ForFlytninger i Fortiden

82 Fortid 3/11 På tema 83
Nansen-oppropet
– parlamentarisk samling eller fascistisk kupp?
espen nævestad, Masterstudent i historie, universitetet i oslo
2. mars 1926 trykket avisen tidens tegn «[e]n henvendelse til de borgerlige partiførere
om et ministerium Fridtjof Nansen». Regjeringsdannelsen skulle skje «[u]avhængig av
partierne og med finansernes gjenreisning som eneste program». 1 Allerede to dager
senere måtte avisen skuffet melde om «kup ved regjeringsdannelsen. Stortingspræsident
Lykkes ministerium dannet i al hast igaar. Partipolitikerne fandt det risikabelt at vente.» 2
Til tross for at Nansen-oppropet havarerte bare én dag etter offentliggjørelsen, er det
interessant blant annet fordi det la opp til et brudd med det etablerte mønster for
regjeringsdannelse etter norsk statsskikk.
Denne artikkelen drøfter hvilke krefter som var i spill i
forbindelse med fremstøtet og hvorfor det ikke lot seg realisere.
Er det for eksempel rimelig å forstå oppropet som
utslag av norsk fascisme med Nansen som «den sterke
mann», eller var det bare en uvanlig, men systemtro fremgangsmåte
i en vanskelig tid?
Samlingsmerket Fridtjof Nansen
Fridtjof Nansen (1861–1930) vant verdensberømmmelse
med skiferden over Grønland i 1888 og (det mislykte) forsøket
på å nå Nordpolen i 1893–96 ved å la «Fram» drive
med isen. Hans status som norsk nasjonalsymbol kom til
uttrykk ved at han var lett gjenkjennelig som modell for
bildene av Olav Trygvasson i folkeutgaven av Heimskringla
fra 1900. Som ingen andre kunne den vakre, velbygde,
evnerike og berømte Nansen legemliggjøre vikingkongen
som «var vakrere og gjevere og større enn noen annen
mann» og «kunne gå på årene utabords mens mennene
hans rodde på Ormen». 3 Berømmelsen og hans naturlige
autoritet gjorde ham anvendelig som diplomat, første gang
i 1898 da han som «privat» utsendig for den norske regjering
sonderte muligheten for en norsk-russisk handelsavtale.
4 Senere var han sentral i forhandlingene med stormaktene
i forbindelse med unionsoppløsningen og kongevalget
i 1905, og i 1922 mottok han Nobels fredspris
for sitt humanitære arbeid med flyktninger, krigsfanger
og nødhjelp. 5 Nansen-biograf Roland Huntford refererer
hvordan Nansen etter en tale i februar 1905 ble oppfordret
av en tilhører: «Tag Styret, Fridtjof Nansen. I dette
Øieblik er De Norges Flag.» 6 Nansen ga selv uttrykk for
at han ikke var skikket som statsminister.
I sin avhandling om Nansens internasjonale humanitære
engasjement på 1920-tallet vurderer Carl Emil Vogt hans
«verdensanskuelse» og fremhever spesielt påvirkning fra
sosialdarwinisme, paternalisme, liberalisme, nasjonalisme
og internasjonalisme, hvorav de fire første er sentrale i to
av de politiske bevegelsene Nansen støttet på 1920-tallet:
Frisinnede Venstre og Fedrelandslaget. Nansen hadde selv
vært med å stifte begge. 7 Nansen ga uttrykk for politikerforakt
i en slik grad at han ble «mislikt av politikerne hjemme»
og ble holdt utenfor den offisielle norske delegasjonen
til fredskonferansen som i 1919 etablerte Folkeforbundet,
der han ble høykommissær for flyktninger i 1921. 8 Det er
symptomatisk at Høyres C.J. Hambro i forbindelse med
Nansen-oppropet foraktelig advarte mot «å gjøre en hvilken
som helst skiløper til statsminister,» en uttalelse som
synes helt malplassert i lys av Nansens rolle i norsk og internasjonale
politikk, men illustrerer hvor liten pris mange
parlamentarikere satte på politikeren Nansen. 9 Antipatien
var gjensidig. Under forsøk på å danne samlingsregjering
under verdenskrigen hadde Nansen ikke lagt skjul på sin
ringakt for statsminister Gunnar Knudsen (1913–20). 10
Nansen-oppropets fødsel,
mottakelse og død
Høsten 1920 ble næringslivet truffet av en kraftig etterkrigsdepresjon
som ikke slapp taket – midlertidig – før
i 1928. Krav om lønnskutt utløste storstreiker. Arbeiderpartiet
var revolusjonært og retorikken fra ledende hold
uforsonlig og truende. Selv om Berge Furre besvarer spørsmålet
om arbeiderbevegelsen var i nærheten av revolusjon
på denne tiden med: «Svært lite tyder på det,» vurderte
en del borgerlige den gang situasjonen stikk motsatt. 11 Etter
at Venstres flertallsregjering led nederlag i 1918 oppsto
samtidig en styringskrise med kortvarige mindretallsregjeringer.
