ForFlytninger i Fortiden

34 Fortid 3/11 På tema 35
I vår sammenheng er det i første rekke tendensen i beskrivelsen
av lokale samfunnsmessige forhold som interesserer.
De europeiske festningene og fortene langs Gullkysten
– nå på UNESCOs verdensarvliste – var i utgangspunktet
en projisering av det særegne europeiske systemet av
rivaliserende nasjonalstater som utgjorde selve motoren i
den oversjøiske ekspansjonen. 5 Portugisiske, hollandske,
britiske, danske og svenske festninger lå på rad og rekke,
de voktet på hverandre og på handelsveiene til sjøs. Europeerne
stod i et tett samspill med den lokale befolkningen
i konsentriske sirkler: Først selve «festningsamfunnet»,
som inkluderte bosetningen tett oppunder festningsmurene
av afrikanske arbeidere, soldater og slaver i europeisk
tjeneste. Deretter det etablerte lokale samfunnet med sine
markeder og politiske myndigheter. 6 Dette var høyt kommersialiserte
og til dels monetariserte samfunn etter samkvem
med europeerne siden slutten av 1400-tallet. Det
europeiske tallsystemet var i bruk og man hadde et visst
kjennskap til europeiske språk, noen med lese- og skrivekompetanse.
Festningene stod på leiet grunn, avgifter ble
regelmessig betalt og europeerne ble automatisk trukket
inn i det lokale politiske maktspillet. Et eksempel på det
tette samspillet er at lønningene til det danske personalet i
stor grad ble utbetalt i varer, som da måtte omsettes på det
lokale markedet, direkte eller via mellommenn. Interaksjon
var hovedtemaet i denne historien.
Et særtrekk ved den førkoloniale perioden var den utstrakte
seksuelle interaksjonen. De fleste europeiske soldatene
fant en lokal partner, og offiserene kunne på formelt vis
gifte seg inn i lokale stormannsfamilier. 7 Selv den siste
danske guvernøren før de danske fortene ble avhendet
til britene i 1850, Edward Carstensen, fant sin afrikanske
brud, 13 år gammel, straks han kom til Gullkysten.
«Tanken på at leve her på Kysten i mange Aar uden en
Kvindes Hjærte nær mig er uudholdelig.» 8 Et resultat av
dette var fremveksten av en stor gruppe av mulattfamilier,
«euro-afrikanere» eller «dansk-afrikanere», med navn
som Casley-Hayford, Rheindorf, Hutton-Mills, White.
De spilte en fremtredende rolle gjennom de ulike historiske
fasene som fulgte, først i samarbeid med europeerne i
handel og administrasjon, deretter også som pionérer i nasjonalismen
og til slutt i solide posisjoner etter uavhengig-
heten. Norsk Utviklingshjelps første generalsekretær, R.K.
Andresen, var forundret da han under planleggingen av
en reise til Ghana på begynnelsen av 1960-tallet fikk høre
at han ville få en ghanesisk admiral ved navn Hansen som
forhandlingspartner. 9
Slavehandelen inngikk i denne historien om interaksjon,
før 1700 som en mindre del, på Rasks tid som ca. en halvdel
av eksporthandelen. 10 I 1792 kom så den danske regjerings
varsel om at slavehandelen ville bli avviklet, men
med et ti års moratorium. Paradoksalt nok nådde handelen
et høydepunkt i dette tiåret, både på grunn av Napoleonskrigene,
da danskene kunne seile under nøytralt flagg,
og fordi man ønsket å få på plass et tilstrekkelig antall
slaver før forbudet trådte i kraft i 1803. I vårt bilde av den
europeiske virksomheten i Vest-Afrika er det slavehandelen
som dominerer, både ut fra humanitære normer og på
grunn av betydningen for det atlantiske økonomiske systemet.
Men for Rask var ikke dette noe hovedtema, det er
knapt nevnt i boka. Slavehold var en selvsagt del av den
lokale virkeligheten, ikke bare på afrikansk side. Alle de
danske hadde i alle fall én slave, guvernøren kanskje trefire.
