Hele bladet - Fidelity

Både Nemo og AW 400 (tidligere
Nada) er såkalte balanserte brokoblede
monoblokkversjoner
av Electrocompaniets basisforsterkere
AW180 og AW 120.
Dette kan også enkelt gjøres ved å koble
sammen et par nyere AW 120, men
da uten den ekstra strømforsyningen
og kjøleribbene som AW 400 har, men
ifølge Electrocompaniet lydmessig ganske
like ved kortere perioder med full
fres. AW 120 kan både leveres i 2 og
3 kanals versjon, og sammen er disse
noe av det smarteste man kan kjøpe
om man vil BÅDE ha mulighetene for
glimrende surround og høykvalitetes
stereoanlegg i samme pakke!
BRoKoBLING
Fordelene med brokobling er mange,
først og fremst tilnærmet 4 ganger mer
kraft- i hvert fall målbare watt-og hørbart
mindre forvregning i store deler
av frekvensområdet. Ulempen er at
impedansen halveres slik at vanskelige
høyttalere med paralellkoblede basser
kan skape problemer, men jeg har aldri
hørt dette selv i praksis.
Men betingelsene for at forvregningen
entydig skal synke ved brokobling,
er at de to halvdelene i det balanserte
signalet er kliss like, noe som bare er
teori da alle komponenter i signalveien
har toleranser, og dermed skaper en
liten ubalanse mellom pluss og minus.
Ekte balansert forsterkerteknologi er
for å fungere optimalt derfor avhengig
av nitid kontroll av produksjonen og
nøye sorterte komponenter. Pluss nitid
matching av de ferdige kretskortene og
annet i signalveiene.
BEDRE LyD
Selv om AW 180 ikke er beregnet på
brokobling slik som AW 120 M, så er
det enkelt å gjøre dette i praksis og jeg
forutsetter at du kan få anvisninger av
EC om du ønsker å lage din egne Nemo
av 2 stk. AW 180. Jeg prøvde dette selv
for et par år siden, og kan bekrefte at
bassen ble strammet betydelig opp
samtidig som min kjepphest med mine
krav til stramhet, dynamikk og fullt
nivå i grunntoneområdet, entydig ble
enda bedre. Og i øvre mellomtone- der
du hører best- ble det meget hørbart
klarere lyd med mindre grums og elektronisk
støy. Det siste hadde jeg faktisk
ikke bevisst hørt før jeg la merke til den
mye sortere stillheten ved brokobling.
I tillegg får man altså mer krefter
som etter min mening nesten uansett
hjelper til å glatte ut impedansproblemer
mellom høyttaler og forsterker slik
at man opplever bedre ro og kontroll
selv med moderat lydstyrke. Nemo er
da også etter min mening en betydelig
forbedring fra de klassiske AW 180,
og et utrolig bra kjøp i forhold til det
aller meste på det virkelige high-end
markedet.
Derimot var vi mer skeptiske da vi i Fidelity
nr.16 testet de første modellene av
AW 400 etter at fabrikken ble flyttet fra
Skårer til Tau. Hele lyttepanelet i Fidelity
var enige om at lydbildet var litt stressende
nervøst, det motsatte av den nærmest
litt sedata roen og lydmessige trygghetene
vi vanligvis finner i et EC-produkt.
Den høflige ”slakten” i forhold til de
skyhøye forventningene, ble lykkelig
nok tatt imot på beste måte av de nye
eierne ved Stavanger: De stoppet produksjonen
og gjennomgikk alle kretsløsninger
på nytt. Dagens testopbjekt
er altså en betydelig revidert versjon av
tidligere testede modeller.
FLoTT UTSEENDE
Selv om Nemo og AW400 likner hverandre
med sine sorte, skinnende blanke
acrylfronter med gullskrift og matt
svartlakkert kabinett i stål; akustisk iso-
«Det er likevel lett å
kjenne igjen Electrocompani-lyden
med sin
potente bass og deilige
utklinging mot en
mørkere bakgrunn i
øvre mellomtone.»
lert med de smarte og effektive Soundcare
spikes, så er AW 400 litt mindre og
smekrere. Dessuten er av/på knappen
montert som en både betjeningsvennlig
og dekorativ gullknapp som bryter
opp den blanksorte fronten. Baksiden
er ganske lik med dobble gullforgylte
WBT høyttalerterminaler (ekte, ingen
selvfølge) og både balanserte XLR
(både hun og han for evt. viderekobling)
og RCA-single-ended kontakter.
