ForFlytninger i Fortiden

86 Fortid 3/11 På tema 87
Wollert Konows måltale som statsminister fra Frisinnede
i 1912 var på samme måte utslag av denne tendensen til å
hevde regjeringens overordnede stilling overfor Stortinget.
Han fant det fremmed at han i enhver sak skulle «være
avhængig av de skiftende stæmninger, som kan gjøre sig
gjældende av tilfredshet, av bitterhet og uvilje fra dag til
dag» bare fordi han «var utsat for det vanheld at ha 19
stemmer der imot mig». 52 (Hans regjering sprakk straks
fordi Høyre trakk sine statsråder.) Denne holdningen ville
åpnet for omkamp om parlamentarismen. Frisinnede var
imidlertid alene på borgerlig side om å argumentere slik.
Selv Høyre hadde stilt seg bak parlamentarismen. Den
anti-demokratiske legningen ga seg også uttrykk i holdningen
til «lekmannsskjønnet» på Stortinget, at ukyndige
stortingsmenn skulle beskjeftige seg med saker de ikke
forsto seg på. Nansen formulerte det nokså rammende:
«Jeg vil tale til de unge om den kreftskade for vårt samfund
som legmannsskjønnet er. For oss gamle gjelder
Mose ord: Den slekt må dø.» 53 I stedet var Nansen inne
på tanken om et faglig styrt Norge, der næringsveiene var
representert på Stortinget. 54 Derfra kan man, men ikke
nødvendigvis, trekke linjer til den korporative stat i det
fascistiske Italia. Under 1. verdenskrig arbeidet Nansen
ved flere anledninger, både i 1914, 1915 og 1917, for en
samlingsregjering i stedet for en partiregjering. 55
Frisinnede Venstres udemokratiske og anti-parlamentariske
linje var i utakt med samfunnsutviklingen. Ingen store
velgergrupper søkte til Frisinnede. Hvis man skal generalisere
kraftig, gikk industriarbeiderne til Arbeiderpartiet,
bøndene til Venstre og næringslivsfolkene til Høyre. Samtidig
som Frisinnede arbeidet for borgerlig samling, kjempet
partiet ironisk nok for å bevare sin profil. Landsmøtet
vedtok i 1922 å bygge opp en selvstendig partiorganisasjon
etter mange års intimt samarbeid med Høyre, og i februar
1926 ble det vedtatt at alt samarbeid med Høyre skulle avsluttes.
56 Tiltrekning til fascismen i partiet og Tidens Tegn
kulminerte med en rekke lokale felleslister og listeforbund
med Nasjonal Samling ved stortingsvalget i 1933, til tross
for motstand sentralt. 57 De fikk inn én representant i 1933
og senere ingen.
Bondetog med innstilt avgang
I lederen Et bondetog? i begynnelsen av mai 1926 beretter
Aftenposten om alle som –åpenbart i fredelig ærend
– oppsøker Stortinget for å fremme sine økonomiske særinteresser.
58 I lederen oppfordres de til å bli hjemme; staten
har allikevel ikke noe å bidra med. Avisen har merket seg
at en «bonde» i et «utbredt Hedemarksblad» har tatt til
orde for et «bondetog til landets hovedstad, noget i likhet
med det bekjendte svenske» med sikte på å få «alle
utgifter ned». 59 Senere i mai avlyste også Tidens Tegn –
den neppe like fredelige – «marsjen mot Oslo» i lederen
Bakgrunden. 60 Redaktøren forklarer hvordan grunnlaget
for parlamentarismen er endret fordi det ikke er mulig
å etablere flertall på Stortinget. Allikevel: «Her i Norge
marsjerer vi ikke mot Oslo av den grund» fordi respekten
for folkestyret er for grunnfestet. Bare kriminalforfatter
og Mussolini-tilhenger Sven Elvestad beklaget dypt midt
i juni på forsiden av Tidens Tegn at man ikke slo spillet
over ende og reddet landet. 61 «Og Nansen hadde da alene
behøvet at sætte sig paa Lysakertoget og stige av i hovedstaden
for dermed lykkelig at ha tilendebragt marschen
mot Oslo [...]»
