ForFlytninger i Fortiden

16 Fortid 3/11 På tema 17
Coureas, Nicholas. «Controlled Contacts: The Papacy, the Latin
Church of Cyprus and Mamluk Egypt, 1250–1350». I Egypt
and Syria in the Fatimid, Ayyubid and Mamluk Eras, IV. Red. U.
Vermeulen, J. Van Steenbergen. Peeters, Leuven, 2005, s. 395–408.
Craig, Leigh Ann. «‘Stronger than Men and Braver than Knights’:
Women and the Pilgrimages to Jerusalem and Rome in the Later
Middle Ages». I Journal of Medieval History, vol. 29, 2003, s. 153–175.
Crossley, Paul. «Ductus and Memoria: Chartres Cathedral and the
Workins of Rhetoric». I Rhetoric Beyond Words: Delight and Persuasion
in the Arts of the Middle Ages. Red. Mary Carruthers. Cambridge
University Press, Cambridge, 2010, s. 214–249.
Dietz, Maribel. «Itinerant Spiritualityand the Late Antique Origins
of Christian Pilgrimage». I Travel, Communication and Geography
in Late Antiquity: Sacred and Profane Red. Linda Ellis and Frank L.
Kidner. Ashgate, Aldershot, 2004, s. 125–147.
DN = Diplomatarium Norvegicum, utg. Chr.C.A. Lange m.fl. 22 b.
Christiania/Oslo, 1847- 1995.
Duffy, Eamon. The Stripping of the Altars: Traditional Religion in
England, c. 1400–1580. Yale University Press, New Haven, 1992.
Favreau-Lilie, M.L. «The German Empire and Palestine: German
Pilgrimage to Jerusalem between the Twelfth and the Sixteenth
Centuries». I Journal of Medieval History, vol. 21, 1995, s. 321–341.
Felix Fabri. The Book of the Wanderings of Brother Felix Fabri. Overs.
Aubrey Stewart. 2 bind. Palestine Pilgrim’s Text Society, London,
1896.
Felix Fabri, Die Sionpilger. Utg. Wieland Carls.
Schmidt, Berlin, 1999.
Herwaarden, Jan van. Between Saint James and Erasmus: Studies
in Late-Medieval Religious Life: Devotions and Pilgrimages in the
Netherlands. Brill, Leiden, 2003.
Ibler, Mladen & Fritz, Birgitta. «Kunglig reseledare i Heliga landet
och slottshövitsman i Sverige: Om Johan Vales märklige karriär
och verkliga identitet samt Erik av Pommerns besök i Dubrovnik år
1424». I Scandia, vol. 70:1, 2004, s. 3–16.
Kempe, Margery. The Book of Margery Kempe. Overs. B.A. Windeatt.
Penguin, Harmondsworth, 1985.
Krötzl, Christian. Pilger, Mirakel und Alltag: Formen des Verhaltens
im skandinavischen Mittelalter (12.–15. Jahrhundert). SHS, Helsinki,
1994.
Latinske dokument til norsk historie fram til år 1204. Utg. og overs.
Eirik Vandvik. Samlaget, Oslo, 1959.
Leclercq, Jean. «Mönchtum und Peregrinatio in Frühmittelalter».
I Römische Quartelschrift für christliche Altertumskunde und
Kirchengeschichte, vol. 55, 1960, s. 212–225.
Leopold, Antony. How to Recover the Holy Land. The Crusade
Proposals of the late Thirteenth and early Fourteenth Centuries. Ashgate,
Aldershot, 2000.
Maniura, Robert. Pilgrimages to Images in the Fifteenth Century: The
Origins of the Cult of Our Lady of Częstochowa. Boydell, Woodbridge,
2004.
Mollerup, W. «Kong Erik af Pommerns Udenlandsrejse 1423–1425».
I Historisk Tidsskrift (Dansk), 5. r., b. 3, 1881, s. 713–744.