Og med en standard strømbrønn
med sikring til EU-kabel, er dette det
hele på baksiden...
LyDEN
Ryktene vil ha det til at AW 400 er en
smule slankere og samtidig luftigere
enn Nemo, noe som virker sannsynlig
da AW 120 er noe slankere, men
også fastere og luftigere enn AW 180
som Nemo baserer seg på. Og hele
mellomtonen og diskanten viser seg
også å være uhyre homogen, delikat
og elegant. Og så lettflytende finkornet
og lekker som vi bare kan drømme om.
Det er likevel lett å kjenne igjen Electrocompani-lyden
med sin potente bass
og deilige utklinging mot en mørkere
bakgrunn i øvre mellomtone. Pluss
altså den frydefullt lekre diskanten som
i dette tilfelle likevel er litt friskere enn
på Nemo’ene. Eller er det bare bassen
og nedre mellomtone som er enda litt
fyldigere på denne? Dette er selvsagt to
sider av samme sak.
Rommet er som forventet fra EC;
særdeles dypt og generelt stort- også
med hensyn til opplevd høydebeskrivelse
av konsertsalen. Dette er helt
klart EC på sitt beste med en usvikelig
illusjon av tilstedeværelse på uvanlig
mange opptak. Vokal låter som vanlig
ekstremt bra på Electrocompaniet ,
pianoer og selv store flygler likeså med
fremragende transienter og god gjengivelse
av klangbunnen. Samtidig kan
nok enkelte hi-fi puritanere tenke seg
å bytte bort den litt fyldige bassen med
en litt strammere og mer dyptgående
variant samtidig som den forsiktige
diskanten, ren og deilig som den uansett
er, kan ønskes enda litt mer tøff og
pågående helt i toppen.
MER HI-FI?
Likevel er AW 400 mye nærmere vanlig
”hi-fi” enn Nemo’ene som er enda
fyldigere og enda noe mer reservert
oppover. Men dette er bare en side
av saken. For tross en noe fyldigere
enn vanlig klangbalanse, så har begge
forsterkere enn uventet høy oppløsning
og detaljering. Den fantastiske
gjennomsiktigheten i begge forsterkere
fikk haka ned på knapphullet
da jeg skulle sammenlikne med min
favorittforsterker i en betydelig lavere
prisklasse, 250 watteren fra Halo-serien
til amerikanske Parasound. Jeg benytter
denne forsterkeren på kinoloftet og
var såpass fornøyd med denne at jeg
etterhvert begynt å lure på om det i det
hele tatt var noe vits å gå høyere i pris
enn de ca. 25 Kkr. som denne koster i
2 kanaler. (Og under det dobbelte i 5
kanaler!) Uten direkte sammenlikning
mente jeg at denne Parasound lyden fra
John Curl minnet veldig mye om den
opprinnelige AW 180; litt varm nederst
og med en deilig mellomtone som aldri
fikk stikke av fra musikken.
Den store forskjellen mellom disse
forsterkerene var da heller ikke klangbalansen.
Dette selv om Parasound
pussig nok hadde mer tradisjonell
”EC-lyd” enn Electrocompaniets egne
brokoblede. Den store forskjellen var
imidlertid hvor mye mer detaljer, rom
og musikalsk krydder som kom ut av
høyttalerene når AW 400 og Nemo var
inne i systemet. Oppløsning er klart
undervurdert og er samtidig veldig
vanskelig å sortere fra andre parametre
uten direkte sammenlikning. Og
særdeles vanskelig å lese ut av oppgitte
spesifikasjoner selv om generell
forvrengning og intermodulsjon kan gi
deg en indikasjon.
15