Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

Kapittel 2 · Johannesevangeliet som fortelling
31
Teorien som vi har forsøkt å synliggjøre i Figur 1, er at i fortellingen
finnes en skjult implisitt forfatter som vi kan se sporene av når vi leser
fortellingen gjennom forfatterens holdninger og anliggender. Narrativet
har en forteller, men noen ganger er fortelleren og den implisitte
forfatteren vanskelige å skille fra hverandre. Fortellerfunksjonen kan
også ivaretas gjennom dialoger som karakterene framfører. Narrativet
har gjerne karakterer som fungerer som fortellerens tilhørere, eller det
vises til andre tilhørere utenfor fortellingen. Disse utenfor fortellingen
kan eventuelt være de som vi aner at den implisitte forfatteren henvender
seg til. Noen ganger kan det være de samme som den virkelige
leseren, som eksempelvis folk i et samtidig Johannesfellesskap som
Johannesevangeliet kan ha blitt til i og som den virkelige forfatteren
primært har skrevet med tanke på. Men den virkelige leseren kan også
være slike som oss som leser dette nærmere 2000 år senere og selvsagt
er ukjente for den virkelige forfatteren.
Forfatteren av Johannesevangeliet gir ofte tilhøreren en følelse av
at det som uttrykkes, betyr noe mer eller noe annet enn det som sies.
Vi har en følelse av at forfatteren kommuniserer på flere plan samtidig
og på ulike meningsnivåer. Noen ganger tydeliggjør forfatteren dette
ved at han opplyser oss om at for eksempel disiplene misforstår. Andre
ganger overlates tilhøreren eller leseren til selv å oppdage eller forstå
en slik dobbelt betydning. Slike motsetningsfylte meningsnivåer trer
tydeligst fram når forfatteren benytter seg av ironi. 46 Vi har å gjøre med
ironi når noe på det ytre plan framtrer som en sannhet, men egentlig
viser seg å være det stikk motsatte. I kapittel 3 kaller Nikodemus
Jesus for lærer som er sendt av Gud, men i dialogen med Jesus avslører
han at han ikke har forstått noe av hva læreren sier. I kapittel 9 nærmest
anklages den blinde mannen av fariseerne og de skriftlærde for å
ha blitt seende, mens det i virkeligheten viser seg å være motsatt, at det
er de lærde som er «blinde». I kapittel 18 stiller Pilatus spørsmålet
«Hva er sannhet» til Jesus, som nylig har uttrykt: «Jeg er sannheten».
Ironi benyttes som et virkemiddel gjennom hele det fjerde evangelium.
En innvending mot å lese Johannesevangeliet i lys av moderne litteraturkritikk,
er at det kan være en måte å relativisere skriftet på. Over­
46 Koester, 2003, s. 31.