Morris, Colin. «Pilgrimage to Jerusalem in the late Middle Ages».
I Pilgrimage: The English Experience from Becket to Bunyan. Red. Colin
Morris, Peter Roberts. Cambridge University Press, Cambridge,
2002, s. 141–163.
Morris, Colin. The Sepulchre of Christ and the Medieval West: From the
Beginning to 1600, Oxford University Press, Oxford, 2005.
Nedkvitne, Arnved. «Why did medieval Norsemen go on Crusade?».
I Medieval History Writing and Crusading Ideology. Red. Tuomas
Lehtonen and Kurt Villads Jensen. Finnish Literature Society,
Helsinki, 2005, s. 37–50.
Nedkvitne, Arnved. Lay Belief in Norse Society, 1000–1350. Museum
Tusculanum, København, 2009.
Noonan, F. Thomas. The Road to Jerusalem. Pilgrimage and Travel in
the Age of Discovery. University of Pennsylvania Press, Philadelphia,
2007.
Panofsky, Erwin. Abbot Suger on the Abbey Church of St. Denis and Its
Art Treasures. 2. utgave. Princeton University Press, Princeton, 1979.
Rudy, Kathryn M. «A Guide to Mental Pilgrimage: Paris,
Bibliothèque de L’Arsenal Ms. 212». I Zeitschrift für Kunstgeschichte,
vol. 63, 2000, s. 494–515.
Schein, Sylvia. Fideles Crucis. The Papacy, the West and the Recovery of
the Holy Land, 1274–1314. Clarendon Press, Oxford, 1991.
Schein, Sylvia. «Bridget of Sweden, Margery Kempe and Women’s
Jerusalem Pilgrimages in the Middle Ages». I Mediterranean Historical
Review, vol. 14, 1999, s. 44–58.
Schröder, Stefan. Zwischen Christentum und Islam: Kulturelle Grenzen
in den spätmittelaltertlichen Pilgerberichten des Felix Fabri. Akademie,
Berlin, 2009.
Stancliffe, Clare. «Red, white and blue martyrdom». I Ireland in
Early Mediaeval Europe: Studies in Memory of Kathleen Hughes, eds.
Dorothy Whitelock, Rosamund McKitterick, David Dumville.
Cambridge University Press, Cambridge, 1982, s. 21–46.
Sumption, Jonathan. The Age of Pilgrimage: The Medieval Journey to
God. HiddenSpring, Mahwah, 2003 [oppr. 1975].
Turner, Victor & Turner, Edith. Image and Pilgrimage in Christian
Culture: Anthropological Perspectives. Blackwell, Oxford, 1978.
Tyerman, Christopher. God’s War: A New History of the Crusades.
Penguin, London, 2007.
Wood, Charles T. «Language, Laughter and Lay Solidarities: An
Inquiry into the Decline of Pilgrimages and Crusading». I Law, Laity,
and Solidarities: Essays in Honour of Susan Reynolds. Red. Pauline
Stafford, Janet L. Nelson, Jane Martindale. Manchester University
Press, Manchester, 2001, s. 234–248.
Kinas store maritime ekspedisjoner på 1400-tallet:
Oppdagelser,
sjøreiser, eller hva?
harald BøcKMan, senter For utviKlinG oG Miljø (suM)
I åra 1405–1433 gjennomførte det kinesiske Ming-dynastiet sju spektakulære maritime
ekspedisjoner til Sørøst-Asia og Vesterhavet, som de kalte Det indiske hav. De siste
ekspedisjonene nådde helt til kysten av Øst-Afrika. Disse sjøreisene gikk nærmest i
glemmeboka i Kina, men minnene om dem fikk ny næring fra begynnelsen av forrige
århundre av, da en framtredende talsmann for den moderne kinesiske nasjonalismen
brukte det som eksempel på landets tidligere storhet. I Vesten var interessen for de
spektakulære sjøreisene lenge begrenset til kinaforskere, men interessen for dem har
økt jevnt i takt med den økende interessen for globalhistorie. Og forløpet av reisene
inviterer til undring: hvorfor begynte de så plutselig, og hvorfor endte de, tilsynelatende
like plutselig? Og hvorfor var de av et så enormt omfang? Sjøreisene er unektelig egnet til
å sette i gang kontrafaktiske spekulasjoner: Hva om kineserne hadde ankommet Calicut
70–80 år seinere og møtt Vasco da Gamas ekspedisjon?
