ForFlytninger i Fortiden

98 Fortid 3/11 Bokomtaler 99
hvorav i hvert fall 9–10 spiller en
fremtredende rolle. Da hjelper det
ikke at teksten er lettlest: Det blir simpelthen
for mye som skal med. Samtidig
er det umulig å beskrive de østlige
arabiske landenes (Mashriq) historie
uten å trekke inn de to dominerende
maktene i regionen som ikke er arabiske,
nemlig Tyrkia og Iran. Dette føler
også Rogan for å gjøre ved flere anledninger,
og en kan spørre seg om ikke
«araberne» som studieobjekt egentlig
er litt arbitrært. Særlig i og med at det
inntrykket Rogan ender opp med å
formidle er inntrykket av stor variasjon.
På den annen side er alternativene
få dersom en ønsker Midtøsten
og Nord-Afrika-historie på norsk. 6
For en som allerede er godt orientert,
vil Araberne by på en mengde interessant
stoff og god underholdning i
form av de nevnte øyenvitneskildringene.
Som nevnt ovenfor er flere av
dem svært interessante. Utover disse
er det imidlertid fare for at en føler en
har lest det meste før. Gammelt stoff i
ny innpakning.
Om oversettelse
Til slutt vil jeg komme med noen
betraktninger rundt oversettelsen av
noen viktige arabiske ord til norsk.
Dette er et område som tilsynelatende
sjelden vies mye refleksjon av oversettere
av engelskspråklig Midtøstenlitteratur.
Ei heller i tilfellet Araberne,
hvor «ottomanere» og «mamelukker»
forekommer hyppig. Jeg foretrekker i
stedet formene «Osmanriket» og «osmanene»
som betegnelse på det som
på engelsk kalles the Ottoman Empire
og the Ottomans. «Ottoman» er en italiensk
versjon av det arabiske navnet
’Uthman, som både i mange arabiske
dialekter og på tyrkisk uttales som
noe i nærheten av «osman» – og på
moderne tyrkisk også skrives akkurat
slik. 7 Mamelukkene er en fornorsking
av det engelske the Mamelukes, som
igjen er en forvanskning av det arabiske
ordet som uttales som «mamlok»
(med lang «o» – i flertall «mamalik»).
Mamlokene og osmanene er etter min
mening gode norske erstatninger for
de lett komiske engelske variantene.
Mange fonemer i både arabisk og tyrkisk
har ekvivalenter eller lyder som
ligner i norsk språk, mer enn tilfellet
later til å være i for eksempel engelsk.
Jeg ser altså ingen grunn til at vi skal
la disse ordene fra Midtøsten gå veien
om de britiske øyer før vi setter dem
på trykk hos oss.
Noter
Eivind Thomassen
Masterstudent i historie, UiO.
1 De forgjengerne det her siktes til er
selvfølgelig først og fremst Albert
Hourani og hans De arabiske folks
historie (flere norske utgaver, bl.a.
Oslo: Gyldendal, 1994). Araberne som
historiografisk subjekt forekommer
også på andre språk, se for eksempel
Akademie-Verlag Berlins flerbindsverk
Geschichte der Araber (1971).
2 Carl Grimberg. Renessansen, bd. 10
i Menneskenes liv og historie (Oslo:
Cappelen, 1986), 26
3 Kamal Salibi. A House of Many Mansions:
The History of Lebanon Reconsidered
(London: Tauris & Co., 1989), 136ff.
4 Ibid. 137
5 Stanford Shaw og Ezel Shaw. Reform,
Revolution and Republic: The Rise of
Modern Turkey, 1808–1975. Bd. 2
i History of the Ottoman Empire and
Modern Turkey (Cambridge: Cambridge
University Press, 1977), 386.
6 En har alltids Knut Olav Vikørs Ei verd
bygd på Islam: Oversikt over Midtaustens
historie. 2. utg. (Oslo: Samlaget,
2004). Denne har imidlertid både
et lengre tidsperspektiv og er ingen
populærhistorisk fremstilling.
7 Online Etymology Dictionary
[http://www.etymonline.com/index.
php?term=Ottoman]
Grundig gjennomgang av en
sivilisasjons vei til verdensdominans
Civilization: The West and the Rest
Niall Ferguson
Allen Lane, 2011
Hva var det som gjorde at Vesten fra
og med ca. år 1500 kom til å dominere
resten av verden? Hvordan kunne en
gruppe små, fragmenterte stater langs
kysten av det vestlige Eurasia ta kontroll
over resten av verden territorielt,
økonomisk og kulturelt?
