ForFlytninger i Fortiden

30 Fortid 3/11 På tema 31
og beinet ble nesten kappet av. Skipskirurgen måtte fullføre
amputasjonen, og matrosen slapp fra det med livet
i behold. Noen dager senere falt to mann fra råen, men
ble mirakuløst fanget opp av et lavere seil og slapp fra det
uten alvorlig skade. Men det forekom senere at noen døde
av sykdom under reisen, eller falt over bord og druknet.
En dag oppdaget mannskapet et skip ved siden av seg. De
trodde det var en tyrker, en betegnelse på skip med pirater
fra Algerie, Marokko etc, som gjerne erobret fremmede
skip og gjorde mannskapet til slaver. Derfor ble våpnene
gjordt klare, men skipet drev unna.
I begynnelsen av januar nærmet de seg Tenerife og så stor
ild i horisonten. De kunne ikke forstå hva det var, og det
skapte både frykt og forundring. Det viste seg senere at
det var et vulkanutbrudd på Lanzarote. Noen dager senere
noterte skipspresten at solen begynte å varme og tine opp
de frosne lemmene, slik at de kunne ta av vinterklærne.
Etter et opphold på Tenerife kom skipet ut i storm, men
slapp velberget fra det. Deretter fikk det god hjelp av
nordostpassaten og kom helt over mot kysten av Brasil.
Underveis møtte de et fartøy som de fryktet var fiendtlig
og fikk falkonettene på plass. Men det viste seg å være et
hollandsk fartøy som skulle til Batavia. Det hadde vært
to måneder i sjøen. 23 personer var døde og mange syke.
Det trengtes legehjelp da begge legene var blant de døde.
Cron-Printz Christians lege ble derfor hyppig satt over på
det hollandske skipet i fjorten dagers tid til helsetilstanden
hadde bedret seg. Deretter ble kursen lagt om i retning
Sør-Afrika. De kom igjen ut for storm, og nye lekkasjer ble
oppdaget. Fire sauer døde, og mye proviant ble ødelagt.
Nå begynte det også å bli kaldt igjen (det var høst på den
sørlige halvkule), og det merktes godt ettersom de kom fra
varmere strøk.
Hjelpen til det hollandske fartøyet hadde kostet verdifull
tid, og det ble derfor besluttet ikke å gå innom Sør-Afrika.
I slutten av juni kom skipet til Java og ankret opp ved
innseilingen til Sundastredet. Der kom innfødte ombord
med høns, kyllinger og et stort antall skilpadder. Deretter
fortsatte seilasen gjennom Sundastredet og Bancastredet
der farvannet var så vanskelig at de bare kunne seile om
dagen og måtte kaste anker straks det ble mørkt. Nå begynte
det tydeligvis å bli snaut med proviant ombord. En
gang ble Zimmer sendt i land og kom tilbake med kokosnøtter,
en del kapuner, høns og to kuer.
I slutten av juli kunne de se kysten av Kina. Snart kom
los om bord, og de fikk seile opp Perlefloden til den lille
øya Whampoa der de ankret opp. Her fikk de føre opp
pakkhus. Det var bare tyve kilometer igjen til Kanton,
men nærmere fikk ikke fremmede skip komme. Tollere og
andre kinesiske embetsmenn kom ombord for inspeksjon
og målte opp skipet og ila toll. All handel måtte foregå
med autoriserte såkalte Hong-kjøpmenn, som skaffet alt
de trengte fra sine Hongs, varelagre. Disse kjøpmennene
ble en slags agenter for utlendingene.
Kanton var omgitt av en bymur, og rett utenfor muren
lå det en forstad hvor utlendinger leide et «factori» av sin
kjøpmann. Det var et bolighus med lagerplass, og handelsfolkene
på Cron-Printz Christian flyttet straks dit for
å drive forretninger. Mannskapet og varer ble fraktet til
og fra faktoriet med skipets egne båter. Utlendingene fikk
ikke bevege seg fritt innenfor bymurene i Kanton, men
var avhengig av å bli invitert av sin Hong-kjøpmann.
