ForFlytninger i Fortiden

18 Fortid 3/11 På tema 19
rundt Det indiske havet reiste vanligvis med kinesiske
handelsskip.
Hvordan gjorde de det?
Yongle-keiseren, som var svært ambisiøs i å konsolidere
og utbygge sin makt, gjorde det på sin måte. Allerede i
1403 hadde han beordret skipsverftet Longjiang, som lå
ved Yangtse i utkanten av hovedstaden Bianjing (dagens
Nanjing), om å begynne bygging av skip som verden aldri
hadde sett maken til. De største skal ha vært ni-mastede
skip som var om lag ett hundre meter lange og om lag
femti meter brede. Den kinesiske båtbyggingsteknologien
var svært avansert, og ganske forskjellige fra Vestens både
når det gjelder rigging, manøvreringsdyktighet og skrogkonstruksjon.
Blant annet hadde de doble skrog og vanntette
skott, og kraftige ror. Men de var ganske flatbunnet,
med en «kjøl» som først og fremst var ment å stå i mot
grunner og strender. Med andre ord, båtene var mer funksjonelle
under jevne monsunforhold enn f. eks. Atlanterhavets
skiftende vinder.
Kineserne kjente til magnetsteinen fra det tredje århundret
av, og under Song-dynastiet ble det utviklet til et
kompass (magnetstein som fløt i et kar), attestert fra tidlig
i det 12. århundret. 4 Dette muliggjorde tryggere reiser
over åpent hav. I tillegg hadde kineserne på Zheng Hes tid
utviklet både stjernenavigeringskart og en type portolaner,
dvs. seilingsanvisninger etter landemerker. Detaljerte
portolaner fra Zheng Hes reiser er bevart i et verk som ble
trykket i 1620-åra (se illustrasjon).
Kinesiske historiske kilder hevder at kinesiske skip nådde
Persiabukta allerede i det femte århundret 5 , og i løpet av
dynastiene Song og Yuan (mongolene), dvs. fra det tiende
til det fjortende århundret, utviklet kinesisk marin teknologi
seg markant, på grunn av stor handelsmessig (Song)
og militær (Yuan) aktivitet i Sørøst-Asia. 6 De store sjøreisene
som vi skal beskrive nedenunder kan følgelig ikke karakteriseres
som oppdagelsesreiser, for de reiste i farvann
som var kjent for kinesiske sjøfolk.
En samtidig kilde nevner at tributtutsendinger fra Calicut
og Suoli på vestkysten av India hadde ankommet Bianjing
i 1403 og presentert tributt i form av hester. Utsendingene
skulle også ha fått tillatelse til å importere pepper og andre
varer til Kina uten å betale toll. Det kan ha vært foranledningen
til å begynne forberedelsene til å sende et sendelag
til Vesterhavet, men det alene forklarer ikke ambisjonene
som lå bak den storslåtte satsingen fra Yongle-keiserens
side. Hovedmotivet var åpenbart det samme som for annen
tributtvirksomhet, nemlig å la barbarene bli beveget
av keiserrikets makt og velde, bare at de denne gangen ble
fraktet på kjøl og i massivt omfang. Dette kan leses ut fra
sammensetningen av ekspedisjonen. De fleste var soldater
under militær kommando og under ledelse av evnukk-
embetsmenn. Videre finner vi vanlige sjøfolk, tributtutsendinger
(både kinesiske og andre land sine), håndverkere,
handelsmenn, leger, vitenskapsmenn, astrologer, tolker,
o.l.). Med andre ord, det var ingen vanlig sjøreise i storformat,
det kan heller betegnes som en armada, en hær til sjøs.
Hvor reiste de?
Zheng He, som kom fra den fjerne Yunnan-provinsen i
sørvest, hadde kommando over alle ekspedisjonene. Han
er en høyst interessant personlighet, med sin bakgrunn
som muslim, evnukk og høy embetsmann. Den første ekspedisjonen,
som ble en mal for seinere reiser, talte 62 store
skip og en rekke andre større og mindre skip, og hadde
med seg til sammen 27 800 personer. De største skipene,
kalt skatteskip, lettet anker fra hovedstaden utpå høstparten
1405 og seilte ned Yangtse til Liujiagang, Liu-slektens
havn, ikke langt fra Yangtses munning. Liujiagang var datidas
viktigste havn nær Yangtses utløp, lenge før Shanghai
var påtenkt en slik rolle. Her supplerte Zheng He både
skip, mannskap og utstyr til ekspedisjonen, men minst
like viktig var det å foreta de foreskrevne offerhandlingene
til Tian Fei eller Tian Hou (Tinhau), Den himmelske
hustru, i tempelet til hennes ære, som lå i Taicang (og
som ligger der den dag i dag), litt inn fra Liujiagang. Tian
Fei var sjøfartens skytsgudinne, og hun er fremdeles den
viktigste guddommen langs Sør-Kinas kyster, inkludert
Taiwan.
