Hele bladet - Fidelity

More documents

Recommendations

Info

De fleste Avalonhøyttalere er særdeles karakteristiske med sine dimantslepne mangefassetterte kabinetter som er særdeles kostbare å produsere. Men som både ser superelegante ut, og som også får en akustisk ”stealth” form som er helt optimal for å gi elementene de beste akustiske betingelser. Dette inkluderer evnen til å forsvinne i lydbildet som en minimonitor. Men samtidig kan man som i dette tilfelle ha doble 7 tommere for å gi ekstra skyv i bassen, samt egen superoppløst mellomtone for å gi minimalt med forvrengning i dette viktige området. Både mellomtone og diskant er av typen ”omvendt” dome med keramiske membraner med god spredningskarakteristikk og produsert av tyske Thiel som er kjent for sine superoppløste elementer. Disse elementene kjenner vi helt tilbake fra den danske ”Ascolta Brennin” høyttaleren. At disse elementene er ekstremt bra, er det liten diskusjon om. Men samtidig er det velkjent at lyden kan bli en smule klinisk og prektig om konstruktøren blir litt for ivrig for å imponere med verdens ”beste” hi-fi lyd. Ifølge kollega Hi-Fi+, som vi anser som blant de mer seriøse, kan det knapt ha skjedd i dette tilfelle: De kåret ifjor Avalon Indra som ”Årets beste” high-end høyttaler! LES BRUKSANVISNINGEN! Som vanlig plasserte jeg høyttalerne uten fronttrekk i helt ”normal” lytteposisjon i testrommet med sedvanlig vinkling i en likebeinet trekant. Og det låt glitrende bra! Men etterhvert minst like mye glitrende som bra. For dette var formidabel hi-fi av beste demokvalitet med et litt kjølig, men ekstremt oppløst lydbilde med noen knakk/transient utslag som er noe av de krispeste og mest naturlige jeg har hørt! Men ærlig talt; etter litt tid ble jeg også litt sliten og lei, særlig på klassisk musikk som låt imponerende, men liksom med en litt for tett mikrofonplassering. For all del; dette var slett ikke dårlig, bare en prioritering av musikkopplevelsen som om man spilte i et fullt opplyst lokale, ikke med dempet belysning. Lyssettingen virket også en smule grell, omterent som forventet med neonlys med sin mangel på varme i det gulgrønne fargepekteret... Så ringte importøren for å sjekke at jeg hadde klart å åpne den 130 kilo tunge og store transportkassa i solid furu og fått inn de hver drøyt 50 kilo tunge høyttalerne med egen muskelkraft. Og selvfølgelig for å dobbeltsjekke at jeg var oppmerksom på at disse høyttalerne , som noen av de få, er konstruert til å spille med frontdekslet på? Oops, disse dekslene lå igjen i den store transportkassa sammen med bruksanvisningen... Da disse ble pakket ut, viste det seg at de elegant formede frontplatene bestod av en tynn ramme som holdt på plass en centimeter tykk filtmatte med hull for elementene. Dermed reduserer man betydelig all tidligrefleksjon fra baffelen, spesielt litt opppover i frekvensgangen. For diskantdomen vil også spredningskarakteristikken bli begrenset på en måte som gjør overgangen til mellomtone potensielt noe mer homogen. Forbløffende nok er det få høyttalerkonstruktører som demper tidligerefleksjon på frontbaffelen, men våre egne referansehøyttaler fra Respons har i alle år benyttet filt rundt elementene. Jeg har da også alltid opplevd et betydelig slektskap i lyden mellom disse konstruksjonene. LyDEN AV AVALoN Klangbalanse og flere akustiske parametre forandret seg såpass mye med påsatte fronter at det tok litt tid for hjernen å godta det nye lydbildet. Som nevnt så låt det ”fint” også uten fronttrekket. Nå låt det plutselig nærmest mørkt, tungt og diskantfattig. Men bare i noen minutter før hjernen fikk bearbeide inntrykkene. Dette bekrefter at livet er en illusjon hvor det tilvente alltid oppleves som målestokken. Men det tok kort tid å venne seg også til det nye lydbildet. Og ikke bare ”venne seg” til det, men å oppleve at dette lydbildet simpelthen var ualminnelig troverdig, spesielt på klassisk musikk. Man satt ikke lenger med ørene 10 cm over instrumentene, men fikk tilbake sin sedvanlige plass på 10’ende plass i konsersalen. Spesielt de ofte glimrende SACD utgivelsen