Zimmer var i Kanton fire ganger, en uke hver gang, og
sikkert mest ved faktoriet. Han fikk solgt sine egne varer
og kjøpt det han skulle ha med hjem og fikk laget figuren
av seg selv. Det var vanlig å få kinesiske face-makers til å
lage slike. Både kapteinen, den hollandske supercargoen
og tre andre av skipets folk hadde med seg tilsvarende figurer
hjem.
I sin journal skrev Zimmer bare nøkternt om det som
skjedde ombord, mens Huusman i sin bok rimelig nok
fortalte atskillig om sine inntrykk av kineserne og Kanton.
Så lenge europeerne oppholdt seg i Kanton, spilte innbyggerne
komedier under åpen himmel i nesten hver eneste
gate i byen. De flotte draktene de brukte, var det som
gjorde størst inntrykk på Huusman. 4
Kineserne var «et vel poleret og artigt Folk», mente han.
De var meget renslige, og gatene ble holdt så rene at det
ikke engang var tillatt «sit Vand at afslaae». Men kineserne
hadde hang til løsaktighet, og de var stolte og innbilske og
lurte på om europeerne hadde like fine ting som dem. De
mente, neppe uten grunn, at de fleste vitenskaper stammet
fra Kina. Likevel hadde de en viss respekt for europeerne,
mens de betraktet andre asiatiske folk som dumme fe. En
del kinesere kunne snakke engelsk, fransk og hollandsk,
men vanligvis kommuniserte de med europeerne på portugisisk.
Vanligvis var kineserne ateister, men det fantes også noen
filosofiske sekter slik som hos de gamle grekerne, fastslo
Huusman. Dessuten var det en del avgudsdyrkere, men
det var mest dumme og ulærde folk, og det fantes noen
som trodde på reinkarnasjon i dyr. Noen kristne fantes
også i Kina, men de fleste av dem ble kalt «Riis-Kristne».
Det var fattige folk som hadde blitt omvendt i håp om å få
opphold blant de kristne. Men misjonen gjorde visstnok
fremskritt lenger nord i landet slik at geistligheten håpet at
innen femti år skulle nesten hele Kina bli katolsk.
Huusman skrev at kineserne var arbeidsomme, og at de
hadde laget mange imponerende byggverk og konstruksjoner
slik som porselenstårnet ved Nanking, broer over
store sjøer, utsprengte tunneler gjennom de største fjell,
kanaler over hele landet og broer som hang i luften fra et
fjell til et annet. Dessuten var de meget dyktige til å etterligne
varer som europeerne viste dem.
Te var den viktigste varen europeerne ville kjøpe i Kina,
og Huusman skrev at den edle te bare vokste i Kina og
bare i én provins. Porselen ble laget både i Kina og Japan,
og den japanske var den beste. Kineserne laget også atskillige
lakkarbeider og kunstige blomster, og de utvant
gull og hvitt kobber som ble kalt kinesisk tinn. Silkestoffer
av alle typer ble fremstilt i Kina, men ulltøy fantes ikke,
bortsett fra det europeerne hadde hatt med. Skarlagen og
andre klesvarer samt bly var svært ettertraktet i Kina.
Kineserne var også meget interessert i europeisk sølv og
penger, og europeerne ble derfor flittig oppvartet av kjøpmenn
som ville ha dem til å handle med seg. En del hadde
ingen betenkeligheter med å bedra kristne, men satte tvert
i mot sin ære i det, men det fantes også folk som opptrådte
redelig overfor utlendingene. Kineserne hadde en mynt
av messing med firkantet hull som de kalte «Cass» (cash).
Sølvet de fikk tak i, ble ikke utmyntet, men rent gull og
sølv var gangbart etter vekt. I det hele tatt ble alt i Kina
kjøpt og solgt etter vekt.
I noe over fire måneder varte oppholdet i Whampoa, og
syv mann mistet livet, de fleste av sykdom. Rigg og skrog
ble overhalt, og de hadde hjelp av kinesiske tømmermenn
med innredning av lasterommene slik at de passet til lasten
som skulle med tilbake til København. 5 Innkjøpene tok
sin tid, med langvarige forhandlinger i begynnelsen. Først
og fremst var det te av forskjellige typer som ble kjøpt og
lastet ombord, en del porselen, noe kvikksølv, hvitt kobber
samt drageblod (et vegetabilsk produkt til fremstilling
av lakk og ferniss). En dag kom det ombord en kasse med
porselen og tre andre kasser av forskjellig størrelse som var
merket F.Z. Dette var sikkert Zimmers private innkjøp,
og her var trolig også leirfiguren av ham selv (som fortsatt
er i familiens eie).