Først mot slutten av boka, under hjemreisen, finner
vi ett avsnitt der han reagerer på denne «… avskyeligste
Handel» og viser følelser: «Sandelig mine Øjne løber ofteste
over ved at see det, og mig indfaldt det som Apostelen
skriver: To; 2, 26». 11 Rask var representant for den
tidlige opplysningstid, men en hel tankeverden atskilt fra
abolisjonismen, slik den fremstod to generasjoner senere,
på dansk side med naturviteren Paul Isert som en fremstående
representant. 12
Ut fra sitt ståsted har Rask naturligvis mange sterkt negative
vurderinger av lokal kultur. Det gjelder spesielt religion,
med offer- og begravelsesritualer som kunne inkludere
masseavlivning av slaver og ofring av medhustruer.
Påfallende sterk er fordømmelsen av familiestrukturen,
der man kunne finne høvdinger med dusinvis av koner
og hundrevis av barn som Rask mener ble behandlet ansvarsløst
og i verste fall fritt kunne pantsettes eller selges. 13
Men Rask er ikke kritikkløs i slike beskrivelser, han skiller
eksplisitt mellom første- og annenhånds observasjoner og
han tar til tider forbehold om sannhetsgehalten. Han har
hørt om kannibalisme, «hvilket jeg antegner saa som det
er berettet og for min Person tør ikke tvivle deroverfor de
Bekræftelser mig derom ere givne, men paabyder dog ikke
nogen anden at antage.» 14
Hvilken rolle spiller så begrepet om «rase» i denne fremstillingen?
Dette er et av de første spørsmål vi stiller for
å klassifisere reiseskildringer av denne typen. Svaret er
at begrepet knapt blir benyttet av Rask. Felles om folket
på Gullkysten bruker han begrepene «negrene» og naturligvis,
i religiøse kontekster, «hedningene», men også
det nøytrale «de sorte». Han tegner stereotyper, men da
kulturelt bestemt. Akkrafolket kan være «ufordragelige»:
«Hofmodige» og «forfængelige». Men først og fremst er de
«upålidelige»: «Falske», «feige», «tyvaktige», «tankesløse»,
«dovne». Men dette fremstilles ikke som uavvendelige raseegenskaper.
Hvis de innfødte blir «øvet», kan de bli både
«oppvagte og skjerpede», de har «nemme og hurtige» hoder.
Hvis de ikke var så dovne, kunne de makte «allehånde
Kunster at lære». Rask noterer seg dessuten variasjoner i
mentaliteten i de ulike lokale etniske gruppene, «akkraene»
(ga-folket), Fanti og Akwamu, og han tar forbehold
om individuelle unntak innen den enkelte gruppe. 15
Påfallende til å være fra denne perioden, med slavehandelen
som en dyster del av konteksten, er de positive kul-
turtrekkene som Rask fremhever: Akkraene er et «friskt
og velskapt» folk, og barn av mulatter er så smukke at
«de kunde være fødte i London af den ædleste engelske
Herkomst». Det er færre uføre blant dem enn i Europa
(«dumhet, døvhet, blindhet»). Rask under seg om dette
kan skyldes at barn med lyter blir satt bort, men om dette
fikk han aldri spurt, «så det er bare min egen Tanke.» 16
Musikken deres er «liflig og behagelig», selv om dansen
kan virke «latterlig». 17
En antydning om den såkalte «speileffekten» i kulturmøtet
– det fremmede som utgangspunkt for selvrefleksjon – finner
vi hos Rask i selvkritiske sammenligninger: «Akkraene
lever lenge, de er alltid lystige og leende, aldri forslagne
eller over noen ting bekymret, de tar lett på ting og sparer
på denne måten både legeme og sinn.» Når det gjelder sår
og skader er de «… snarere at heele end den bæste Læge
med al sin Kunst hos oss». Generelt er de «langt bædre
betjent end vi, hvad deres Sundheds Pleje angaar», til tross
for alle apoteker og kirurger i Europa. Sosialt merker Rask
seg at de er «indbyrdes sammenholdende og goddædige
imod hin anden», alltid villige til å dele. 18
Lignende stereotyper omkring afrikanere kan vi finne
også blant senere tids europeere med langtidsopphold i
Afrika, fra misjonærer og kolonitjenestemenn til bistandseksperter.
Norgesartikkelen i Encyclopedia Britannica fra
slutten av 1700-tallet har en lignende opplisting av norske
nasjonale og regionale karakteregenskaper, men da for det
meste med positive fortegn. 19
Hvordan slike stereotyper skal behandles analytisk, er et
vanskelig spørsmål. Til en viss grad representerer de en
konstruksjon – i forholdet til Afrika på en måte som bekrefter
vestlige kjerneverdier, slik Said har argumentert
når det gjelder Orienten. Til dels vil stereotyper dukke
opp ved alle kulturmøter, der både banale misforståelser,
behovet for samhold og frykt for det fremmede kan spille
en rolle. Men stereotyper kan også inneholde elementer av
sann observasjon, afrikansk selvkritikk kan bekrefte dette.