med RCA-opptak fra 60 årene, låt helt usedvanlig naturlig med sin enkle opptaksteknologi i dedikerte konsertsaler. Men jeg opplevde også den pussighet at det jeg nå hørte var det jeg trodde var den typiske Conrad-Johnsen lydsignaturen. Men nå med min DP/ARC Ref 3 rigg? I løpet av alle disse årene har jeg hørt Avalon på messer og andre sammenhenger konsekvent med importørens egne C-J forsterkere og har nok tillagt større del av det felles lydinn- «Hi-Fi+ kåret ifjor Avalon Indra som ”Årets beste” high-end høyttaler!» trykket til de amerikanske rørforsterkerene. Men sannheten er at Avalon låter mye”rør” på sitt beste selv med DP A-1s transistor effektforsterker! Og at Avalon Indra tåler enda litt mer sprut i nedre mellomtone enn hva den i dette området så velfriserte DP leverer. Slik sett er C-J’s egen 350 watt transistorforsterker med sin lystligere øvre mellomtone en potensiell vinnerkombinasjon, men den hadde vi ikke til dipsosisjon. Derimot hadde vi den klangmessig ikke helt ulikt lydende Hegel jubileumsforsterkeren H-10 som får akkurat den gyldne klangstrukturen med disse høyttalerne som er forskjellen mellom fantastisk gjengivelse og fantastisk musikk. Og begge de tilgjengelige forsterkere styrer de dobble 7 tommerne så man tror at her er gjemt bort en ekstra sub. Og før vi forlater disse innledende runder; den kontrollerte spredningen hjalp utvilsomt til at høyttalerene låt uvanlig bra også utenom ideell lytteposisjon. Jeg kunne til og med stå bak høyttalerene og få et godt inntrykk av lydkvaliteten. Et betydelig pluss ved mer avslappet lytting… PLASSERING Siden jeg nå først hadde åpnet den elegant skinninnbundne manualen fra konstruktør og eier Neil Patel og Avalon, var det en fornøyelse å registrere mange sider med fornuftige tips når det gjelder høyttalerplassering. Og selv med en mer en sedvanlig kontrollert spredning på disse høyttalerene, er det generelt verd å merke seg at de fleste høyttalere spiller optimalt på en eksakt lytteavstand hvor klangbalansen blir en ”perfekt” mix av direkte og reflektert lyd i ditt rom. Men prøv selv; flytt enten høyttaler eller sitteposisjon en halvmeter frem og tilbake, og du opplever ulik klangbalanse. I de fleste vanlige stuer vil diskanten forsiktig reduseres ved større avstand til lytteposisjon. Og årsaken til denne innskutte betrakningen er simpelthen fordi jeg konstaterte at den litt krispere øvre mellomtone/diskantgjengivelsepå Indra i forhold til mine referanser Respons, klangmessig nærmest ble nullet ut ved å trekke Avalon 10-20 centimeter lenger bak i rommet! Og selvfølgelig innser jeg at det er på tide å skrive mer om høyttalerplassering, dempning og alt det der så fort som mulig... TEKNISK Avalon Indra er relativt lettdrevne, men med relativt lav impedans som betyr en litt vanskelig last. Men ingen ville vel finne på å benytte en billig forsterker på såpass dyre høyttalere? 35
3 3 36 Avalon Indra: Følsomhet og frekvensgang for Indra er oppgitt til 87db driftseffekt med 4 ohms belstning fra 28Hz-25 kHz. Dette ved bruk av frontfilten som reduserer spredningskarakteristikken og dermed reduserer diskantnivået i et vanlig reflekterende rom. Det står forøvrig ikke nærmere beskrevet hvordan driftseffekten og andre måleresultater er gjort, men resultatene virker uansett sannsynlige, helt etter forventningene og helt etter førsteinntrykket i praktisk bruk. Indra låter overfladisk sett som en typisk ”mellomstor/ stor” høyttaler i hundretusen kroners klassen, men både klangbalanse og oppløsning skal vise seg å være mer utsøkt raffinert enn de fleste. Vekten er som nevnt drøye 50 kilo pr. stk., høyden drøye meteren. Og vårt eksemplar er finert med såkalt ”fugleøye”, en lys eksotisk tresort. Jeg finner ingen opplysning utenom ren svade når det gjelder delefilterteknologi og bratthet, men det opplyses at basselementene er laget i Nomex Kevlar, det vi vanligvis kaller kullfiber, mens de konkave domene (1 og 3,5 tommer) er laget i keramikk. Dette er et ekstremt hardt men samtidig lett materiale som fremdeles er vanskelig å produsere, inkludert en betydelig