Disse spørsmålene er utgangspunktet
for Niall Fergusons siste bok, Civilization:
The West and the Rest. Og som
tittelen sier, prøver han her å finne
svaret på hvordan vår verden kom til å
bli definert som Vesten, og resten.
Niall Ferguson er en av Storbritannias
mest anerkjente historikere. Og en av
de mest produktive. Hans forrige bok,
High Financier: The Lives And Times
Of Siegmund Warburg, utkom så sent
som i 2010, og ved siden av å skrive
bøker har han presentert ikke mindre
enn fem dokumentarer basert på
bøker han har skrevet. Men, skal det
legges til, han er også omstridt blant
faghistorikere.
Fergusons egentlige ekspertise er økonomisk
historie, men han favner et
mye bredere felt – det vil si alt som
følger i kjølvannet av rikdom: krig,
teknologi, medisin, vitenskap og imperium.
«Killer apps»
I Civilization lister Ferguson opp seks
momenter, seks «killer apps» som han
kaller dem, som andre sivilisasjoner
manglet, og som forklarer det han
mener er Vestens enestående suksess:
Konkurranse, vitenskap, eiendomsrett,
medisin, konsumentsamfunnet
og arbeidsmoral.
I hvert av de seks kapitlene gjennomgår
han disse «killer appene» systematisk,
hvor han utforsker alt fra hvordan
tøyproduksjonen i Europa sparket
i gang den industrielle revolusjon,
til konklusjonen om at vi må takke
kristendommen for Vestens enestående
suksess i det lange løp. Dette
fordi kristendommen, ifølge Ferguson,
bringer med seg mer enn bare en
åndelig autoritet, men også en nysgjerrighet
på verden, den protestantiske
arbeidsmoral, og større tillit mellom
mennesker, som i sin tur gjør både
lovmakt og bankvirksomhet mulig.
Ferguson benytter seg i stor grad av
sammenligning med andre sivilisasjoner
når han forklarer Vestens suksess.
Særlig ser han på de to store konkurrentene
til den vestlige sivilisasjonen:
Kina og kalifatet/det osmanske riket.
Som Ferguson skriver, trodde ingen
for tusen år siden at Europa kom til
å få et forsprang på noen av disse sivilisasjonene,
langt mindre erobre
både den da kjente og ukjente verden
og dominere den. For tusen år siden
var det kineserne som stod i fronten
for nye oppfinnelser og araberne som
videreutviklet matematikken, mens
Europa bare var en gruppe fragmenterte
småstater som slåss seg i mellom.
Han gir levende skildringer av disse
slående forskjellene, når han beskriver
prakten og den monumentale
arkitekturen i Beijing i 1411, da Den
forbudte byen ble oppført, og sammenligner
dette med de sølete gatene i
den lille byen London, som lå i en del
av verden som var plaget av elendige
sanitære forhold, krig og pest. Der-
etter gjør han et sveip til år 1900, hvor
London nå var blitt en millionhovedstad
i det mektigste imperiet i verden,
og bare én av verdens ti største byer lå
i Asia, og det var ikke lenger Beijing,
men Tokyo.
Så hva var det Europa hadde som de
andre manglet? Ferguson påpeker at
det nettopp var denne fragmenteringen
og krigingen som langt på vei kan
holdes ansvarlig: De europeiske statene
lå i hard konkurranse med hverandre
om å skaffe seg den nyeste våpenteknologien,
finne nye handelsruter,
og etter hvert kolonier hvor de kunne
handle med nye varer. Der Kina var et
enormt rike som kunne skaffe alt keiseren
og innbyggerne trengte innenfor
sine egne grenser, og der islam, i følge
Ferguson, stod i veien for nytenkning
i det osmanske riket, dro europeerne
ut for å skaffe seg kunnskap om verden,
enten for å finne nye handelsruter
og forbindelser, eller de satte seg fore
å oppdage hvordan Gud hadde satt
sammen skaperverket gjennom vitenskapelige
oppdagelser.
De lange linjene
I Civilization er det de lange linjene
som står i fokus, ikke enkeltimperier
eller enkeltskjebner, selv om forfatteren
drar dem frem der det er nødvendig.
Ferguson dveler ikke ved enkelte
staters utvikling eller setter hovedfokus
på ett land, men retter søkelyset
mot Europas – og etter hvert også
USAs – vei til verdensherredømme, og
på denne reisen gir han hver av disse
verdensdelene like mye plass i rampelyset.
Språket er lett og uanstrengt, og
➤