Hele bladet - Fidelity

3 3
28
Intervju med Terry Evans og Hans Theessink
Nå skulle man vel også anta at
musikere med et så hektisk program
som Evans får mer enn nok av musikk
på jobben, og kanskje ikke orker eller
ønsker å bruke fritiden til musikklytting,
men han bedyrer at han aldri har
følt seg lei av musikk.
- ”Selv om jeg ofte turnerer lenge
med det samme materialet, føler jeg
forskjellige opplevelser hver gang”, er
meldingen.
- ”Ja, det er alltid spennende å skape
musikk på scenen, og se hvordan
denne utvekslingen av emosjoner med
en annen musiker tar oss”, istemmer
Theessink.
GAMMELT øNSKE
God lyd og et bluesbasert uttrykk har
alltid vært et fellestrekk hos Theessink
og Evans, og begge er veldig bevisst i
sine valg av samarbeidspartnere. Det
er kanskje ikke noe bemerkelsesverdig
ved at en ektefødt sørstatsgutt som
Terry Evans skulle kaste seg bluesen
i vold. Fyren er jo nærmest født med
kulturen i blodet. Men hvordan har det
seg at en blond vesteuropeer - som på
toppen av det hele bor i den klassiske
musikken og den gamle fiinkulturelle
elitens definitive hovedsete Wien - har
fattet en like sterk interesse og utviklet
sitt talent for den samme musikken?
- ”Jeg var vel egentlig alltid veldig
interessert i å lære meg å spille gitar.
Mitt første instrument var derimot en
mandolin, som jeg stort sett spilte italiensk
type musikk på, men så hørte jeg
Big Bill Broonzy på Radio Lux. Det var
vel det som gjorde utslaget! Men det
var vanskelig å lære seg å spille gitar
skikkelig, da det på den tiden ikke fantes
instruksjonsvideoer eller lignende
hjelpemidler. Og om det fantes en
eneste lærer i Holland som kunne undervise
meg i blues, visste jeg uansett
ikke om han. Men en dag kom Browny
McGhee og holdt konsert. Jeg stod
«Selv har jeg mer
tro på vinyl, som
også er det formatet
jeg foretrekker når
jeg skal høre på musikk.»
hele kvelden helt foran ved scenen og
observerte, lærte meg teknikken med
en tommel på basslinjene og to fingre
på melodilinjene. Jeg har nok aldri vært
så konsentrert som akkurat da!”
- ”Når jeg skal spille inn et nytt
album er jeg selvsagt ganske opptatt
av å finne frem til omgivelser som
passer til de ulike produksjoner. Minst
like viktig er de personer jeg ønsker
å involvere i de ulike prosjektene. Jeg
har foreksempel alltid elsket Terrys
stemme, som jeg mener står veldig godt
til min egen. Men lydteknikere og selve
utstyret som skal benyttes er selvsagt
også av avgjørende betydning. De må
passe til min filosofi og de involverte
forstå mine ideer. Det trenger på ingen
måte være verdens mest moderne
utstyr hele veien, kanskje heller tvert
i mot, spesielt mikrofoner, som gjerne
kan være gamle klassikere fra Telefunken,
RCA, AKG og lignende. Men selve
opptaksprosessen foregår som oftest
digitalt, mens miksingen og forskjellige
etterbehandlinger stort sett foregår
med analogt utstyr for å bevare dybde
og de mer organiske faktorer i musikken.
Det var forøvrig Terry som foreslo
at vi skulle bruke Andy Bush og hans
studio Grandma’s Warehouse i LA til
for innspillingen av ”Visions”. Og det
viste seg å være et helt eksellent valg!
De fleste låtene ble spilt inn temmelig
direkte, og noen av dem i ett enkelt
opptak. Jeg og Terry kjenner hverandre
ganske godt etter hvert, og vi har helt
siden vi møttes den gangen i Winnipeg
begge hatt lyst til å jobbe sammen på
denne måten. Som du hører en temmelig
nedstrippet produksjon. Albumet
er så og si en helakustsk affære, men
Richard Thompson har lagt på elektrisk
gitar på låtene ”Mother Earth” og
”Let The Four Winds Blow”, forteller
Theessink entusiastisk før han noe mer
mollstemt fortsetter:
- ”Du kan også høre et par korte sekvenser
hvor Bo Diddley snakker under
”You Can’t Judge A Book By The Cover”.