kassprosent. Derfor er også disse keramiske elementene svært kostbare. oPTIMAL STøRRELSE Amerikanske Avalon er et luksusmerke med rådyre elementer og kabinett slik at prisen blir svært høy, ikke minst nå med dyrere dollar. Heller ikke Indra er særlig billig, men oppleves «Jeg har tidligere knapt opplevd en frodigere klangstruktur spunnet av myriader av musikalske tråder. uansett som en helt optimal høyttaler for det ”typiske ” Avalonpublikummet i Skandinavia med sin balanse mellom tekniske parametre, størrelse og pris. Jeg forutsetter at også det ekstremt elegante utseende blir vektlagt ved vurderingen av disse høyttalerne. Det siste forbeholdet ble jeg forøvrig stadig mindre fokusert på ettersom de lydmessige kvaliteter åpenbarte seg. Denne moderat store Avalonhøyttaleren gir deg simpelthen mye for pengene; inkludert en moderat liten størrelse som ikke skremmer vannet av interiørarkitekten. Dette forutsetter likevel at rommet ikke er altfor stort. Men i en stue på opptil 30-40 kvadratmeter, inkludert en standsmessig takhøyde, vil Indra etter egen erfaring oppføre seg nydelig som en formidler av det meste av jazz, klassisk og akustisk basert popmusikk. Og dette uten særlige kompromisser hverken med hensyn til dypbass eller maks lydstyrke. Og altså med et raffinemenet og en ekstremt kompleks og detaljert klangstruktur som er helt i toppskiktet. Dette er likevel ikke den mest storslagne lyden jeg har hørt i eget rom. Både Dali Megaline, Dynaudio Evidence , B&W 801 og de største Respons er både større og høres større ut. Men i forhold til størrelsen er Indra likevel imponerende nok og med en glimrende holografi eller tredimesjonalitet som slår ut bakveggen mange titalls meter for å få plass til orkesteret. Og med en dypbass som ytterst sjelden lar noe tilbake å ønske utenom ved tunge discorytmer hvor man kan savne litt tyngde og trøkk helt der nede. Men det viktigste; jeg har tidligere knapt opplevd en frodigere klangstruktur spunnet av myriader av musikalske tråder... BASS Selv om den tekniske utviklingen muliggjør stadig mindre elementer og tilsvarende mindre kabinetter for å kunne gjøre en tilfredsstillende jobb, så øker samtidig kravet til den ultimate gjengivelse? Vi blir simpelthen stadig mer forvente. På den ene siden vil jeg påstå at en enkel 8 tommer i et fornuftig tilpasset kabinett vil gi en troverdig dypbass for selv de mest kritiske musikkelskere når det gjelder 90% av all musikk i en alminnelig norsk stua. På den andre siden opplever jeg altså en demonstrasjon av Wilson Alexandria 8 (nr.35) med 15 tommere i et enormt kabinett som kan det der lille ekstra som man egentlig ikke har savnet, men likevel konsumerer begjærlig når man hører det. Avalon Indra balanserer hårfint på denne grensen; de færreste vil finne bassen for tam og for lite dyptgående. På den andre siden indikerer prisen en nærmest kompromissløs gjengivelse også av dypbassen. Den første betingelse for å bli fornøyd med dypbassen av de dobble 7 tommers kevlarmembranene er å benytte en tilstrekkelig strømkraftig og potent forsterker. Jeg garanterer at en virkelig god transistor effektforsterker på et par hundre watt kan spare deg for mye penger! Dette simpelthen fordi du slipper å vurdere mye dyrere høyttalere eller en sub for å oppnå et tilfredsstillende resultat. Selvfølgelig vil en god rørforsterker også fungere fint, det er tross alt C-J rørforsterkere vi har opplevd som hånd til hanske til Avalon på en rekke demonstrasjoner, men akkurat i dypbassen er vel transistorforsterkeren fremdeles konge. TRyKKAMMER? I mitt rom gikk bassen utrolig jevnt nedover til ca. 40 Hz hvor den rullet pent og forbausende langsomt av. Jøss, hadde designeren Neil Patel valgt en trykkammerløsning? Den jevne og stramme bassen kunne indikere dette. Her var heller ingen bassrefleksport hverken foran eller bak, men ved nærmere inspeksjon fant jeg bassporten under høyttaleren. Men om ikke feitest mulig bass til discomusikken er et absolutt krav, så mangler her lite eller intet. Dette viktige grunntoneområdet er langtfra kjølig og tilbaketrukket, men usedvanlig naturlig og