var å se på myr- og sumpvegetasjonen
langs nord- og vestsiden av Langvannet. Det er dårlig
fremkommelighet langsetter vannet, så vi valgte å transportere
oss i bil mellom tre på forhånd utplukkede områder.
Disse utgjør til sammen en stor del av våtmarkene langs
vannet.
Vi startet botaniseringen i et lite sumpområde helt i
nordenden av vannet. I nedstigningen fra Marcus Thranes
vei støtte vi på den enorme skjermplanten kjempebjørnekjeks
Heracleum mantegazzianum, en art som
dessverre er blitt en trussel mot artsmangfoldet i næringsrike
vann- og elvekanter og myrområder. Antakelig er
den ganske ny her på stedet. Det meste av bestanden
holder foreløpig til langs veikanten, men noen individer
hadde kommet seg ned i sumpen. For å hindre videre
spredning, hadde undertegnede spadd opp de fleste
individene før blomstring (iført beskyttelseshansker mot
plantesaften!), så på ekskursjonsdagen var det bare få
planter å se.
Av mer hyggelige planter i denne 10 meter brede og
50 meter lange sumpen fant vi bl.a. elvesnelle Equisetum
fluviatile, stor andemat Spirodela polyrrhiza, myrkongle
Calla palustris, selsnepe Cicuta virosa, melkerot Peucedanum
palustre, sverdlilje Iris pseudacorus, klourt Lycopus
europaeus, engforglemmegei Myosotis scorpioides
og springfrø Impatiens noli-tangere, angitt noenlunde i
rekkefølge fra vika og innover. Etter å ha krysset sumpen,
gikk vi videre over en kolle og ned til myra ved utløpet av
Ellingsrudelva/Nuggerudbekken. I kanten av myra fant vi
en del eksemplarer av gul frøstjerne Thalictrum flavum.
For øvrig er den øverste delen av myra dominert av
vassrørkvein Calamagrostis canescens. Litt nærmere
vannet dominerer kvasstarr Carex acuta. Begge disse
to artene danner markerte tuer, slik at fremkommeligheten
på myra er forholdsvis dårlig. Nedenfor kvasstarrbeltet
137