Først i 1928 ble Nansen statsminister, etter et syndikalistisk
kuppforsøk – i kioskromanen Ulvene av Øvre Richter
Frich. 62 Nansen er lett gjenkjennelig som «den aldrende
videnskapsmann» som tar over som statsminister etter at
den sittende statsminister har kastet kortene og kongen
«[e]fter konference med mindretallets førere telefonerte
[...] personlig til Eidsvold.» 63 Joakim Lehmkuhl er gestaltet
som den unge ingeniøren Nico Blaker, utdannet
i Liège, og major Hvoslef i Samfundsvernet er åpenbart
modell for bifiguren kaptein Haus, som omtales i forbindelse
med mitraljøsebevæpning og bistand til politiet ved
pågripelse av kommunister. 64 I romanen samler de kontrarevolusjonære
seg ved Eidsvollsbygningen og kjører i
væpnet kolonne over Etterstad, der revolusjonsføreren er
innkvartert i et 16-mannstelt, til Oslo og slår revolusjonen
ned. Den historisk interesserte Ulvene-leser kunne
fundere over om akkurat Etterstad var ment å gi assosiasjoner
til «lystleiren» der i 1821. Kongemakten drev den
gang hardhendt oppdragelse av Stortinget, som gikk til
valg mellom 6.000 soldater på Etterstad og 19 krigsskip på
havnen. 65 Fedrelandslaget bestilte boken av Frich i 1927,
men han ble på grunn av «sykdom, rangel og dovenskap»
først ferdig i 1928. 66 Det eneste virkeligheten manglet,
var et kommunistisk ølkjellerkupp for å sette reaksjonen
i gang. Fedrelandslaget fortsatte å leke med tanken om et
utenomparlamentarisk oppgjør etter at Nansen-oppropet
punkterte. Fedrelandslaget fremstår tvetydig. Ulvenes
statskupplignende røverhistorie kler ikke organisasjonen
som skulle forsvare det borgerlige samfunn med brosjyrer
og foredrag.
