ForFlytninger i Fortiden

40 Fortid 3/11 På tema 41
sige i tillegg til det faktuelle, var Alexander von Humboldt
som utforsket Sør-Amerika i 1805–1809. Før Humboldt
ga ikke vitenskapelige reisende uttrykk for følelsesmessige
reaksjoner på landskapet, men fokuserte i stedet utlukkende
på tid, sted og handling. Carsten Smith tilhørte
således den nye generasjonen av romantiske eller såkalte
sentimentale reisende. Før jeg går videre med ferden oppover
elven, er det nødvendig å stoppe opp og se litt på ekspedisjonens
formål.
Afrikas store elver
Det man visste om Afrikas store elver så sent som slutten
av 1700-tallet, var minimalt. Om Nilen visste man ikke
mer enn det Ptolemeios (ca 90–168) hadde skrevet 1600 år
tidligere, og ingen europeer før Mungo Park (1771–1806)
i 1795 hadde noen gang sett Niger. 17 Om Kongo-elven,
som ble oppdaget av portugiserne i 1494, visste man ikke
annet enn at den hadde «større vannføring enn både Nilen
og Ganges», at den «alltid var i flom», noe som «måtte bety
at den hadde store forgreninger inne i landet, slik at det
alltid var regntid ved minst en av grenene». 18 Ekspedisjonens
viktigste målsetting var derfor uten tvil den geografiske
kartleggingen av Kongo (eller Zaire) og dens bielver
for å finne elven(e)s kilder og få bekreftet eller avkreftet en
gang for alle om Kongo var identisk med Niger, slik noen
hevdet.
At en elv av slik størrelse som Zaire og som tilbyr
så mange merkverdigheter ikke skal være kjent
med noen grad av sikkerhet … er ikke forenlig
med den nåværende fremskredne stillingen til
den geografiske vitenskapen, og lite prisverdig for
de europeerne som i nesten 300 år har okkupert
ulike områder av kysten …; så begrenset er vår
kunnskap om løpet til denne bemerkelsesverdige
elven, at det eneste kartet av den, som har noen
pretensjon om å være nøyaktig, ikke strekker
seg over 130 miles, og det kan stilles alvorlige
spørsmål ved hvor korrekt denne undersøkelsen,
som den kalles, er. 19
Slik innledet Barrow instruksen til kaptein Tuckey. Den
store vannføringen gjorde det maktpåliggende å få undersøkt
ikke bare hovedløpet, men også bielvene i den hensikt
å fastslå deres kilder. 20 Smith kommenterte vannføringen
flere ganger i sin dagbok, første gang så tidlig som 2. juli,
da han med henvisning innfødte i Kongobukten som
«havde været høit oppe i Congofloden», kunne fortelle at
elven var «seilbar for Baade i en meget lang Stræking». 21
Noen dager senere da skipet hadde ankret opp ved Sharkpoint
i munningen av elven, bemerket Smith at
Landet mod Norden (Mona Mazea) ligner
fuldkommen Maxwells Afbildning deraf.
Mundingen af Floden er meget stor, maaskee
femten mile over. De nøgne Høie i det Indre
bestaae formodentlig af Sand. Fathomlespoint
ligger lige for os. Paa denne Odde, heniod
Brinken, som falder perpendikulær 100 Favne,
havde Skoven Udseende af at være udhuggen. Det
er ved denne Odde at Floden først begynder at faa
sin virkelige Brede. 22
Allerede 12. juli uttrykte Smith likevel tvil om elven virkelig
var så stor som ryktene tilsa: «Alt synes nu at vise, at Beskrivelserne
over Flodens store Brede, over Længden af dens
Løb ec. have været overdrevne, og at den hele Expedition
vil endes snarere end Nogen formodede. Løbet er meget
smalt, og Strømmen aldrig mere end tre Knuder, endskjønt
sex ere anførte på Kartet.» 23 Og igjen 25. juli i nærheten
av Coymans Point, stedet «hvor tre af Flodens Løb fløde
sammen», bemerket han at «Flodens hele Udseende, dens
talrige Sandbanker, lave Strandbred, ubetydelige Strøm og
snævre Løb, synes kun lidet at svare til dens overordentlige
Rygte. Dens Kilder kunne ikke ligge længre inde i Landet
end Senegals og Gambias». 24 Elvens vannføring var også
et tilbakevendende tema for hos kapteinen som var blitt
pålagt ansvaret for den geografiske og hydrografiske kartleggingen.