12
27. februar 1926 var det Johan Ludwig Mowinckels
Venstre-regjering som led nederlag med 76 mot 74 stemmer
over sitt budsjettforslag. Statsministeren kunngjorde
straks at regjeringen ville innlevere sin avskjedssøknad. 13
Venstre led nederlag mot Høyres, Frisinnede Venstres og
Bondepartiets stemmer. Flertallet støttet Bondepartiets
forslag om kutt i kommunale utgifter, advarsel mot nye
administrative organer og revisjon av offentlige lønninger.
Mowinckel rådet kongen til å vende seg til Høyres Ivar
Lykke og Bondepartiets Johan E. Mellbye for å danne ny
regjering. Bondepartiet holdt imidlertid fast ved et tidligere
standpunkt om ikke å delta i en borgerlig regjering
uten Venstre. 14 En krets rundt redaktør Rolf Thommessen
i Tidens Tegn tok initiativ til et opprop til de fire borgerlige
partiledere om «at tilraade kongen, at han retter en forespørsel
til professor Fridtjof Nansen, om han er villig til at
paata sig dannelsen av en regjering, uavhengig av de politiske
partier og med finansenes gjenreisning som eneste
program.» 15 Idéen kom fra Nansens venn Vilhelm Morgenstierne.
Oppropet ble undertegnet av 69 samfunnsstøtter
i Oslo og Bergen. Avisen opplyste overraskende at
Nansen ikke var blitt spurt på forhånd. Frisinnedes hovedstyre
henstilte til partiets gruppe på Stortinget om ikke
å delta i dannelsen av noen «partiregjering» før utfallet av
Nansen-forsøket var kjent. Ved siden av oppropet på førstesiden
sto en appell fra forfatteren Johan Bojer, innledet
med: «Hele landet venter paa den sterke mand», der han
trekker paralleller til 1905 og håper det vil la seg gjøre å
danne en regjering som kan «noget mer end at prædike,
og hvis fædreland ikke bare er Toten, men Norge.» 16 Venstre,
hvis regjering var blitt felt, hadde straks meddelt «at
dannelsen av en ny regjering [var] dem uvedkommende.»
Dermed kunne Lykke, som hadde fått kongens mandat,
3. mars meddele pressen at en Nansen-regjering «ikke
kunde regne paa samstemmig tilslutning» fra de borgerlige
partiene. Nansens forutsetning for å påta seg oppdraget
lot seg ikke oppfylle, nemlig «fuld støtte av frisindede
venstre og bondepartiet, men den maatte ogsaa ha fuld
tillid av høire og ialfald delvis av venstre.» 17 Lykke fortsatte
med sitt og fremla 3. mars sin regjeringsliste for kongen.
I regjeringen deltok representanter for Frisinnede, blant
andre odelstingspresident Karl Wilhelm Wefring, i strid
med henstillingen fra partiets hovedstyre. Stortingsgruppen
frikjente Wefrings handlemåte «idet den efter sigende
anså det godtgjort at der ikke kunne dannes noe uavhengig
ministerium.» 18 Dermed måtte Tidens Tegn kaste kortene
med noen spark til Lykke for hans «kup» og beklage
seg over at forfatningen ikke hadde oppløsningsrett, slik at
velgerne kunne bli hørt. 19
Nansen fremstår nærmest som en nølende tilskuer til oppropet.