Metodiske diskusjoner av slik spørsmål kan vi finne i tilknytning
til den nyere interessen for mentalitetshistorie i
europeisk og norsk historieforskning. 20
Ut fra holdninger til Afrika som senere ble rådende er det
interessant å merke seg hva Rask ikke er. Han er ikke diffusjonist.
Et eksempel er at han i sine lange ordlister over
ga-språket finner mange ord som ligner både bibelske og
klassiske, men han tar det for gitt at like ord kan oppstå
uavhengig av hverandre. Verdens mange tungemål tror
han ikke skyldes migrasjoner, men Guds straffedom over
det syndige mennesket, jf. Babels tårn. Bare i ett tilfelle,
nemlig særbehandlingen av den førstefødte og omskjæringen
etter et bestemt antall dager, finner han likheten
så påfallende at han mener det «ubestridig» må være tatt
fra israelittene og deres forfedre. 21 Videre er Rask ikke as-
similasjonist, Gullkystens folk bare er der, med sin kultur,
forskjellig fra Europa. Om de på mange felter er kulturelt
kritikkverdige og teknisk tilbakeliggende, er dette en del
av den faktiske orden i verden. Han er ikke opptatt av
at europeerne kan bidra til forbedringer, begrepet «utvikling»
finnes knapt i hans vokabular.
Og endelig er Rask ikke misjonerende. Dette kan synes
merkelig, Hans Egede og Thomas von Westen, Grønlands
og samenes misjonærer, var tross alt hans samtidige.
Verken kongen eller Kompaniet hadde på Rasks tid noen
forventning om at festningspresten skulle drive misjon,
å utfordre de lokale afrikanere på deres religion var ikke
ønsket. I hele beretningen nevner Rask bare én religiøs
episode, en dansk soldat på dødsleiet, og fra lokalbefolkningen
nevner han kun ett eksempel på omvendelse. 22
Den inderliggjorte kristendommen som senere utgjorde
en springfjær til oversjøisk misjon på bred front, lå flere
generasjoner lengre fram i tid.
Vi har utnyttet denne reisebeskrivelsen som levning, med
sikte på å få fram forfatterens personlige profil i oppfatningen
av de lokale samfunn. Forandringene av det europeiske
afrikabildet i tiden som fulgte, har vært et aktuelt
forskningstema helt siden Philip Curtin åpnet dette
temaet på 1960-tallet. 23 De danske reisebeskrivelsene fra
Gullkysten, et halvt dusin i tallet, inngår som interessante
kilder i denne sammenhengen. 24 Den norske Selena
Axelrod Winsnes, amerikansk født, har de siste 25 årene
gjort en formidabel innsats med å oversette til engelsk og
kommentere disse reiseskildringene. En historiografisk
oppgave kan nå være å se nærmere på tematiske linjer og
begrepsmessig utvikling i denne litteraturen. Blant de generelle
spørsmålene som da reiser seg, er hvilke sosiale og
idémessige faktorer som bestemmer slike bilder av de andre
og hva som skaper endringer i disse bildene.
Skiftet i afrikabildet mot slutten av 1800-tallet kan fortelle
noe om dette. Makt farger diskursen, på dette som på
andre områder, kolonierobringen innebar en forskyvning
fra interaksjon til dominans, noe som også avspeilte seg
i språket. Den overlegne industrielle teknikken påvirket
holdningene, afrikansk kultur fremstod stadig mer som
«tilbakeliggende». Det samme gjorde utviklingen av humanitære
normer slik det bl.a. manifesterte seg gjennom
kampen mot slavehandel og slaveri, og ble brukt som legitimering
av kolonistyre. Hele kolonisituasjonen skapte
dessuten en større personlig avstand enn under de gjensidige
avhengighetsforholdene som Rask observerte. Mulattene
ble typisk nok skviset i denne utviklingen, både
økonomisk og sosialt.
Et avsluttende spørsmål kan være om festningene og fortene
pekte framover mot kolonierobring. Slik skrives gjerne
historie, men det er fordi vi vet hvordan det gikk. For
Rask lå det ingen slik fremtid i kortene. Derimot begynte ➤