ForFlytninger i Fortiden

54 Fortid 3/11 På tema 55
Migrasjonen fra Norge
til Amsterdam i tidlig
nytid
aslaK Kittelsen, Masterstudent i historie, universitetet i oslo
Nordmenns migrasjon til Amsterdam er en del av vår historie som har fått ufortjent liten
omtale. Riktignok var den på langt nær så omfattende som den senere emigrasjonen til
De forente stater, men den var likevel betydningsfull, og særlig gjelder dette for Sør- og
Sørvestlandet. Den første til å belyse denne migrasjonen systematisk var Oddleif Hodne i
sin hovedoppgave av 1976, Fra Agder til Amsterdam. Mitt mål med denne artikkelen er
å se hans hovedoppgave i lys av det andre forskere har bidratt med i etterkant. Jeg ønsker
å se på hva som har blitt bekreftet, hva som har blitt tilbakevist, hva som forblir ubesvart,
og hva som kan gjøres for å besvare dette.
Artikkelen begrenser seg til Amsterdam, da dette var det
aller viktigste mål for norske emigranter. 1 De fleste emigrerte
dit i perioden 1640–75, men mange dro også senere,
helt fram til midten av 1700-tallet. 2 Det er perioden
1640–1725 som er studert mest inngående, og jeg vil
derfor konsentrere meg om denne perioden. Jeg vil også
konsentrere meg om de faktorene forfatterne (se nedenfor)
drøfter i størst grad, og vil ikke komme innom såkalte
push- og pullfaktorer. Årsaken til dette er at de drøftes
lite inngående i litteraturen, og at både Oddleif Hodne
og Sølvi Sogner ser ut til å være enige om at det hovedsakelig
var pullfaktorer som forårsaket migrasjonen: gode
arbeidsmuligheter og høye lønninger i Amsterdam. Et
viktig unntak er imidlertid det forfatterne kaller fluktmotivet,
nemlig flukt fra for eksempel militærtjeneste, og fra
strenge straffer for for eksempel leiermål. 3
Den viktigste forfatteren etter Hodne er Sølvi Sogner, som
har skrevet boka Ung i Europa om emnet, samt ytterligere
fem artikler siden. To av disse er skrevet sammen med den
nederlandske historikeren Jelle van Lottum. En annen
nederlandsk historiker, Erika Kuijpers, har skrevet en artikkel
om nordmennene og den lutherske kirka. Sindre W.
Aarsbogs hovedoppgave Med Mars og Merkur om nordmenn
i det Verenigde Oostindische Compagnie (VOC) 4 vil
trekkes inn der den berører hovedtemaet, og det samme
gjelder van Lottums Across the North Sea om migrasjonssystemer
i Nordsjømrådet, og Kuijpers’ bok Migrantenstad
om Amsterdam på 1600-tallet. Oddleif Lian berører
dessuten temaet i hovedoppgava Tilbakegang og stillstand,
en demografisk studie av Lyngdal i Vest-Agder der han
tilskriver migrasjonen mye av æra for prestegjeldets særegne
befolkningsutvikling. 5 Hans tall er interessante, men
vanskelige å sammenlikne med de andres, og vil derfor
bare sporadisk tas med.
Hvem emigrerte, hvor mange var de, og
hvor finner vi dem?
De viktigste kildene, som de fleste forfatterne har benyttet
seg av, er lysningsregistrene i Amsterdam, og kommunikantbøkene
(dvs. medlemslistene) fra byens lutherske
menighet. Sistnevnte forefinnes fra 1663, med enkelte
lakuner, mens førstnevnte er intakte for hele 1600- og
1700-tallet. 6 Hodne tar for seg antall nordmenn i disse
to kildene for tidsperioden 1626–1800, samt går i dybden
i lysningsregistrene 1651–75 og 1691–1700 for å finne
ut mer om enkelte forhold blant migrantene fra Bergen
og Vester-Risør. 7 Dette omfatter alderssammensetning,
skrivekyndighet, yrkestilhørighet og valg av ektefelle.
Han bruker også en del norske kilder for å kommentere
kjønnsfordeling og sosial sammensetning. Sogner baserer
seg på de samme nederlandske kildene, delvis direkte, delvis
gjennom Hodne og Simon Hart. 8 I Ung i Europa, som
i hovedsak dreier seg om rogalendinger i første kvartal av
1700-tallet, gjør hun dessuten bruk av manntallet av 1701
for Jæren og Dalane og mannskapslister fra samme sted,
samt enkelte nederlandske kilder. Aarsbog baserer sitt
arbeid på skipssoldbøker fra 1241 av i alt om lag 4800
VOC-skip, der han har funnet totalt 5017 oppføringer om
nordmenn. 9 Lian baserer seg hovedsakelig på skiftebøker,
men også andre rettslige og militære kilder, for å identifi-
sere mulige hollandsfarere fra Lyngdal. I tillegg er det funnet
en postsekk med 97 brev fra året 1664 til mannskap
ombord på flåten til admiral De Ruyter, hvorav ti enten er
fra eller til en nordmann. Disse har Sogner analysert og
koblet til resten av kildematerialet vårt. 10
Trass i et relativt mangfold av kilder, er omfanget av migrasjonen
til Amsterdam usikkert. Riktignok viser lysningsregistrene
for Amsterdam ca. 12 000 norske brudefolk
på 1600- og 1700-tallet, dertil kommer at kommunikantbøkene
viser nesten 6000 norske medlemmer
fra 1663 til 1800. 11 Problemet med disse kildene er at de
bare forteller oss hvor mange nordmenn som tok ut lysning
i Amsterdam og meldte seg inn i den lutherske kirka
samme sted, og allerede Hodne var bevisst på at mange
sjømenn kan være usynlige i disse kildene (se avsnittet om
kjønnsfordeling). Kuijpers anslår at lysningsregistrene utelater
minst seksti prosent av immigrantene, da disse «allerede
var gift, aldri giftet seg, eller giftet seg andre steder», 12
og at immigrasjonen fra hele Skandinavia omfattet ca. 41
000 mennesker bare i løpet av 1600-tallet. 13
Aarsbogs tall for nordmenn i VOC illustrerer problemet
med hvor mange som havner utenfor registrene i Amsterdam.
