Hele bladet - Fidelity

noe man uproblematisk kan betegne
som en av tidenes beste rytmeseksjoner,
bestående av Red Garland
på piano, Paul Chambers på bass og
Philly Joe Jones bak stikker og visper.
Resultatet ble så godt at man ikke
kan annet enn å synes litt synd på alle
samtidige eller etterfølgende jazzmusikere.
Det blir som å komponere
symfonier etter Beethoven eller hoppe
etter Virkola. Miles & Co perfeksjonerte
sjangeren. Visst har det senere tilkommet
uttrykk som har gått i nyere retninger,
som for eksempel frijazz, jazzrock
eller den nordiske “sounden”. Mye fin
musikk innimellom, selvfølgelig, men
helheten og det grunnleggende nådde
sitt høydepunkt her i 1956. Hør bare
på rytmeseksjonen til Miles her og still
deg spørsmålet om det har kommet noe
egentlig nytt på banen etter dette.
Topp dette fantastisk sikre og effektive
rytmearbeidet med Miles´ lyriske
trompetspill, den unge Coltranes
søkende og rastløse soloer og Garlands
perfekt tilpassede fingertrykk - og
selvfølgelig de gode melodiene - så har
man jazzhistorie. Om denne musikken
i dag virker likefrem og vanlig, så er
det fordi alle har tatt etter pionerene på
femtitallet.
Man stusser over at disse utgivelsene
er så gamle. Hvis ikke det var for monolyd
med båndsus og båndbreddebegrensning,
kunne man forvekslet dem
med nyinnspilte saker. Vi har i årevis
ventet på en komplett boks med nye
remastreringer av disse fire utgivelsene.
Den har latt vente på seg, men nå foreligger
det i hvert fall fire separate utgivelser
i Rudy van Gelder Remasters.
Titlene på utgivelsene er Steamin´n,
Workin´, Relaxin´ og Cookin´. De er
alle fantastisk fine og trivelige, så man
kan trygt velge tilfeldig.
Det eneste aberet med dem er korte
spilletider. Jeg skrev nylig om komplett
lavprisboks med Sonny Rollinsinnspillinger
fra samme periode, utgitt
av tredjepart kalt “Proper Records”.
Den var grei nok, men de nye RVG-remastreringene
til midtpris er lydmessig
overlegne. Styr unna alle andre tilbud
enn RVG Remasters. Her er lydkvaliteten
god nok til at den ikke kommer
mye i veien for musikkgleden, men
noen high-end er det selvfølgelig ikke.
Catch 22 for oss lydnerder er å velge
blant superinnspillinger med så kjedelig
musikk at vi ikke orker å høre på
dem, eller superb musikk med så dårlig
lyd at det blir et ork å høre på det også.
NyoPPUSSET oG LETT TILGjENGELIG
HI-FI KLASSIKER
Mens vi er inne på dette til dels
selvmotsigende temaet om gamle
innspillinger og god lyd, er det en glede
å meddele at Bill Evans´ Sunday at the
Village Vanguard nå har blitt gjenutgitt
med tipptopp remastrering. Det vil
si utgitt av hovedselskapet, tilgjengelig
på alle markeder og uten ekstra høy
utsalgspris. Innspillinger som denne og
“Waltz for Debby”, den andre utgivelsen
spilt inn samme jazzhistoriske
kveld i 1961, er stadig gjenstand for
gjenutgivelser fra audiofile plateselskaper.
De som leser amerikanske lydmagasiner
vil finne haugevis av annonser for
slike leasede opptak, gjerne utgitt som
“supervinyl” eller gullbelagte skiver,
og hvor det står flere opplysninger om
hva slags utstyr som er anvendt under
remastreringen enn om musikken.
Nå kan fornuftige jazzelskere
endelig si velbekomne til kjøperne av
overnevnte lett harryfiserte greier, for
“Sunday” selges som midtpris. Dette
mesterstykke av lyrisk, avslappet og
samtidig vital og inderlig pianobasert
triojazz ble ikke innspilt av RVG. Det
utgis i “Keepnews Collection”-serien,
navngitt etter produsenten.
Jeg har sammenliknet Keepnews
“Sunday” med JVC-utgaven av “Waltz
for Debby”, som ser ut til å være
remastrert i 2000. JVCs “20Bit K2” var
gjenstand for mye flott omtale i audio-
filpressen for noen år siden. Jeg mener
å huske å ha lest at en JVC-ingeniør la
ut i det store og brede om at de hadde
tilstrebet mest mulig varme i lyden,
“akkurat som analogtiden”.
JVC-utgaven var en god produksjon,
og har riktignok mye klarhet og
dynamikk, tydelig mer enn Riversides
standardskive fra 1988(?), men det artige
er at den nye Keepnews “Sundayutgave”
er den eneste her som byr på
skikkelig varme i lyden. JVC mangler
ikke utstrekning nedover eller oppover
heller. Man hører for eksempel båndsuset
meget tydelig. Keepnews nye
24 bits overføring fra analogmasteren
er simpelthen et skoleeksempel på at
økt oppløsning er det eneste som kan
skape naturlig varme i lyden. Den er
absolutt ikke dempet/dopet i diskanten,
men er varm, detaljert og behagelig.
Jeg har også sammenliknet Keepnews
2008-Sunday med Keepnews
1998-Sunday. Begge er mastrert av
samme mann, Joe Tarantino. Den tidlige
CD-utgaven (igjen usikker på årstallet,
står ikke oppgitt) er i min bok blant
de mest vellykkede CD-overføringene
i sin tid. Den er hentet fra originalbåndene,
og har fyldig klang og relativt god
klarhet.
Det er morsomt, eller snarere lett
sjokkerende, å konstatere at Bill Evans
er en mye bedre pianist på 2008-utgaven.
Nei, jeg tuller ikke. Man hører så
mye mer av hva han gjør på pianoet at
det ikke blir noen tvil. Lytt selv før du
avskriver meg.
Den nye utgaven virker vesentlig mer
ren og detaljert på lavere nivåer. Dynamikken
bedres også mye, men her må
man huske å dempe lyden ved avspilling
av ny skive. Nye mastreringer har
typisk opp til om lag seks dB høyere
lydtrykk enn førstegenerasjons skiver.
Egentlig kunne hele dette skriveriet
vært kokt ned til å nevne at etter
å ha hørt den nye utgivelsen har jeg
overhodet ikke tålmodighet til å lytte
på førstegenerasjons-utgivelsen. Jeg blir
til og med en anelse rastløs av å lytte
på “Debby” i audiofilutgave fra JVC.
Riverside (Concord) CD 30509.
67