ForFlytninger i Fortiden

20 Fortid 3/11 På tema 21
straffemåter, språk og skriftspråk, mål og vekt, handel,
myntslaging og religion. Det var åpenbart at det ble mer
og mer fremmedartet jo lenger vest de kom.
Det mest eksotiske de kom over var giraffer, som ved flere
anledninger ble gitt som tributtgave til keiseren, og som
i minst to tilfeller skal ha overlevd den lange reisen. Det
finnes en kopi av et samtidig kinesisk maleri av en slik
tributt-giraff, som keiseren etter tradisjonen skal ha fått fra
kongen av Bengal. Man knyttet giraffen til et fantasidyr i
kinesisk mytologi, qilin. Når en qilin viste seg, var det et
tegn på keiserlig klokskap og velde.
Hvorfor fortsatte de?
Før man spør seg hvorfor de store ekspedisjonene endte så
brått, bør man heller stille seg spørsmålet om hvorfor de
fortsatte så lenge som de gjorde. Operasjoner av så gigantisk
omfang kostet enormt, både materielt og organisatorisk.
Som sagt hadde sendemenn fra kyststater i Sørøst-
Asia og rundt Det indiske hav tidligere kommet sjøveien
på handelsskip av forskjellig tilhørighet.
Mye av svaret ligger i hvem som kontrollerte ekspedisjonene,
nemlig evnukker som var tilknyttet hoffet. Sjøl om
den første Ming-keiseren hadde forsøkt å begrense evnukkenes
makt, hadde deres innflytelse vokst betraktelig under
Yongle-keiserens tid. 11 Evnukkene hadde direkte og
intim tilgang til keiserens indre hoff, noe som skapte et
gjensidig avhengighetsforhold. De ble ofte brukt til å være
sendemenn på tributtferder, for en del av dem hadde utenlandsk
opphav, og snakket flere språk. Videre var det evnukker
som i stor grad kontrollerte de statlige handelsmonopolene.
Evnukkene var med andre ord sterkt knyttet til
handelsvirksomhet, samtidig som de skulle regulere den.
Nesten alle de viktigste lederstillingene på Zheng He sine
ekspedisjoner var besatt av evnukker. De brakte med seg
eksotika hjem, og administrerte samtidig ekstravagansen.
De kunne med andre ord bruke sjøreisene til å legitimere
sine egne lyster. 12
Men sjøreisene hadde også et hegemonisk perspektiv der
handel var bare ett aspekt. Da mongolene på midten av
1200-tallet nedkjempet Kalifatet i Bagdad, resulterte det i
mer urolige forhold i den vestlige delen av Det indiske hav.
Ming-dynastiet nedkjempet det mongolske styret i Kina
på 1300-tallet, men mongolsk kontroll over Sentral-Asia
gjorde at handelen langs Silkeveien nærmest stoppet opp.
Det ble med andre ord viktigere å holde orden på fjernhandel
via sjøveien. Dette ble sikret ved at mamelukkene
bygde opp sin makt i Vest-Asia, og Ming i Øst-Asia.
Hvorfor stoppet de?
Den første bremsen på de store ekspedisjonene ble satt på
allerede i 1421, men den sjette reisa la ut samme år, som
planlagt. Yongle-keiseren ville for mye på én gang, og det
begynte raskt å merkes på statsfinansene. Det største prosjektet
hans var å flytte hovedstaden fra Bianjing (Nanjing)
til dagens Beijing, der han i sin tid hadde styrt som
prins. Den nye hovedstaden, som ble bygd ut der mongolene
hadde hatt sin hovedstad, ble først og fremst dominert
av det nye og storslagne palasset, som vi kan beskue i
Beijing den dag i dag. Det ble innviet i 1421.
Men flyttingen av hovedstaden nordover hadde også et
strategisk aspekt. Det gjorde det mulig å posisjonere seg
bedre overfor Mings hovedmotstandere, mongolene. Yongle-keiseren
døde faktisk på et av felttogene mot mongolene,
i 1424. Denne strategiske dreiningen mot nord gjorde
at fokus ble mer rettet mot landsbaserte utfordringer. En
annen landbasert utfordring var flere kostbare felttog mot
Vietnam, som ristet av seg det kinesiske overherredømmet.
Den viktigste årsaken til at sjøreisene endelig ble stoppet i
1433 var økonomisk. De kostet med andre ord mer enn de
smakte. Dette ble et hovedstridspunkt mellom evnukker
og andre embetsmenn av konfutsiansk støpning. Konfutsianismen
har alltid preket økonomisk måtehold, og de
store ekspedisjonene ble ansett for å være unødig ødsling
av ressurser som samtidig bidro til å opprettholde evnukkenes
innflytelse. Man mente at man allerede hadde den
kunnskapen man trengte om andre land og deres skikker.