Fra utløpet til Yangtse seilte ekspedisjonen sørover langs
kysten, til de ankret opp igjen ved utløpet til Min-floden
nær Changle i Fujian-provinsen. Her ble flåten ytterligere
supplert med både skip og mannskap som hadde mye erfaring
fra lange sjøreiser. I Changle ble det igjen ofret til
Tian Fei i et tempel til hennes ære, og da de vinterlige
monsunvindene fra nordøst var blitt tilstrekkelig sterke,
lettet hele flåten anker. Det skjedde trolig rundt årsskiftet
1405–06 etter vår vestlige kalender. Første stopp var
Champa, en gammel stat i det som i dag er den midtre
og sørlige delen av Vietnam. Folket der var av malayiskindonesisk
herkomst, men overklassen var blitt tidlig influert
av hinduistisk kultur. Fra Champa stevnet ekspedisjonen
sørover mot Java, til fyrstedømmet Majapahit,
nær dagens Surabaya. Majapahit var strategisk plassert
for krydderhandelen mellom Molukkene og Kina. Flåten
ventet i Majapahit til monsunen fra sørøst var blitt sterk
nok til å sette seil nordvestover mot Semudra og Lambri
på nordspissen av Sumatra. Bystaten Semudra var et viktig
transittsenter for handel, særlig med pepper, og var også et
tidlig brohode for spredning av islam i Sørøst-Asia. Bystaten
Lambri, dagens Banda Aceh, lå like strategisk til på
nordspissen av Sumatra.
Flåten var trolig også innom Melaka, dagens Malakka, på
utreise. Melaka, som raskt ble et viktig senter for handel
og kulturspredning, var blitt grunnlagt i 1402 av en prins
som hadde flyktet fra det sjøbaserte riket Srivijaya på den
sørlige delen av Sumatra. Fra Aceh satte flåten kursen rett
mot Ceylon, dagens Sri Lanka. Videre langs Indias sørvestkyst
stoppet de i Quinlon og Cochin før de nådde det
endelige målet, Calicut, der de leverte fra seg sin dyrebare
last i form av tributtgaver, og tok i mot gjengaver. Calicut
var det største fyrstedømmet i regionen på den tida. Etter
noen måneders venting på at monsunen skulle snu, satte
de igjen seil mot Sørøst-Asia. På tilbakereisa tok de med
sendemenn fra Calicut, Quinlon, Aru, Semudera, Melaka
og andre fyrstedømmer.
På tilbakereisa fikk den flytende hæren også prøvd hva de
var gode for. En kineser ved navn Chen Zuyi hadde slått
seg opp som leder for den gamle sjøstaten Srivijaya, som
da var bare en avglans av tidligere storhet. Med hovedsete
i dagens Palembang hadde man tydd til tvangspålagte avgifter
for skip som seilte forbi, eller til regelrett piratvirksomhet.
Chen Zuyi skal ha mistet fem tusen mann før
han sjøl ble tatt og brakt med tilbake til Kina, der han ble
henrettet. Denne episoden gir oss interessante innblikk i
to forhold. For det første viste det hvor sterke kinesiske
emigranter og handelsmenn var blitt en del steder i Sørøst-
Asia. For det andre viser det at en viktig målsetting med
armadaen var å sørge for at det hersket relativt fredelige
forhold på havet i så vel Sørøst-Asia som i Det indiske hav.
Den 2. oktober i 1407, etter mer enn to år underveis,
vendte den store flåten tilbake til hovedstaden Bianjing.
Den hadde åpenbart vært så vellykket at det ga mersmak,
og det dannet opptakten til ytterligere seks liknende utferder
i vesterled. Hver av reisene varte om lag to år, noe som
i hovedsak skyldtes monsunvindenes periodiske skiftninger.
Antall båter varierte, men hver armada hadde en kjerne
på 40-60 store såkalte «skatteskip». Antall deltakere på
de reisene vi har oppgaver over ligger på 27.000–30.000.