Kravet om allmenn borgerlig tilslutning var trolig
så krevende at han forsto at det ikke ville bli oppfylt. I sitt
svar foretok han da også en gradering mellom de sikre støttespillerne
Frisinnede og Bondepartiet, det mindre sikre
Høyre og det helt tvilsomme Venstre. Andreas Norland
opplyser at «Nansen ble bearbeidet fra to kanter.» 20 Ivar
Lykke og Nansens venn Jacob S. Worm-Müller stilte seg
negative, mens Joakim Lehmkuhl i Fedrelandslaget oppfordret
Nansen til å stille opp. 21 Lehmkuhl var ikke blant
de 69 som undertegnet oppropet, men Fedrelandslaget ga
sin støtte. Nansens forutsetning om partistøtte tilsier at
han ikke så på dette som noen oppbudsbegjæring for partiene,
men at det politiske liv på Stortinget skulle fortsette,
selv om det ganske åpenbart ville skjedd en maktoverføring
fra Storting til regjering. Man kan kanskje tenke seg
at en del borgerlige stortingsmenn av taktiske grunner kan
ha sett det som en fordel at de hardhendte kostnadskuttene
ble gjennomført av en partiløs borgerlig regjering.
Programmet ville – i hvert fall på kort sikt – gitt økt arbeidsledighet
og svekket den innenlandske etterspørselen
ytterligere. Norland mener at Lykke-regjeringens nedskjæringer
«bidro sterkt» til valgnederlaget i 1927. 22
Det finnes neppe noe fascistisk – eller annet – kupp der
«den sterke mann» har opptrådt på denne måten. Selve
saken – statsfinansiell sanering alene – hadde ikke potensiale
til å bli populær blant folk flest. Nettopp populisme
fremheves gjerne som et viktig element i fascismen. Det
synes som en mer fruktbar hypotese at fremstøtet var unnfanget
av Frisinnedes taktikere for å vinne oppslutning
om en sak de ikke kunne vinne frem med alene. Selv om
Arbeiderbladet kanskje hadde rett i at idéen om Nansen
som regjeringssjef var en «flyveidé» fra Tidens Tegn, var
temaene borgerlig samling om finansene og den sterke mann
kjent stoff for Tidens Tegns lesere. 23 I juni 1925 het det for
eksempel: «Gjennem den ministerkrise som nu er indledet,
er det skapt en anledning til ved borgerlig samling
om finanserne at bringe landet ut av uføret.» 24 Like klart
ble det i april 1924 ropt på frelseren: «Det er Mussolini.
Naar kommer den mand, som her i landet, kan utløse de
nationale kræfter og samle dem i en fælles optakt i selvfornektelse,
almenaand og haardt arbeide, for at føre os ut av
den krise, som truer med at gjøre os til et uduligt folk.» 25
Fascisme i Norge i 1926?
De borgerlige avisene Tidens Tegn og Aftenposten omtalte
ukritisk og nærmest entusiastisk marsjen mot Roma i 1922
og fascistenes reformer i årene som fulgte. Særlig festet de
seg ved «at fascismen (1) stanset kommunismen, (2) kunne
avløse parlamentarismen, (3) gjenopprettet lov og orden,
(4) igangsatte nødvendige reformer og (5) ble ledet av en
ny type politiker,» som talte til folket og ikke til andre politikere.
26 Veien fra sympati til makt er imidlertid lang og
måtte komme til uttrykk gjennom en organisasjon.
Fedrelandslaget ble etablert etter et opprop i Tidens Tegn
5. januar 1925. Oppropet var rettet «Til det Norske Folk»
på tvers av partitilknytning, men ettersom hovedformålet
var rettet mot revolusjonær virksomhet, var målgruppen
borgerlige velgere. Laget ville «uskadeliggjøre revolutionær ➤