Tuckey var atskillig mer detaljert i sin dagbok
enn Smith, selv om også han ga uttrykk for at rapportene
om elvens størrelse var overdrevet. 17. august etter at følget
hadde fått øye på Yallala-stryket noterte han at de ikke var
«mindre overrasket enn skuffet over å finne, i stedet for
en ny Niagara, som etter beskrivelsen fra de innfødte og
den skrekken de hadde gitt oss grunn til å forvente, ikke
fant annet enn … en bekk som klukket over en steinete
grunn». 25 Like skuffet ble de over å oppdage at det ikke var
mulig for båtene å passere. Etter nærmere undersøkelser
kom Tuckey dog frem til at elven antakelig steg med hele
tolv fot i regntiden og elven ville dermed stemme bedre
overens med det de innfødte hadde fortalt. Likevel var
det ikke mulig å forene vannføringen i stryket med vannføringen
i elven nedenfor. Og siden de visste «at det på
denne årstiden ikke er en eneste bielv som er stor nok til å
drive en mølle nedenfor fallet, så kan vi umulig redegjøre
for denne vannmengden med mindre vi antar, som Dr.
Smith foreslår, at det finnes underjordiske forbindelser eller
huler fylt med vann.» 26 Imidlertid noterer Tuckey endringer
på tilbakeveien: Følget måtte gå lange omveier for
å krysse sideelver som på turen opp nærmest hadde vært
for bekker å regne. Videre var elven selv blitt farbar med
kanoer der de tidligere hadde måttet bære dem. Etter å ha
kommet tilbake til transportskipet 17. september noterte
han at elven hadde steget med syv fot ved Tall Trees uten
at det hadde påvirket vannets hastighet. 27
Den siste etappen
Transportskipet hadde altså blitt liggende ved Tall Trees,
mens «Congo» fortsatte så langt det kunne komme oppover
elven. Datoen er 5. august. På turen opp hadde elvens utse-
ende endret seg, kunne Smith fortelle; den var ikke lenger
delt i forskjellige løp, «men vedbliver i en lang Strækning
at være fri for Øer. Dens Bredde her antog jeg for at være
den samme som Dramselvens ved Broen». 28 På den videre
ferden benyttet ekspedisjonen seg blant annet av to «doble
båter» – en slags katamaran – og enda senere det de kunne
rekvirere av kanoer fra lokalbefolkningen. 14. august så
Smith for første gang «det berømte Vandfald ved Yallalla
… Men hvor bleve vi ikke skuffede i vor Forventning, da
vi blot fandt en ringe Vandsamling med et ubetydelig Fald
af nogle faa hundrede (?) Alen». 29 Vannfallet ved landsbyen
Inga synes dog å være noe høyere, noterer Smith noen
dager etter, og senere ved landsbyen Kullu får de opplyst
av lokalbefolkningen at «Floden høiere oppe danner en
stor sandig Øe og ender sig i mangfoldige Grene, efter
Nogles Udsagn i sumpigt Land». Da fortroppen kom tilbake
til Inga etter en utflukt, besøkte Smith på egenhånd
en «Klipperevne, og havde en prægtig Udsigt over fire af
Flodens Vandfald, af hvilke det øverste, Sanga Yallalla
(Sangalla), ei langt fra vort forrige Opholdsted, synes at
være det største af den hele Række, som formodentlig er
sex i Tallet». 30
Den 16. august besluttet kapteinen at følget skulle fortsette
videre til fots fordi «floden … ikke uden megen Vanskelighed
[kan befares]» fordi den ved landsbyen Inga «ere
fuld af Fald og Klipper». 31 På dette tidspunktet var også
en del av følget blitt syke og Smith bemerket i dagboken
at selv om «Vort hele Mandskab var omtrent tredive» så
var «af dem … kun faa skikkede til en lang March» og
«Ulykkeligviis synes de Fleste af vort Reiseselskab at være
Mennesker, der ere ganske uskikkede til en lang March.
De faa Marinere vi have er af Veteran-Bataillonen». 32
Det resterende følget dro videre til fots og utforsket begge
sider av elven. Bare unntaksvis var kanoer til leie hos lokalbefolkningen.