Flåten seilte ikke samlet hele tiden, den ble delt opp i mindre
enheter som anløp havner i forskjellige retninger. Men
hovedformålene var hele tida det samme, nemlig å vise
styrke på havet og å øke keiserrikets prestisje, samt å få ny
kunnskap om de landene de besøkte og bringe med seg
eksotika hjem.
Hver utferd besøkte nye steder, og reiste lenger og lenger
vestover. Plassen tillater bare et kort riss av hver reise. 7 Den
andre reisen, fra 1407 til 1409, hadde også Calicut som
endelig mål. Anledningen var at Calicuts nye konge skulle
innsettes. Siam ble også besøkt på denne reisen.
Den tredje reisen, fra 1409–1411, fulgte om lag samme
rute. Denne gangen hadde de med seg en bauta som gave
til et buddhistisk tempel på Ceylon, med innskrifter på
kinesisk, tamil og persisk (sistnevnte var det viktigste handelsspråket
i Asia på den tida). Bautaen kan fremdeles beskues
i Nasjonalmuseet i Colombo. Ved denne anledningen
kom også Zheng Hes tropper i strid, denne gang mot
en sinhalesisk konge, som ble fanget og brakt med tilbake
til Kina, men som seinere fikk lov til å vende tilbake til
Ceylon. Fjerde reise fant sted fra 1413 til 1415. For første
gang seilte flåten videre vestover, og kom til Hormutz
ved inngangen til Persiabukta. En del av flåten seilte også
inn i Bengalbukta. Ekspedisjonen grep direkte inn i en
arvefølgestrid i Semudra på Sumatra, og tok den tapende
parten med seg tilbake til Kina og henrettet ham. Femte
reise fant sted fra 1417–1419, og beveget seg enda lenger
vestover. Deler av flåten nådde Aden på den arabiske halvøya,
og fortsatte over til Mogadishu og ned kysten av Øst-
Afrika til Malindi, nær dagens Mombasa. Sjette reise gikk
fra 1421 til 1423. Denne ekspedisjonen hadde blant annet
med seg sendemenn som skulle tilbake til Hormutz,
og besøkte også Dhofar, Aden og Mogadishu og Brava
på Øst-Afrikakysten. Sjuende og siste reise fulgte stort sett
samme rute som de foregående, men ved denne anledningen
reiste en delegasjon til Mekka. Noen kilder hevder at
Zheng He sjøl døde på denne siste reisa, men andre kilder
hevder at han døde etter hjemkomsten, i 1434.
Sjøreisene har fått ny vind i seilene i og med utvgivelsen
av den pensjonerte engelske ubåtkapteinen Gavin Menzies
sin bestseller 1421 – The Year China Discovered the
World. Menzies bygger hele sin historie på at Colombus
egentlig ikke var oppdager, for han seilte etter kinesiske
kart. I følge Menzies skal Zheng He og hans flåte ha kartlagt
praktisk talt hele verden på sin sjette reise i 1421–23.
Det er kjedelig at et så forvrøvlet fantasifoster i dag er blitt
folks viktigste referanse til sjøreisene. Verre er det at de
fleste fagbiblioteker ser ut til å ha akseptert at makkverket
kan klassifiseres som historieskriving.
Hva fant de?
Vi har flere samtidige kilder som forteller om de stedene
ekspedisjonene besøkte. Der får vi også et innblikk i hva
de var opptatt av. Den viktigste kilden er Ma Huans Oversyn
over oseanenes strender. 8 Ma Huan var muslim, og kom
fra Shaoxing i Øst-Kina. Han talte arabisk, og var med på
de tre siste reisene, og var en av dem som besøkte Mekka.
Andre samtidige kilder er Gong Zhens Beretning om
barbariske land i Vesterhavet. 9 Gong var privatsekretær for
Zheng He på hans siste reise. En tredje kilde er Fei Xins
Oversyn fra den stjernefylte flåten, 10 men man finner lite der
som ikke står hos Ma Huan. Fei Xin var med på en av ekspedisjonene
som militær, men deretter som sivil. Det som
er skrevet om Zheng Hes ekspedisjoner i Ming-dynastiets
offisielle historie, bygger i stor grad på Ma Huans verk.
Ma Huans observasjoner gjenspeiler hva de var opptatt av
i de mange forskjellige stedene de besøkte. Han gir oss
navn på 21 stater, samt en rekke andre steder som de besøkte.
Navnene og beskrivelsene strekker seg fra Java i øst
til Malindi (Mombasa) i vest. Hans beskrivelser tar opp
naturgrunnlag, naturgeografi, fauna, jordbruk, håndverk,
befolkning og kulturnivå. Videre seder og sikker, lover og ➤