Hvorfor begynte de?
Omstendighetene rundt sjøreisene inviterer som sagt til
spekulasjoner, men det er fullt mulig å finne rimelige forklaringer
på dem – og det er jo historikeres oppgave. Det
er blitt hevdet at Yongle-keiseren (1402–1424) iverksatte
ekspedisjonene fordi det hadde spredd seg et rykte om at
hans forgjenger, Jianwen-keiseren (1398–1402), som Yongle
urettmessig hadde erobret tronen fra, hadde flyktet til
Sørøst-Asia. Yongle var derfor bestemt på å finne ham og
uskadeliggjøre ham. Det viser seg imidlertid at dette bare
er en påstand som dukker opp mye seinere. Man saumfarer
ikke hele Sørøst-Asia og Det indiske hav gjennom
sju stort anlagte ekspedisjoner bare for å finne en forkommen
flyktning. Historien om Jianwen-keiseren på flukt
har også kommet inn i Ming-dynastiets offisielle historie,
men den ble nedskrevet flere hundre år etter at hendelsen
skal ha funnet sted. 1
Formålene med sjøreisene er klare for de som vil lese: I
De sanne opptegnelser for Yongle-keiseren for den 11. juli
1405 kan vi lese at direktoratleder Zheng He og andre «…
ble sendt med keiserlige edikter til landene i Vesterhavet
og med gaver til deres konger, som besto av gullbrokade,
mønstret silke, farget florsilke, alt etter deres status.» 2
Dette er standard formuleringer i forbindelse med tributtvirksomhet.
Tributtsystemet var datidas måte å regulere
mellomstatlige forhold på, og ble brukt av alle stater og
fyrstedømmer for å sikre sine interesser. Man anerkjente
en sterkere parts overhøyhet mot å bli godkjent som legitime
fyrster. Systemet var gradvis blitt utbygd opp gjennom
keisertida, og ble etter hvert ganske komplekst med
gjensidige fordeler og gjensidig utnyttelse. Tributtstater
kunne også utgjøre et regionalt hierarki, med andre ord,
man hadde ofte et komplekst system av tributtforhold.
Jo flere tributtutsendinger som kom til det kinesiske
hoffet, jo klarere var det et uttrykk for keiserdømmets
styrke – og omvendt. Under Yongle-keiserens styringstid
mottok Kina ikke mindre enn 95 tributtdelegasjoner fra
Sørøst-Asia, og sendte sjøl 62 delegasjoner til samme region.
3 Tributtutsendingene ble mottatt i keiserpalasset i
hovedstaden med ritualer som inkluderte utveksling av
både symbolske og verdifulle gaver. Utsendingene kunne
oppholde seg i hovedstaden i et helt år eller endog lengre.
Et viktig underliggende motiv var at utsendingene også
kunne drive handel på si, og for mange ble det ofte en
hovedgesjeft. Vi hører stadig om falske tributtutsendinger
som banker på keiserrikets dør, og som blir avvist.
Ming-dynastiet ble grunnlagt av Yongle-keiserens far i
1368, og etter at det var blitt konsolidert internt, kom tiden
for å sende gesandter i alle retninger for å konsolidere
det nye dynastiets makt og prestisje. Det ble sendt flere
sendemenn vestover til Sentral-Asia, og til Korea og Ryukyu-øyene.
Sendemenn til sørøst-asiatiske land og land
➤