Han finner 2183 nordmenn som seiler ut fra Amsterdam
for begge århundrene, hvorav 1279 på 1700-tallet.
På bakgrunn av antall undersøkte skipssoldbøker og det
totale antall utgående skip, anslår han at det gjelder om
lag 5750 bare fra og med 1700. 14 Bare et fåtall kom tilbake:
Aarsbog har undersøkt endeliktet til 2087 av de registrerte
nordmennene, og finner at over sytti prosent av
dem døde i tjeneste eller deserterte. 15 Med mindre noen av
dem tok ut lysning eller meldte seg inn i menigheten før
de mønstret på, er det altså over sytti prosent av VOCseilerne
som ikke fanges opp av disse kildene. Aarsbog har
ingen tall på hvor mange av de resterende som kan ha slått
seg ned i Amsterdam i stedet for å reise tilbake til Norge. 16
Vest-Agders dominans
Dersom vi nå likevel tar utgangspunkt i de nederlandske
kildene Hodne bruker, blir det klart at det er Vest-Agder
som avleverer flest emigranter. Vestegdene representerer
43,5 prosent av alle nordmenn i lysningsregistrene, og hele
55,3 prosent i kommunikantbøkene. Etter Vest-Agder
kommer Bergen, med henholdsvis 15,9 og 10,6 prosent,
og Østfold med 9,9 og 5,8 prosent. 17 Både de nederlandske
kildene og norsk materiale som er trukket inn, peker ut
kysten fra Kristiansand til Egersund som kjerneområdet. 18
Aust-Agder, derimot, som også hadde en «betydelig forbindelse
med Nederland», spiller en relativt beskjeden rolle
i det nederlandske kildematerialet. 19 Aarsbogs materiale
viser til sammenlikning en trend som avviker betydelig fra
Hodnes materiale: Vest-Agder, som har en prosentandel
på over førti i lysningsregistrene, skilter med bare 16,98
prosent i skipssoldbøkene fra VOC. 20 Det kan virke som
om vestegdene var mer innrettet på permanent emigrasjon
enn nordmenn fra andre regioner; disse kan ha fokusert
mer på ren arbeidsmigrasjon.
Flest menn, men også mange kvinner
Det er da også flere forhold som skiller Vest-Agder ut
som særegent. Lysningsregistrene og kommunikantbøkene
viser henholdsvis 60 og 47 prosent menn for Norge
som helhet. Men for Vest-Agders vedkommende viser de
henholdsvis 48 og 36 prosent menn, og de nederlandske
kildene peker altså Vest-Agder ut som eneste fylke med
kvinnelig overvekt. Ved å trekke inn norsk materiale –
skifteregistraturer fra Lister og Mandal sorenskriverier,
samt en innberetning av 1755 til Økonomikollegiet i København
– finner Hodne derimot data som tyder på at det
var flest menn som reiste ut av Vest-Agder. Her finner han
over dobbelt så mange menn som kvinner, og han utpeker
to mulige forklaringer på dette: for det første at de mannlige
emigrantene i egenskap av sjømenn (se også avsnitt
om sjømenn og tjenestejenter nedenfor) kanskje hadde en
lavere ekteskapsprosent, og kanskje også sjeldnere meldte
seg inn i noen menighet; for det andre at en del av kvinnene
kan ha vært ute midlertidig, for så å vende tilbake
til Norge, og derfor oftere ha vært til stede når skifter ble
avholdt. 21
En viss pekepinn på de faktiske forhold gir Sogner når
hun går inn i forholdene for innvandrere fra Stavanger
amt i Amsterdam i ca. 1700–20. Ved undersøkelse av
rogalendinger i lysningsregistre og kommunikantbøker
(sistnevnte fra 1690) finner hun rundt førti prosent av
kommunikantene igjen i lysningsregistrene, noe som gjelder
begge kjønn. Av disse har alle kvinnene, og nær to
tredjedeler av mennene, gjennomsnittlig meldt seg inn i
den lutherske menigheten over fem år før ekteskapet blir
inngått, resten av mennene i gjennomsnitt nesten et år etter.
22 Sogner går også til en undersøkelse av nederlandske
handelsskip 1700–10, og finner der en norsk deltakelse på
394 mann, eller 4,5 prosent. 23 Blant disse er det 25 fra
Rogaland, og av disse finner hun igjen fire i lysningsregistrene,
fem i kommunikantbøkene og fem i begge. Hovedinntrykket
av disse fjorten enkelttilfellene er at arbeidet
kommer først, deretter menighetsmedlemsskap og giftemål.
24 Derimot ser menighetstilhørighet ut til å ha vært
viktig for de unge kvinnene.
Hvis vi antar at vestegdene fulgte et tilsvarende mønster
som rogalendingene, kan vi gå ut ifra at også en god del
vestegdske sjømenn havner utenfor hovedkildene. Dertil
kommer Aarsbogs informasjon om VOC-seilerne. På
den annen side påpeker Lian at kvinneandelen etter all
sannsynlighet er større enn det som kommer fram i hans
kilder, da bare skifteprotokollene fanger opp kvinner i
særlig grad. Han finner en helt tilsvarende kjønnsfordeling
i Lyngdal som Hodne finner i fylket forøvrig, 66,8 ➤