Selvsagt ble det kjøpt store mengder proviant, og mye i
form av levende dyr, blant annet 24 griser og 120 høns.
15. desember begynte hjemreisen. Denne gang gikk skipet
innom Kapp i Sør-Afrika og fylte vann og supplerte
provianten. Huusman la merke til Ruben-Eyland i innseilingen.
6 Hit ble fanger sendt slik som til Bremerholm i
København. Cron-Printz Christians folk ble for øvrig tatt
spesielt godt imot, for guvernøren hadde ikke glemt den
tjenesten de hadde gjort året før, til den hollandske ostindiafareren
som manglet lege. Han hjalp dem for eksempel
med å få kjøpt sauer til rimelig pris.
Alle tjenestefolk i Kappstaden var svarte slaver, og det var
svært mange av dem, noterte Huusman. Det skyldtes at
skipene som kom fra Batavia og andre steder i sør-øst Asia,
hadde mange svarte med seg til oppassere. Men hollen-
derne måtte betale det ost-indiske kompaniet i Holland
fem hundre gylden for hver slave de førte med seg hjem, så
de solgte dem heller i Kappstaden.
Hottentottene gjorde et særlig stort inntrykk på Huusman.
Det var et folk som ikke hadde noe menneskelig ved
seg unntatt legemet, mente han. De ble født hvite, men
på grunn av alt fett og lignende som de smurte seg inn
med og solbading, ble de svarte. Det fantes både tamme
og ville hottentotter. De tamme var daglig å se i omegnen
ved Kapp, mens de ville holdt seg lenger unna. Om noen
av de tamme kom i kontakt med dem, ble de slått i hjel.
Etter vel en ukes opphold i Kappstaden gikk ferden videre.
Snart passerte de øya St. Helena som var et kjent forfriskningssted
for sjøfarende. Men de reiste forbi, til neste øy
Ascension der de kastet anker. Øya var ubebodd, men det
var fullt av fugler som var så tamme at man kunne fange
dem med hendene. 7 Skilpaddene var også lette å fange, og
det var formålet med besøket. Om natten gikk hunskilpaddene
opp på land for å legge egg i sanden. Når det var
gjort, sprang skipsfolkene som hadde gjemt seg i nærheten,
til og veltet skilpaddene over på ryggen, og da kunne
de ikke komme noen vei. På én natt fanget de 32 skilpadder
som veide mellom 200 og 250 kg. De var fulle av egg
og kunne leve ombord opp mot seks uker fordi de tæret
på eggene. Kjøttet var meget godt å spise, skrev Huusman,
spesielt når man ikke hadde noe annet, og det var sunt.
I begynnelsen av juni møtte Cron-Printz Christian en engelsk
seiler og fikk høre at alt var fredelig i Europa. Noen
uker senere kom de til Shetland der det ble en ny stopp,
og 25. juni nådde de Øresund og løsnet syv kanonskudd
som ble besvart fra Kronborg og Helsingborg. Samme
kveld kastet de anker på Københavns red. Reisen hadde
tatt nøyaktig tyve måneder, og av de 94 som reiste ut, var
det 83 som kom hjem igjen. Til sammen var 8570 mil
tilbakelagt, etter Zimmers beregning.
Cron-Printz Christian kom hjem i rette øyeblikk, for akkurat
den 25. juni ble det holdt konstituerende generalforsamling
i Asiatisk Kompagni som skulle videreføre
handelen på Asia. 8 Det viste seg vanskelig å få tegnet aksjene,
og generalforsamlingen ble avbrutt. Men så innløp
meldingen om at Cron-Printz Christian og en indiafarer
var på vei ned Øresund. Da våknet optimismen, og aksjekapitelen
ble fulltegnet med kongefamilien og de ledende
personer i fremste rekke. Asiatisk Kompagni ble den virkelig
store suksessen i dansk næringsliv, og i de følgende
femti årene var aksjene i kompaniet gullkantede papirer.
Det skyldtes først og fremst teen fra Kina. ■ ➤