Konklusjon
Elitistiske overklasseliberalere hadde i 1909 sluttet seg
sammen i Frisinnede Venstre, et parti mot partivesen. Partistifterne
Christian Michelsen og Fridtjof Nansen holdt
fast ved drømmen om et borgerlig-liberalt samlingsparti
som skulle demme opp mot sosialismen. Da unionsstriden
i 1905 var avsluttet, kom imidlertid de gamle motsetningsforholdene
igjen opp med full kraft, og partiene ble
de selvsagte målbærerne av disse interessene. Frisinnede
kunne ikke i lengden leve på nimbusen som omga partiets
sterke menn. Michelsen døde i 1925, og Nansen deltok
ikke i partipolitikken, men tok fra tid til annen politiske
initiativer overfor de regulære politikerne. Da Frisinnede
brøt alt samarbeid med Høyre i 1926, ble partiet stående
isolert og med lav og fallende velgeroppslutning. De politiske
taktikerne i partiet – særlig kretsen rundt Ola og
Rolf Thommessen, redaktører i Tidens Tegn – forsøkte å
komme på den politiske offensiven og gjenoppvekke sine
gamle ambisjoner om nasjonal samling mot sosialismen,
først ved etablering av Fedrelandslaget i 1925 og deretter
ved Nansen-oppropet i 1926. Frisinnedes samfunnsideal
var før-industrielt. Klassekonflikt og egalitarisme
var i konflikt med dette idealet. Idealet var brukseieren,
patriarken, som sørget for sine folk. I Frisinnedes verden
var folk grunnleggende sett ulike. I det fascistiske Italia
fant Frisinnedes strateger paralleller til sin egen ideologi
– troen på at mennesker er ulike, førerdyrkelse, antikommunisme,
korporativisme, orden. Nansen-oppropet i
1926 appellerte ikke til de øvrige partiene, som stort sett
– til tross for tidvis misnøye – hadde akseptert parlamentarisme
og demokrati som grunnleggende realiteter. En
regjering uten partitilknytning ville etter deres mening
nødvendigvis svekket partiene. Frisinnede Venstre var
allikevel i 1926 fortsatt et borgerlig parti, men bar i seg
ideologiske elementer som fant svar i fascismen. I denne
dragningen mellom liberalisme og fascisme fremstår både
Frisinnede Venstre, Fridtjof Nansen, Fedrelandslaget og
Tidens Tegn som politisk tvetydige. ■
Noter
1 Tidens Tegn, 2. mars 1926
2 Tidens Tegn, 4. mars 1926
3 Sturlasson, Kongesagaer, s.143 og 188.
4 Huntford, Fridtjof Nansen – mennesket bak myten, s. 388.
5 Nobel-komitéens formann Fredrik Stangs tale ved overrekkelsen
av fredsprisen for 1922 til Fridtjof Nansen på fransk i [Nobelstiftelsen],
Les Prix Nobel en 1921–1922, Stockholm 1923,
s. 112–118, engelsk oversettelse på http://nobelprize.org/nobel_
prizes/peace/laureates/1922/press.html, lest 25. februar 2011
6 Huntford, Fridtjof Nansen – mennesket bak myten, s.400.
7 Vogt, Nestekjærlighet som realpolitikk – Fridtjof Nansens
humanitære og internasjonale prosjekt 1920–1930, s. 33–37.
8 Huntford, Fridtjof Nansen – mennesket bak myten, 1996, s. 482.
9 Hambro, C.J. Hambro – liv og drøm, s. 100.
10 Sørensen, Fridtjof Nansen – mannen og myten, s. 139.
11 Furre, Norsk historie 1914–2000, s. 37
12 Furre, Norsk historie 1914–2000, 2000, s. 59.
13 Tidens Tegn, 1. mars 1926.
14 Tidens Tegn, 3. mars 1926.
15 Tidens Tegn, 2. mars 1926. Oppspillet før offentliggjøringen
i Tidens Tegn er beskrevet i Jacob S. Worm-Müller, historiske
opptegnelser, Ms. fol. 2656 V–VII, Nasjonalbiblioteket i Oslo,
Håndskriftsamlingen.
16 Tidens Tegn, 3. mars 1926.
17 Tidens Tegn, 4. mars 1926.
18 Arbeiderbladet, 5. mars 1926.
19 Tidens Tegn, 4. mars 1926.
20 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 56.
21 Jacob S. Worm-Müller, historiske opptegnelser, Ms. fol. 2656
V–VII, Nasjonalbiblioteket i Oslo, Håndskriftsamlingen.
22 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 58.
23 Arbeiderbladet, 4. mars 1926.
24 Tidens Tegn, 2. juni 1925.
25 Tidens Tegn, 4. april 1924.
26 Nævestad, «Hvor en fast haand og en vilje faar lov til at raade»
– vurdering av den italienske fascismen blant borgerlige i Norge
1922–28», I Fortid nr. 3 2010, s. 64–68.
27 Tidens Tegn, 5. januar 1925.
28 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 43.
29 Fridtjof Nansens tale 29. januar 1925 ved stiftelsen av
Fedrelandslaget, i brosjyren Fedrelandslaget, Tale av Fridtjof
Nansen, uten sted og år [oktober 1927 eller senere], s. 6–7.
30 Andreas Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk,
1973, s. 43.
31 Tidens Tegn, 20. mai 1925.
32 Winsnes, Den neste stat, s. 135–137.
33 Emberland og Rougthvedt, Det ariske idol – forfatteren,
eventyreren og nazisten Per Imerslund, s. 228.
34 Lehmkuhl, «Rene linjer», Tidens Tegn 11. juni 1925.
35 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 49.
36 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 46.
37 Payne, A History of Fascism, 1914–45, s. 5.
38 Tidens Tegn, 5 januar 1925.
39 Lehmkuhl, «Rene linjer», Tidens Tegn 11. juni 1925.
40 Payne, A History of Fascism, 1914–45, s. 5.
41 Payne, A History of Fascism, 1914–45, s. 5.
42 Kada [ellers kjent som en av kong Sigurd Munns menn på
1100-tallet, pseudonym for redaktør Jacobsen?], «10 års
Fedrelandslag», Ragnarok, oktober 1935, s. 194.
43 Arbeiderbladet, 5. januar 1925.
44 Arbeiderbladet, 2., 3. og 4. mars 1926.
45 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 26–27.
46 Arbeiderbladet, 5. januar 1925.
47 Nerbøvik, Antiparlamentariske straumdrag i Noreg 1905–14
– ein studie i motvilje, s. 11.
48 Sørensen, Fridtjof Nansen – mannen og myten, s. 139.