Den 3. og 4. september noterte Smith
henholdsvis at de
mod Aftenen naaede Condo Jonga i Bunden
af den Bugt, Flodens vide Udbredning danner
før det øvre Sangala, vi hadde passeret forbi, et
nogle Fod næsten lodret Fald. Vi havde igjen en
smilende Udsigt over et fladt Land. Floden havde
Udseende af en nordisk Indsøe med Skovrige
Bredder og hesteskoformige Klipper i Midten.
Dette er Begyndelsen af et dyrkbart og seilbart
Land, som er mere folkerigt og hvor Levnesmidler
kunne faaes tiltjøbs, 33
og at de «havde i dag den behageligste Tour i lang Tid.
Kanoer transporterede os over Bugten, og vi vandrede
lands dens jevne Bredder». 34 Den 6. og 7. september fikk
de leid nok kanoer til at hele følget kunne seile, men de
fikk raskt beskjed om at bortenfor de «maleriske Klipper»
og «noget høiere opp indknibes Floden igjen, og man
sagde os, at Kanoer ei kunde passere der med vore Folk i
dem». 35 Smith har under hele ferden begeistret fortsatt sin
botanisering.
I Tuckeys dagbok går det imidlertid frem at turen har
vært atskillig mer strabasiøs enn det som fremkommer i
Smiths dagbok. Det var ikke uvanlig at dagsturen varte
i ti timer og den gikk ofte i svært kupert terreng. Det var
heller ikke uvanlig at Tuckey, Smith og noen få andre
utgjorde en fortropp som undersøkte forholdene høyere
oppover i elven, og derfor gikk atskillig lengre dagsetapper
enn hovedtroppen. Om ekskursjonen generelt noterte
Tuckey at de ikke fant vann til å fylle drikkeflaskene med
mer enn en gang om dagen, og kildene var vanligvis svært
små. Det eneste føderådet de greide å skaffe var noen få
fugler og egg, noen kassavarøtter, grønne plataner og bønner,
men alt i så små kvanta at det ikke var tilstrekkelig
til å dekke dagsbehovet til 20 mann. «Vi så ikke en eneste
sau eller geit, og ikke mer enn to eller tre griser. Palmevin,
som vi fant uendelig mer forfriskende og takknemlig for
magen når vi var varme og slitne, enn både vin, brennevin
og vann, er det sparsomt av i denne årstiden, på grunn
av den lange tørken.» 36 Noen dager senere tar han igjen
opp matmangelen: «Denne ekskursjonen har overbevist
oss om at det overhodet ikke var praktisk gjennomførbart
å trenge inn i landet med noe større antall menn langs
noen av elvens sider både på grunn av landskapets natur
og fordi det var umulig å skaffe mat.» 37 Bortsett fra en
kort bemerkning 3. september om at det nå skulle være
mulig å få «Levnedsmidler … tilkjøbs» nevner ikke Smith
strabasene med ett ord.
Et par dager senere tar Tuckey konsekvensene av situasjonen
og sender båtsmannen med 15 mann tilbake til
«Congo», mens han selv fortsetter videre sammen med resten
av følget, men også de må til slutt gi tapt og returnere:
«10. sept. La ut på tilbakeveien vår kl. 8; vår beholdning,
to stykker bast, to stykker chintz, noen få glassperler: intet
brennevin, intet sukker, heller ikke noe annet,» 38 noterte
Tuckey. Da befant følget seg da omtrent 280 engelske miles
(ca. 450 km) fra kysten – lenger enn noen hvite før dem
var kommet. Ifølge gartneren ble denne beslutningen tatt
med «stor Fortræd for Smith, der var bleven saa henrykt
ved Landets bedre udseende og ved den majestætiske med
skjønne Situationer omgivne Flod, som nu uhindret kunde
befares, at det var med yderste Vanskelighed han kunde
formaaes til at vende om». 39 Strabasene og mangelen på
mat var således ikke nok til å ta motet fra Smith, men
han hadde da også betydelig erfaring fra svært strabasiøse
utferder, ikke minst i den norske fjellheimen over flere år.
Da følget ankom Inga den 13. september fikk de høre at
mange på «Congo» var syke eller døde. Dagen etter noterte
Tuckey at «Dr. Smith og to av våre folk er for syke
til å flyttes» slik at han ikke kunne fortsette videre til skipet.
Den 15. august la imidlertid Tuckey av sted sammen
➤