Når man søker å forklare hvorfor ekspedisjonene sluttet,
brukes ofte utviklingen i den seinere perioden av Ming
som forklaring. Det er riktig at Ming på andre del av
1400-tallet og noe inn på 1500-tallet var preget av det
man kan kalle en tilbaketrekkings- og forsvarsperiode.
Utover resten av 1500-tallet skjedde det riktignok store
samfunnsmessige, økonomiske og intellektuelle endringer,
men kontrollen over Sør- og Sentral-Kina ble svekket
ved at lokale kinesere gikk i lag med japanske «pirater» og
gjorde store deler av kystregionen usikker. Det medførte
blant annet at Ming nedla forbud mot privat utenlandshandel
og bygging av havgående handelsskip. Men sjøl om
ekspedisjonene ble stoppet, for aldri mer å bli gjenopptatt,
fortsatte Mings tributtvirksomhet og den regionale
handelen med og migrasjonen til Sørøst-Asia. Et talende
eksempel på det er det såkalte Selden-kartet i Oxford, som
er et kinesiskprodusert kart, trolig fra tidlig på 1600-tallet,
og som viser handelsruter ut fra Quanzhou i Fujian
og landene i Sørøst-Asia i stor detaljrikdom. 13 Det blir for
enkelt å si at «Kina vendte verden ryggen», som amatørhistorikere
gjerne forteller oss.
Kinesisk imperialisme?
Adferden til den kinesiske armadaen på de sju ekspedisjonene
står i sterk kontrast til portugisernes framferd knapt
hundre år seinere, og til de andre europeiske kolonimaktene
som fulgte etter. Kineserne fordrev ikke andre fra
handelsvirksomhet, de erobret ikke land, de slo seg ikke
ned i nevneverdig antall. Det eneste støttepunktet de opprettet
var trolig i Melaka, men det var kortvarig og med
den lokale fyrstens velsignelse.
I dag seiler Zheng He igjen, i den forstand at hans framferd
blir framholdt som eksempel til etterfølgelse av dagens
propagandamaskineri i Beijing. I en hvitbok fra Beijing
i desember 2005 heter det blant annet: «… What he
(Zheng He) took to the places he visited were tea, chinaware,
silk and technology, but did not occupy an inch of
any other’s land. What he brought to the outside world
was peace and civilization …» 14
For å få balanse i regnskapet, er det nødvendig å forstå hva
«fred» og «sivilisasjon» betyr i den historiske konteksten.
Hvis målet med reisene var fredelige sysler som å bringe te,
porselen, silke og teknologi, trengte man ikke et så voldsomt
oppbud av skip og soldater. Det var knapt noen som
vågde å sette seg opp mot en flåte på flere hundre skip med
et velutrustet mannskap på opp mot tretti tusen, hvorav
mange tusen soldater.
Det medfører riktighet at tributtvirksomheten var ment å
ha en sivilisatorisk effekt, som det heter i en innskrift på
en bauta i Changle, som Zheng He sjøl fikk satt opp før
sin siste reise i 1431: «Keiseren … beordret Zheng He og
andre … å skjenke dem gaver, slik at vi kan omdanne dem
ved å bekjentgjøre vår moralske styrke og mildne de fjerne
folk.» 15 Sivilisering betød med andre ord, da som nå, å
hevde seg sjøl som eksempel for andre. Da kunne det være
greit å ha noen tusen soldater i bakhånd – mot dem som
ikke ville høre på. Slik sett er Ming-dynastiets offisielle
historie mer rett på sak: «… videre ønsket han (keiseren) å
demonstrere militær makt i de eiendommelige regionene,
for å stille Kinas rikdom og militære styrke til skue.» 16
Den tradisjonelle keiserlige ordens framferd overfor omverdenen
kan ikke forklares på en god måte ved å bruke
maler fra vestlig imperialistisk framferd. Samtidig er det
klart at de store ekspedisjonene under Zheng He sin ledelse
tok sikte på å bygge opp kinesisk hegemoni i store
deler av Sørøst- og Sør-Asia. Om Kina tradisjonelt ikke
praktiserte territoriell imperiebygging, kan de kanskje sies
å ha praktisert hegemonisk imperiebygging. Den underliggende
kinesiske tenkemåten var basert på det vi kan kalle
en strategisk kultur, en tradisjon som i høyeste grad er levende
i Kina den dag i dag. ■