godt balansert til mellomtonen. Det er ikke forbausende at denne jevne og stramme bassgangen også medvirket til et kjapt og rytmisk pågående driv. Bassgangen oppover gir et jevnt nivå uten den vanlige dip’en i mellombassen som ofte er prisen for å trekke fellen for langt nedover. Det jeg hører som en forsiktig svekkelse av nivået ved overgangen til mellomtonen, er sammen med en tilsvarende ”snill” overgang til diskantene likevel med på å gjøre denne høyttaleren en anelse tilbakelent med et dypt lydbilde med en viss prioritering av oversikt og en naturlig distanse til orkesteret/artistene. Og dette lydbildet nærmest suger deg inn til seg, mens en mer hardtslående og aggressiv høyttaler vil skyve deg bakover i godstolen. EKSTREMT oPPLøST Om bassen med en forsiktig avrulling i begge frekvensfløyer har forsiktige kompromisser, så er vel den keramiske 3,5 tommeren fra Thiel noe av det beste utganspunkt for en helt usedvanlig forvrengningsfri og oppløst mellomtone. Elementet er montert i et kabinett uten parallelle flater og på en minst mulig baffel som er dempet med tykk akustisk filt. Og denne er etter min mening balansert nivåmessig mellom bass og diskant slik at klangbalansen aldri blir agrressiv på tross av betydelig hurtighet og glitrende transienter, men naturlig integrert i det totale lydbildet. Men selv om lydnivået i mellomtonen generelt er heller litt forsiktig, så er her en usedvanlig presis utklinging og attakk, noe som gir en begeistret krisphet til lydbildene, ikke minst i samarbeid med den tilsvarende konstruerte 1 tommers omvendte domen. Som nevnt opplever jeg også en noe forsiktig overgang mellom mellomtone og diskant rundt den sedvanlige ca. 3 kHz overgangen, men filtdempingen i den nederste del av diskantens arbeidsområde muliggjør en ganske frisk diskant uten at det låter hardt og agressivt i nederste del av arbeidsområdet. NyDELIG MELLoMToNE oG DISKANT Tilsammen skaper alt dette en meget homogen mellomtone med masse luft i overtonestrukturen, men tross dette helt uten
Page 1 and 2: Skandinavisk High-End magasin 1/200
Page 3 and 4: 4 Innhold 36 nr 1/2009 6 Brev 10 Fo
Page 5 and 6: 6 Brev til Hej! Som ny svensk prenu
Page 7 and 8: 8 Bare rør! Jeg er en trofast lese
Page 9 and 10: 3 3 10 Forsterkeren:
Page 11 and 12: 3 3 12 Forsterkeren: SToRE LyDFoRSK
Page 13 and 14: Både Nemo og AW 400 (tidligere Nad
Page 16 and 17: 3 3 18 Rørforsterker Mannen som el
Page 18 and 19: vi de mer elegante hornløsningene
Page 20 and 21: 3 3 24 Bryston BCD-1 CD-spiller Sen
Page 22 and 23: 3 3 26 Intervju med Terry Evans og
Page 24 and 25: 3 3 28 Intervju med Terry Evans og
Page 26 and 27: 3 3 30 Rowland 301 monoblokker: Glo
Page 28 and 29: 3 3 32 Rowland 301 monoblokker: næ
Page 32 and 33: hardhet og sibilanter i det såkalt
Page 34 and 35: For tekniske spesifikasjoner, vennl
Page 36 and 37: 3 3 44 Dynaudio Confidence C1 I hav
Page 38 and 39: 3 3 46 Dynaudio Confidence C1 front
Page 40 and 41: I musikken det tid for å sette seg
Page 42 and 43: som musikkens driv, rytme og strukt
Page 44 and 45: flott også hi-fi messig! Jeg merke
Page 46 and 47: åde et spørsmål om matching, mus
Page 48 and 49: mente på mange måter låt “ærl
Page 50 and 51: Kari Bremnes er ikke så lett å pl
Page 53 and 54: 3 3 64 Godt norsk En musikalsk fant
Page 55 and 56: 3 3 66 Musikkomtaler Fiin gammel RV
Page 57 and 58: 3 3 68 Hi-fi-messer i Norge Hi-fi m
Page 59 and 60: 3 3 70 Hi-fi-messer i Norge Per Ben
Page 61 and 62: 3 3 72 Hi-fi-messer i Norge Hortenm
Page 63 and 64: 3 3 74 Budsjettreferansen: Battle o
Page 65 and 66: 3 3 76 Budsjettreferansen: Battle o
Page 68 and 69: 3 3 80 Neat Momentum 3i seg klangme
Page 70 and 71: være usedvanlig god til CD-plater,
Page 72 and 73: høyttalerne og tilhørende forster
Page 74 and 75: antydningsvis også en større stra
Page 76 and 77: 3 3 90 Index 2003-2009: 6 år med F
Page 78 and 79: 3 3 92 Index 2003-2009: Audio Innov
Page 80 and 81:
3 3 94 Index 2003-2009: Dynaudio Au
Page 82 and 83:
i slutten av februar: I dette blade
show all

Hele bladet - Fidelity

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?